– Vi må verne om mesterbrevet, mener utvalgsmedlem

Arve Solheim er ett av medlemmene i utvalget som har jobbet fram Boligprodusentenes rapport «Kvalifisert for å bygge». Utvalget konkluderer blant annet med at en tømrersvenn med erfaring bør være er like godt kvalifisert som en mester til å bygge i tiltaksklasse 2. Forslaget kan med andre ord se ut til å nedvurdere mesterutdanningen i forhold til svennebrev.

Les også: Trenger ikke mesterbrev for utførelse i tiltaksklasse 2

Den slutningen er ikke utvalgsmedlem Arve Solheim enig i. Han er boligfaglig leder i  Mestergruppen og Mesterhus som har mesterbrevet som et opptakskriterium.

– Vi må verne om mesterbrevets status. Mesterbrevet er jo nettopp et godt eksempel på nødvendig videreutdanning etter svennebrev, som blir mer og mer viktig for å forstå et komplisert regelverk og derav kunne lede håndverksbedrifter på en seriøs måte, fastslår Solheim.

– Mesterhus er derfor stolt over å være den eneste boligaktøren i dag som har dette som et krav for å kunne bli medlem. Årsaken til at punktet er kommet opp i utvalgets arbeid, er at det er kunstige skiller mellom hva man kan utføre i tiltaksklasse 1 og 2. Rapporten viser til gode eksempler på dette både for tømrer-, rørlegger- og taktekkingsfaget.

Les også: Boligprodusentene vil ha debatt om byggebransjens ov- og regelverk

Bransjeansvar for etterutdanning

– Rapporten du har bidratt til, foreslår at tømrersvenner skal få tilbud om kurs og spesialisering som vil gi dem økt kompetanse med studiepoeng. Hvem skal stå for tilbudet om etter- og videreutdanning og godkjenne den utvidete kompetansen?

– I tillegg til de ordinære utdanningsinstitusjonene, bør bransjen selv drive etterutdanning som blant annet må gjenspeile kvalifisering i ansvarsrettssystemet, men også annet lovverk man må forholde seg til. Bransjene må ta et større ansvar for opplæring, kvalitet, og standardisering av preaksepterte løsninger. Da tror jeg feil og mangler vil gå ned, mener Solheim.

Han sier det er et stort behov for etter- og videreutdanning i byggenæringen, men at mange kvier seg for å ta permisjon fra jobb for å videreutdanne seg. Det er derfor viktig at videreutdanning kan kombineres med daglig jobb.

Solheim peker på et stort og omfattende regelverk som en byggmester må forholde seg til i dag, ikke bare Plan og bygningsloven, men Arbeidsmiljøloven, HMS lovgivningen, Forbrukerlovgivningen og ikke minst krav og forventninger hos oppdragsgiver som forbruker eller profesjonell aktør.

 

Unødvendig kostnad for forbrukeren

– Du har tidligere kritisert Dibk for bare å utføre papirtilsyn med sentral godkjenning, men for kontroll av våtrom er det helt greit ikke å ha fysisk tilsyn på byggeplassen?

– I forbrukerforhold mener jeg at uavhengig kontroll av våtrom og tetthet har flere svakheter slik den praktiseres i dag. Det er tiltakshaver som har ansvaret for å kontrahere uavhengig kontrollør, men i praksis er det nok som regel byggmesteren som foreslår en kontrollør fordi forbrukeren ikke har nødvendig kompetanse. Da er det en fare for at det kan bli  litt «bukken som passer havresekken». Samtidig er det noe med kost/nytteforhold. Uavhengig kontroll i tiltaksklasse 1 koster mellom 8 000 og 15 000 kroner for en forbruker.

Les også: Ingen sammenheng mellom papirkrav og kvalitet

– Det er bra at det i mange år har vært fokus på våtrom og tette bygg, men det er mange krav i TEK som man kunne ha kontrollert med uavhengig kontroll, men som i dag heller kontrolleres med dokumentasjon/egenerklæring gjennom utfylte signerte sjekklister. De siste årene har dette verktøyet blitt enklere gjennom digital byggeplass og brukes aktivt av de fleste utførende. For krav til våtrom i TEK17 er det også blitt bedre veiledning med flere alternativer for preaksepterte ytelser. Samlet gjør dette at jeg synes uavhengig kontroll i tiltaksklasse 1 blir en unødvendig kostnad i forhold til måloppnåelse for forbrukeren.

 

Bedre å legge ned

– Så det er bedre å legge ned enn å forbedre den uavhengige kontrollen av våtrom og tetthet?

– Ja, både på grunn av kost/nytte og fordi det har vært stor oppmerksomhet om dette i flere år. Det har ført til betydelig økt bevissthet rundt disse spørsmålene.

 

Liten fordel av sentral godkjenning

– Det er en vanlig oppfatning at sentral godkjenning ikke gir noen fordel i dag, fortsetter Solheim.

– Tilsyn oppleves ofte som en akademisk øvelse uten rot i den virkelige hverdag. De som skal føre tilsyn, burde ha byggeteknisk utdanning og erfaring. Tilsyn på utførelse bør ikke bli utført av  jurister som kun kontrollerer papirer i henhold til krav til foretakssystem, inne på et kontor. De bør i tillegg ut på byggeplassen for å få et inntrykk av faglig utførelse og at utførelse er i henhold til det prosjekterte materiellet. En erfaren bransjemann ville fort oppdage feil/mangler på en byggeplass, som ikke kommer fram av papirkontroll som jurister på et kontor foretar.