Joachim Espe, leder i Bygningsarbeidernes forening. (Foto: Ihne Pedersen)

Hvor går vi etter bemanningsbransjen?

– Arbeidsgiverne har startet sin kampanje mot de varsla innstrammingene i adgangen til å leie inn fra bemanningsbyråer, skriver Joachim Espe i Bygningsarbeidernes fagforening.

1. januar i år gikk lederen for en blikkenslagerbedrift med 65 ansatte ut i NRK og hevdet at uten bemanningsbransjen vil deres hovedkilde til rekruttering forsvinne. Leder av BNL, Nina Solli, fulgte opp og sa at en innstramming i innleieadgangen ville føre til forsinkelser, høyere kostnader og at bedrifter måtte si nei til oppdrag.

Les også: Når innleiekartet stemmer dårlig med terrenget

Torkil Skancke Hansen (hans innlegg er det lenket til over, red.) er nok en representant fra byggebransjen som kommer bemanningsbransjen til unnsetning. En kan jo stille seg spørsmålet om det har vært oppsummert på bakrommet, at bemanningsbransjen selv ikke har så mye tyngde og troverdighet i debatten lenger?

Men premisset for argumentasjonen som legges fram er feil. Vi er ikke avhengig av bemanningsbransjen. Verken blikkenslager-bedriften i Dagsrevyen 1. januar eller Assemblin trenger bemanningsbyråer. De trenger en yrkesfagutdanning som ungdom søker seg til, og da trengs det lærlingplasser, faste ansettelser og attraktive lønns- og arbeidsvilkår.

Med dette på plass så får bedriftene tilbake kompetente arbeidstakere og høy produktivitet, som kan forsvare det relativt sett høyere lønnsnivået i Norge. Det er dette som har vært kjent som den norske modellen, og det er den som har vært under angrep og nedbygging i bl.a. byggebransjen de siste 15 til 20 årene.

Selv om han her framstår som bemanningsbransjens forsvarer, så representere Skancke Hansen selv en bedrift som på mange måter har organisert seg etter modellen jeg skisserer, med faste ansettelser, produktive akkordlag og partssamarbeid med organiserte ansatte. Og deres bruk av innleie var lenge, i hovedsak basert på svensker med fast ansettelse i en bedrift som i praksis skilte seg fra de fleste andre bemanningsbyråer. Men er dette representativt for byggebransjen og dens bruk av bemanningsbyråer?

I perioden fra 2007 til 2017 så halverte de største produksjonsbedriftene i byggebransjen antall fast ansatte, samtidig som de la om driften til utførelse med innleie eller bortsetting til underentreprenører. I samme periode steg bemanningsbransjens omsetning i bygg, med 8-gangen.

Det var ikke mangel på arbeidskraft som fikk bedriftene til å legge om til denne strategien, men det var tilbudssjokket med østutvidelse av EUs indre marked, som Norge er en del av gjennom EØS-avtalen. Utsiktene til ubegrenset tilgang på fleksibel og rimelig arbeidskraft var fristende, og ingen kunne stå utenfor lavlønnskonkurransen når den først var i gang.

Likebehandlingsprinsippet, allmenngjort minstelønn og ikke minst hevingen av denne, kom først på plass siden og var resultat av fagbevegelsens lange kamp for nettopp likebehandling av alle ansatte i bransjen. Skancke Hansen ser ut til å ha misforstått sammenhengen da han påstår at uttrykk som “A og B-lag i arbeidslivet” og “løsarbeid”, skal være årsaken til stigmatisering av arbeidsfolk.

Vi beskriver bare en situasjon som har oppstått da arbeidsgiverne ikke har vært villig til å likebehandle ansatte i byggebransjen. Selv etter at vi har fått på plass de nevnte tiltakene mot sosial dumping og lavlønnskonkurranse, og i tillegg fikk vedtatt innstramminger i Arbeidsmiljøloven som skulle sikre forutsigbarhet for de som var ansatt i bemanningsbyråene, gjennom krav til arbeidsplan og fast ansettelse, så ser vi at bemanningsbranjsens svar er nye omgåelser og ikke tilpassing til lovgivers intensjon.

I stedet for å bli kvitt praksisen med “fast ansatt uten garantilønn”, så vi rett før den nye loven trådte i kraft 1. januar 2019, at bemanningsbyråene begynte å praktisere nye kontrakter med fiktivt lave stillingsprosenter, nettopp for å unndra seg det arbeidsgiveransvaret Stortinget forsøkt å pålegge dem. Det er disse, stadige kreative løsningene for å unndra seg kravene til å opptre som en reell arbeidsgiver med de forpliktelsene og kostnadene det innebærer, som gjør at fagbevegelsen og politikerne nå ser at det ikke går lenger.

Og det er kanskje dette som er grunnen til at det ikke er bemanningsbyråenes representanter som selv står fram og taler sin sak, for der har vi hyllemeter på hyllemeter med lønnskrav på de aller fleste bedriftene som opererer i byggebransjen. Det skillet som forsøkes å trekkes mellom såkalte seriøse og useriøse aktører, er vanskelig å få øye på. Det er selve prinsippet om at en del av arbeidsstokken ikke skal ha reelt stillingsvern, ikke skal ha samme mulighet til å påvirke arbeidsplassen eller arbeidshverdagen som er useriøs. Og i kjølvannet av dette følger uthuling av lønns- og arbeidsvilkår, i praksis.

Nyhetsinnslaget med Nina Solli (BNL) 1. januar var et var et merkelig skue, for argumentasjonen hang på ingen måte sammen med utfordringen. Blikkenslageren som jobbet i bedriften var fast ansatt og hadde vært det i 30 år, han ønsket seg flere kollegaer, gjerne lærlinger han kunne videreføre kunnskapen og yrket sitt til. Og Torkil Skancke Hansen etterlyser også arbeidskraft til å løse framtidas oppgaver. Men hvorfor er de så passive når det kommer til å kreve en sysselsettingspolitikk for å møte disse utfordringene? Hvorfor må bemanningsbransjen være svaret?

Det er ikke så vanskelig som det framstilles, vi har gjennomført en spørreundersøkelse blant våre medlemmer som er ansatt i bemanningsbyråer og på spørsmål om de heller ville vært fast og direkte ansatt, svarer 80% ja. På kort sikt er dette løsningen når mellomleddet (byråene forsvinner), men på sikt bør også arbeidsgiverrepresentanter ha ambisjoner om å styrke fagutdanningen og rekruttering til bransjen gjennom lærlingeordningen, men da må de nå gripe sjansen, når regjeringen varsler storrengjøring i arbeidslivet.

I stedet for å gifte seg med bemanningsbransjen bør arbeidsgiverrepresentanter i bygg og anlegg jobbe for mer langsiktige løsninger, innenfor det som har vært norsk arbeidslivs suksessoppskrift; faglært, kompetent og produktiv arbeidskraft i faste, trygge stillinger.

Da sikrer vi stabile fagmiljø som kan lære opp nye generasjoner, vi sikrer selvstendige fagarbeidere som kan kommunisere med hverandre og løse utfordringer i praksis ute på byggeplassen, og vi sikrer anstendig lønns- og arbeidsvilkår som gjør bransjen attraktiv, også for bofast ungdom. Klarer vi det klarer vi også å hente opp igjen produktivitetsutviklingen som har stupt i bygg med 10 % fra 2001 til 2016 (SSB), det vil jeg tro også arbeidsgiverne ser nytten av.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.