Hva ønsker du deg til jul? spør familien. Hvert år møtes jeg av dilemmaet og ender med samme svar: Andre trenger mye mer.
Derfor har jeg trolig flere sokker i kommodeskuffen enn mange, mens Leger uten grenser og slike helter har fått en skjerv som i det minste hjelper litt mer enn ingenting.
Denne julen tok jeg motet til meg og skrev en ønskeliste, dog med ett eneste ønske:
Vi er en gjeng om lag jevngamle praktiske fagfolk og håndverkere: Tømrer, rørlegger, elektriker, murer, avløser i landbruket, skogsarbeider, smed, møbelsnekker, skigardmaker, pianostemmer, malermester. Jeg er park- og anleggsgartner.
Ved siden av å ringes ofte, spørre om råd, få hjelp og gi støtte, møtes vi for å tulle og tøyse over god mat og drikke. Vår gjeng er ikke så stor, men vi vet at vi er mange likesinnede.
På vegne av oss med bittebedrifter ønsket meg en underskriftskampanje signert av titusentall, som vekker oppmerksomhet om det faktum at mine straks like pensjonerte håndverkerkamerater, bør tildeles støtteordninger nok til å hente inn lærlinger disse siste år før våre praktiske kunnskaper, kall det gjerne «erfaringskapital», kremeres eller graves ned i hele stykker.
Ingen av oss har drevet eller driver butikk stor nok disse siste yrkesårene til å betale en lærling det hen fortjener. Få av oss har drevet butikk stor nok til å betale private pensjonsordninger. Vi har nok til det vi selv trenger når vi nå straks setter strek for yrkesutøvelsene våre, men ikke så mye mer.
Vi er mange håndverkere på vei ut pensjonistdøra. Hundrevis. Tusener. Hvem kommer etter?
Til jul ønsket jeg meg altså en ordning som garanterer at møysommelig opparbeidet erfaringskapital i alle håndverk settes øverst på budsjettlista, og at vi som har slitt oss frem til nå, gis brede muligheter til å formidle det vi kan.
2 kommentarer til “Hvem kommer etter oss?”
Dette var det beste forslaget jeg har hørt på lenge i nasjonale strategiske grep. Da får vi kanskje lærlinger som lærer noe mer enn gipsplater og stålstender og tar fagprøven på mer enn gerikter og trelister lagd av presset kartongfiber og er blitt en dyktig håndverker i limfiks og akrylfug. Noen må kunne dette, men det er så mye mer å lære.
Jeg er i sterk tvil om det ikke er for sent å snu trenden med at handverk skal være så enkelt at det ikke krever trening eller innsats fra den kandidaten som skal bli handverker. At redselen for at ikke nok mange skal velge akkurat det yrket (gjelder nok alle yrker)at en må markedsføre bransjen/faget slik at den som skal velge sitt levebrød – ikke velger bort faget/yrket p,g,a, at det er «vanskelig». I byggefagene spesielt har markedsføringen for rekruttering gått på hvor LITE teori soim er nødvendig, og hvor lite behov har er for innsats for å komme frem til et mål for fag- eller svennebrev: Kravet til bestått i teoridelene er nesten redusert til – Å HA HØRT OM» . i stedet for SKAL KUNNE.
Prøvearbeidet behøver heller ikke å være salgbar kvalitet, sågar nok om vedkommende bare selv konstaterer at DETTE GIKK RETT VEST , blir bedømmingen bestått. Når ofte også den praktiske opplæringen skjer uten at lærebedriften har fagfolk borger ikke heller dette for det bedre. At bedriftsledelse og baser kun er teknisk skolerte kan en og ane at produktivitet i forhold til noen norm er tema.
Da satses det oftere på ett nytt dataprogram enn å se på praksis på byggeplassene.
Der det før var helt greit med TO tømrere på en bolig er det nå gjerne 4-5.
Allerede der ville en gammel tufs av en fagmann se at byggeprisen på dette prosjektet er skyhøyt over det den burde være. For mange uproduktive timer kommer helt av seg selv der det er for mange personer i drift.
Men når selvstendigheten hos fagfolk mangler er det jo greit å bare bemanne opp.
Prisvennlig ikke – men her er nok kunnskapsløsheten ett hinder for å få noen bedring.
Jeg håper inderlig at jeg tar feil, og at det kommer fagpersonell også etter oss som har produsert tjenester som forsvarte lønna vår i fremtiden.
Lykke til de som forsøker å si fra … men de som burde høre etter er nok døve.
Det ser ut som om vi nå trenger minst dobbelt så mange personer for å gjøre oppgaver som før. Gjelder nok alle arbeidsområder bortimot.
At flere og flere flytter papirer er heller antagelig ikke så lurt.
Men vanskelig å stritte mot da de som hevder at dette er nødvendig – er høgt skolerte.
Arne Kristiansen
«pensjonert» byggmester –
som enda har gangsyn og er i jobb.