Skal fagene fortsatt være håndverksfag?

Grunnlaget er nå lagt for hvordan opplæringen i tømrerfaget, og alle de andre yrkesfagene skal være i lang tid fremover. Fagene skal tilpasses tilbud og etterspørsel, og det må vel være bra?

Fagene  er ikke så lette å definere, hvilket tilbud og hvilken etterspørsel skal vi bygge fagene på?

Vi spør fagfolkene.

Kanskje vi skal la Per bestemme, eller Pål, eller Espen?

La oss la Per bestemme

Per jobber for en stor entreprenør, en av de største i landet. Et av selskapene som har muskler til å konkurrere med spanjoler, tyskere og kinesere. De har riktignok nettopp lagt ned enda en tømreravdeling for bedre å kunne tilpasse seg markedet, men entreprenør er de, og Per er mester.

Eller kanskje Pål skal bestemme, som er kåret til årets leverandør av en stor landsdekkende produsent av kataloger med bilder av hus inni. Tømreren Pål er leverandør.

Pål som sitter på julebordet og knekker krabbeklør mens han legger ut om en bunnlinje som er så høy, at han kan gå tørrskodd tvers over Oslofjorden.

Nei vi lar Espen bestemme, som så lett glemmer det vanskelige og ser videre, som lever i tiden.

En optimist. Han som hadde 2 ansatte for to år siden, som nå fort som en gaselle har 35 ansatte, som kanskje har 60 om to år til, som egentlig ikke har så mange ansatte fordi de fleste er innleide.

Han må ta toppene ikke sant, han som lever på en permanent topp for tiden, så det blir mye innleie. Espen som er flink til å finne baser og prosjektledere som kan snakke norsk.

Man kan ikke krangle med suksess.

Per, Pål eller Espen, hvem skal bestemme hvordan opplæringen i håndverksfagene skal være?

Undervisningsministeren tar ansvaret. Undervisningsministeren har lyttet til næringen, det må han jo, for fagene kan han lite om. Han har valgt å lytte til det både Per, Pål og Espen sier, men han hører ikke på så mange andre.

I omstillingens tidsalder er det den enkle og raske medisinen som blir foreskrevet. Tilbudsstrukturen i yrkesfagsopplæringen er ikke et unntak. Forenkling av systemet som skal markedsrettes mot det man mener er det effektive moderne byggeriet, slik Per, Pål og Espen ser det.

Bygging av store nærings- og boligbygg og bygging av kataloghus blir i så fall malen for fagene. Prekapp, mdf-panel, Kvikk-kjøkken, laminerte parketter. Det er ikke noe galt i denne formen for bygging, det skal gjøres og er hederlig arbeid.

Dette vil jeg understreke for å unngå at dette blir en diskusjon om verdien i arbeid, høyt og lavt, smak og behag. Godt arbeid er godt arbeid. Det jeg vil diskusjonen skal dreie seg om, er hva skal fagene være, og jeg er sikker på at de ikke bør bygges etter en kataloghusmal.

Det er viktig å huske at opplæringssystemet er det viktigste symbolet på hva fagene står for.

Oslomodellen og seriøsitet

Oslomodellen skal sikre at det er de seriøse som får utføre oppdrag for Oslo kommune. Jeg vet ikke det eksakte tallet, men dette dreier seg vel om ca 30 prosent av byggingen i Oslo.

I så fall er 70 prosent av markedet fremdeles ville vesten, og jeg er en indianer i denne sammenhengen, og indianerne vinner sjelden krigen.

Dersom Oslomodellen virker, så kan det skje på to måter. Enten så tilpasser entreprenørene seg kravene og får oppdrag, eller så tilpasser de ikke seg kravene og da kan de ikke jobbe for Oslo Kommune.

Hva gjør de som ikke tilpasser seg, som ikke lenger får jobber for det offentlige? Legger de ned hammeren og går hjem? Nei, de søker seg til den delen av markedet som ikke er regulert av Oslomodellen, og det er min verden, privatmarkedet. Her blir det altså enda mer trøkk.

 

Utviklingen av yrkesfagsopplæringen og Oslomodellen er to eksempler på hvordan  håndverksfagene i byggebransjen i stillhet blir styrt mot et grunnleggende enklere og snevrere faginnhold. Listen over begredelighetene er lang.

Jeg velger disse to blant mange som drar i samme retning fordi de så tydelig viser at uten en forståelse av hva man vil fagene skal være, så vil til og med det som skal være positivt og gjennomtenkt kunne ha sterke negative konsekvenser for nettopp fagene. Det er ikke en bevisst prosess, det bare skjer på et vis.

Det er fordi de som har størst innflytelse over hva fagene skal være, har liten forståelse for hva fagene kan være, de vet rett og slett ikke hva fagene er, og derfor har de liten respekt for dem.

Den klassiske tømreren kan forsvinne

Tømrerteorien vår er en innholdsrik bok, rett og slett en rik bok. Likevel er den kun en introduksjon som skal forberede oss på alt vi skal lære. Faget er summen av alt det vi alle til sammen lærer gjennom yrkeslivene våre. Jeg kjenner en liten del av faget mitt, andre kjenner andre deler.

Faget er derfor større enn oss alle. Sammen er vi faget.

Jeg mener vi risikerer at den klassiske tømreren forsvinner. Denne tømreren tenker for øvrig også alltid gjennom tilbudet sitt, og om etterspørselen er der. Slik som det er blitt, må den klassiske tømreren kanskje tenke mer på dette enn Per, Pål og Espen.

Tømreren som kan legge et heltregulv riktig, som kan gjøre mer med innredning enn å montere Ikea, som bygger på måter som tåler klimaet i landet vi bor i, som bygger mest mulig miljøvennlig, som improviserer frem gode, store og små løsninger for kundene.

Tømreren som kan og vil snakke med blikkenslageren, mureren, elektrikeren, maleren og rørleggeren. Tømreren som kan og får lov til å bruke sin kunnskap i samarbeid med ingeniøren og arkitekten. Tømreren som kan gi kundene råd, og kan foreslå det kunden ikke har tenkt på, det kunden ikke har funnet i Ikea- eller Maxbokatalogen.

Tømreren som gjennom sin erfaring kan bidra til utviklingen av det moderne byggeriet. Det er en del håndverkere igjen som tenker på, og jobber med dette hele tiden, men det blir så fort færre.

Denne måten å jobbe på tar lang tid å lære og man må ha gode læremestere underveis. Derfor er også denne delen av fagkulturene spesielt sårbar. Nå forsvinner mange av læremesterne som bærer denne måten å jobbe på, og faget blir litt mindre hver gang en av dem forsvinner.

Min faglige verden, den som handler om rehabilitering, tilbygg, loftsutbygginger og postkassestativ, den forsvinner hele tiden mellom de store linjene. Dette er den minst industrialiserte og derfor den håndverksmessig mest grunnleggende delen av faget, og derfor representerer den noe spesielt viktig for fagene.

Det er en beskjeden del av fagene der finmotorikken blir virkelig fin, der detaljene blir viktigere, der engasjementet flyter sterkest i årene på håndverkerne. Dette er en avgjørende del av det store fagmiljøet vårt, det vi alle er en del av.

Den representerer beskjedne bunnlinjer og mindre omsetning enn alt det store som er så mye mer synlig, noe som også bidrar til sårbarheten.

Å sette mål på verdien av dette, er vanskelig. Kan man måle hvor mye bedre en løsning er enn en annen, når begge fungerer? Hvor godt er et godt råd til kunden? I en tid der kortsiktig profitt er så viktig i byggebransjen, hvordan lager man statistikk som viser hvem som bygger slik at det varer?

Når miljøet teller, så har ofte de gode håndverkerne mer å fare med både når det gjelder å bygge nytt og når det gjelder å utbedre. Godt håndverk er til og med evnen til å unngå arbeid.

Det krever faglig integritet å selge ideen om ikke å gjøre noe.

Omsetning og fortjeneste er lett å målsette, men det er bare en del av det å drive profesjonelt håndverk. Når fagfolk står og ser på utført arbeid, er det lettere, da kan de si noe om de forskjellige kvalitetene. Tidsbruk, materialvalg, tekniske løsninger, estetiske valg, utførelse, alt må med, og dersom regnskapet for jobben i tillegg legges på bordet, så kan vurderingen av arbeidet bli ganske presis. Men selv da er det ikke så enkelt. Dette viser hvor komplekst håndverk er.

Savner debatt om faglighet

I bransjen, og også i byggmestersammenhenger, så er det merkelig stille rundt dette temaet. Kanskje det er viktigst å ikke tråkke kollegaene på tærne? Alt arbeid skal selvfølgelig verdsettes, men alt arbeid har ikke samme verdi som målestokk for faget.

Mye av den beste fagligheten kan ikke måles så lett med tall og statistikker.

Dette som skjer nå med fagligheten, skjer i stillhet.

Det er ikke er en del av debattene om fagene og arbeidslivet i særlig stor grad. Det faglige blir overdøvd av bekymringen for frafallet fra utdanningene, og diskusjonen om arbeidsforhold som hører en helt annen tid til. Viktige sosiale spørsmål, blir viktigere enn arbeidet vi utfører. Fagene blir tynget ned av problemer som blir påført utenfra, som er hele samfunnets ansvar å finne løsninger til.

Som tømrer burde jeg få konsentrere meg om jobben min. I stedet må jeg forholde meg til en saus av sosiale spørsmål, bastardisert konkurranse i bransjen, og en generell mangel på faglig kunnskap hos dem som har mest innflytelse.

Hovedpoengene

Håndverket prioriteres ikke, og taper på bekostning av det industrialiserte, og generelle sosiale problemstillinger.

Det er store forskjeller innad i håndverksbransjene. Mange og sterke krefter er mest opptatt av nærsynte egeninteresser, og kortsiktig profitt. De ser ikke at håndverkets faglighet er helt grunnleggende.

Dette er undervurdert i debattene.

Disse forskjellene burde bli synliggjort bedre, og håndverket må få større plass i diskusjonene om hva fagene skal være i fremtiden.

Premisset må være at det er et stort tap for samfunnet dersom fagligheten taper kampen mot et overdrevent forenklet håndverk.

Premisset for byggmesterne og Byggmesterforbundet i alle debatter om faget vårt, må være fagligheten, og for å få dette til må vi vite hva vi mener med faglighet.

 

Ole Thorstensen
Tømrermester og medlem i Byggmesterforbundet
Forfatter av boken-En Snekkers Dagbok

Les også: Skriver roman om jobben