Regjeringen avholdt stormøte med byggenæringen 28. april, hvor det ble presentert ulike tiltak for å få fart på boligbyggingen. Ett av forslagene fra regjeringen var å fjerne kompetansekrav for utførende foretak.
Les også: Vil endre byggereglene: – Må slutte med både belte og bukseseler (+) og Byggmesterforbundet: Å fjerne kompetansekrav er feil løsning på feil problem
Begrunnelsen er at det kun skal stilles krav «der vi må», og at dagens system i for stor grad stenger ute «flinke folk». Dette for å nå målet om 130 000 boliger innen 2030. Forslaget kan fremstå som forenkling, men er i realiteten noe helt annet. Det er en grunnleggende endring i ansvarsplasseringen der det er krav om bruk av ansvarlige foretak.
Det fremstår som urealistisk å etablere et kontrollregime som kan erstatte dagens løsning, hvor ansvarlig utførendes egenkontroll er en sentral del av foretakets kvalitetssikringsrutiner. Krav til slike rutiner er allerede forankret i plan- og bygningsloven.
Under møtet ble det for fullt alvor stilt spørsmål ved behov for kompetansekrav tilknyttet utførelse. I dag er det ikke slik at alle arbeidsoperasjoner i bygg krever full fagkompetanse, og hjelpearbeidere har alltid vært en del av næringen. Betegnelsen «flinke folk» er en forenklet og følelsesladet beskrivelse. Regelverket retter seg imidlertid mot foretak og deres samlede kompetanse, ikke enkeltpersoner isolert.
Kommunal- og distriktsministeren gjentok forslaget på Byggkvalitetsdagen 20. mai, arrangert av DiBK.
Ansvarsrettssystemet forutsetter kompetanse for å sikre gjennomføringsevne
Plan- og bygningsloven kapittel 23 er tydelig. Foretak som påtar seg ansvar, skal ha nødvendige kvalifikasjoner. Etter pbl. § 23-3 er dette et vilkår for ansvarsrett, videre konkretisert i SAK10 kapittel 9–11. Dette er ikke formaliteter, men bestemmelser som plasserer ansvar der kompetansen faktisk finnes.
Når et foretak erklærer ansvarsrett for utførelse, påtar det seg et selvstendig offentligrettslig ansvar for at arbeidene utføres i samsvar med regelverket. Fjerner man kompetansekravene, svekker man grunnlaget for dette ansvaret.
Ansvarlig utførende har etter SAK10 § 12-4 blant annet plikt til å utføre arbeidet i samsvar med produksjonsunderlaget, og med dette sikre at krav i plan- og bygningsloven oppfylles. Arbeidet forutsetter en aktiv egenkontroll- og kvalitetsfunksjon. Dette forutsetter at foretaket har kompetanse til å forstå hva som er riktig og hva som er feil.
Utførelseskompetanse er avgjørende for liv, helse og sikkerhet
Regjeringen vil kun opprettholde kompetansekrav der det er «særlig betydning for liv, helse og sikkerhet». Dette bygger på en for snever forståelse av utførelsesrollen.
Som nevnt har utførende foretak ansvar for at utførelsen er kvalitetssikret og i samsvar med produksjonsunderlaget. I tillegg skal de blant annet gjennomføre og følge opp sikringstiltak, jf. pbl. § 28-2, samt bidra til oppfølging av avfallsplan og gjennomføring av miljøsanering. Evnen til å identifisere feil, mangler og risiko under utførelse er i seg selv et sikkerhetstiltak. Dette forutsetter kompetanse.
Liv, helse og sikkerhet ivaretas ikke bare i ferdig bygg, men også i selve byggeprosessen.
Hvem er det som i praksis «utestenges»?
Påstanden om at regelverket stenger ute «flinke folk» uten formell utdanning, er misvisende og fullstendig udokumentert. Regelverket er allerede fleksibelt:
- Kvalifikasjonskravene gjelder foretakets faglige ledelse, samtlige ansatte behøver ikke å innfri kravene til kompetanse, jf. SAK10 §§ 11-1 og 11-3.
- Det åpnes for at utdanningskrav kan reduseres basert på lang og relevant praksis, jf. SAK10 § 11-4.
- Enkelte tiltak kan gjennomføres uten ansvarsrett, jf. pbl. §§ 20-4 og 20-5.
- Utdanning og praksis fra annen EØS-stat skal aksepteres på lik linje med norsk jf. SAK10 § 11-5.
«Flinke folk» er derfor ikke utestengt. De er allerede en del av næringen, innenfor et system som stiller krav til dokumentert gjennomføringsevne der det kreves ansvarsrett.
I tillegg står alle arbeider som omfattes av vedlikehold og enklere oppussing, i praksis åpent for alle aktører.
Mindre kompetanse kan gi økt behov for detaljprosjektering
Kompetansen på byggeplass kan være avgjørende for hvor detaljert produksjonsunderlaget må være. Lavere utførelseskompetanse vil kreve mer detaljerte beskrivelser for å kompensere for manglende vurderingsevne i utførelsen. Det vil trolig øke kostnadene gjennom mer oppfølging og kontroll, samtidig som slike detaljerte underlag nettopp forutsetter utførelseskompetanse for å bli forstått riktig.
Det er rimelig å anta at riktig utførelseskompetanse har bidratt til å avdekke og håndtere mangelfull prosjektering i en rekke byggeprosjekter, i tillegg til å koordinere grensesnitt mot andre ansvarlig utførende.
Et ubegrunnet risikoprosjekt
Regjeringen viser til at «vi ikke vet» om dagens kompetansekrav gir færre byggefeil. Det er et svakt grunnlag for å endre et system som håndterer risiko. Å stille krav til kvalifikasjoner «kun der vi må» er i praksis det samme som å si at utførelseskompetanse ikke er viktig. Det er et utsagn som ikke tåler møtet med verken regelverket eller virkeligheten på byggeplass.
Én ting er sikkert, tilført kompetanse i byggeprosessen er verken forsinkende eller svekker kvaliteten.
Ansvar forsvinner ikke, men det flyttes
Etter pbl. § 23-1 ligger det overordnede ansvaret hos tiltakshaver. Ansvarsrettssystemet avlaster ved å plassere ansvar hos kvalifiserte foretak. Når kompetansekravene svekkes, forsvinner ikke ansvaret. Det flyttes, fra foretak med dokumentert kompetanse til tiltakshaver. I praksis ofte til forbrukeren.
Et enkelt spørsmål
Ministerens motto er: «Vi skal ha de kravene vi trenger, men ikke ett ekstra». Ministeren uttaler videre at næringen selv skal ta ansvar for å synliggjøre kompetanse. Det er en ansvarsfraskrivelse å overlate dette til bransjen alene, og synliggjøring av kompetanse blir styrket av at det faktisk finnes offentligrettslige kompetansekrav.
Kvalifikasjonskrav til utførende er ikke et overflødig krav. Skal det bygges flere boliger, trengs det riktig kompetanse. 130 000 nye boliger bygges ikke ved å redusere fagkompetansen på byggeplass. De bygges ved å kombinere hensiktsmessige tekniske krav med reell utførelseskompetanse, og sikre at faglighet faktisk finnes der bygget reises.
Krav til utførelseskompetanse bremser ikke utviklingen. Tvert imot bidrar de til at byggingen lykkes både teknisk, juridisk og i et tillitsperspektiv.
En ny bolig er for de fleste livets største investering. Det samme gjelder valg av utdanning. Et system uten krav til utførelseskompetanse gir ikke mer fleksibilitet, det gir svakere ansvar, dårligere forutsigbarhet og høyere risiko. Det bør ikke være et politisk mål at risiko flyttes bort fra systemet og over på forbrukeren.
Ville du overlatt bygging av boligen din til et foretak uten dokumentert kompetanse og gjennomføringsevne?
En kommentar til “Å fjerne utførelseskompetanse er ikke forenkling, det er ansvarsfraskrivelse”
Det er vanskelig å kjenne seg igjen i beskrivelsen av at dagens krav til utførelseskompetanse først og fremst handler om kvalitet og ansvar. Slik plan- og bygningsloven og SAK10 praktiseres i dag, fremstår det i stor grad som et system som stenger ute nyutdannede fagfolk – ikke som et system som nødvendigvis sikrer bedre bygg.
En nyutdannet byggmester må i praksis bruke opptil 10 år etter endt utdanning for å opparbeide tilstrekkelig praksis til å kunne påta seg fullt ansvar i en byggesak. Dette gjelder selv for relativt enkle tiltak. Samtidig kan en privatperson uten formell kompetanse bygge egen bolig som selvbygger, stå ansvarlig for hele prosjektet og senere selge boligen i det åpne markedet. Det er et åpenbart paradoks.
Videre godkjennes ikke praksis fra egen virksomhet for nyutdannede mestere uten at de har en faglig leder over seg. I praksis betyr dette at man må jobbe for en konkurrent for å opparbeide nødvendig erfaring. Dette hemmer både rekruttering, etablering og utvikling i bransjen.
Det er også grunn til å stille spørsmål ved effekten av dagens praksiskrav. Kravet om flere års praksis har eksistert siden 1997, men det er fortsatt betydelige mangler i mange byggesaker. Likevel foreligger det i liten grad dokumentasjon på at disse kravene faktisk gir bedre kvalitet. Det kan fremstå som om dette i stor grad aksepteres uten reell faglig diskusjon, og at verken Mesterbrevnemnda, Byggmesterforbundet, Bygghåndverk Norge eller andre bransjeorganisasjoner i særlig grad utfordrer eller etterspør dokumentasjon på effekten.
Samtidig er det et tankekors at både Mesterbrevnemnda og bransjeorganisasjoner er svært tydelige i sin promotering av mesterbrev som dokumentasjon på fagkompetanse, men i svært liten grad opplyser om begrensningene. En nyutdannet mester kan i praksis ikke favne en hel byggesak på grunn av kravene til ytterligere praksis etter oppnådd mesterbrev. Dette skaper et misvisende bilde av hva mesterbrevet faktisk kvalifiserer til. I tillegg bygger dokumentasjon av praksis ofte på et begrenset antall referanseprosjekter, noe som reiser spørsmål ved hvor treffsikre ordningene egentlig er.
At praksis eldre enn 10 år tillegges mindre vekt ved tilsyn og ved søknad om ansvarsrett, understreker ytterligere svakhetene i systemet.
Det er også påfallende at bransjeorganisasjonene i liten grad problematiserer kvalitet og eventuelle følgeskader knyttet til selvbyggerordningen. Dersom en selvbygger selger boligen før ferdigattest foreligger – altså et uferdig tiltak – kan ansvarsretten fortsatt ligge hos selvbyggeren overfor ny eier. Dersom dette ikke aktivt meldes og håndteres, finnes det ingen automatikk i at selvbyggeransvaret opphører. Dette representerer en reell risiko for forbrukere, men får likevel lite oppmerksomhet.
Samtidig stilles det strenge krav til de som prosjekterer og utfører, mens det i praksis ikke finnes tilsvarende formelle krav til kompetanse hos byggesaksbehandlere i kommunene. Dette svekker tilliten til at systemet er balansert.
Kompetanse er viktig. Men dagens system treffer skjevt. Det rammer seriøse, nyutdannede fagfolk, samtidig som det åpner for omgåelser og inkonsekvent ansvarsplassering. Problemet er derfor ikke mangel på krav, men hvordan kravene er utformet og praktiseres.
En byggmester er etter min vurdering fullt i stand til å favne ansvarsområdet for småhus og tiltak tilsvarende TKL1, og burde ved oppnådd mesterbrev kunne erklære ansvarsretter uten ytterligere praksiskrav. En mester har allerede flere års erfaring i bransjen og kan ikke omtales som en useriøs aktør slik det noen ganger antydes i debatten.
Jeg er byggmester, takstmann og ansvarlig søker med over 45 års erfaring, og ser disse problemstillingene hver dag i praksis. Jeg bistår både profesjonelle aktører og selvbyggere i byggesaker, og ser konsekvensene av systemet på nært hold.
Som tidligere bygge- og anleggsleder på både småhus og større næringsprosjekter er det også en realitet at ikke alle på byggeplass har formell fagutdanning, selv om de likevel utfører arbeid. Det skjer i en situasjon preget av mangel på fagarbeidere, og dette er en del av virkeligheten i norsk byggebransje.
Som takstmann og faglig leder ser vi også jevnlig tvister og konflikter i både nye og brukte boliger, hvor feil og mangler oppstår hos både selvbyggere og profesjonelle aktører. Det er derfor ikke gitt at spørsmålet om praksiskrav alene forklarer kvaliteten i byggesaker.
Derfor er det etter mitt syn feil å hevde at en oppmykning eller fjerning av utførelseskompetanse i byggesak er ansvarsfraskrivelse. Kvalitet bestemmes ikke av antall år med formell praksis alene, men av faktisk kompetanse, utdanning og realkompetanse – og der står både mesterbrev og fagbrev sterkt nok i seg selv.