Det er stort behov for å få flere søkere til yrkesfagutdanninger. Hva bør gjøres for at de unge velger tømrerfaget og byggebransjen? (Illustrasjonsfoto: Byggmesteren)

Feilvalg og frafall

– Hvert år velger tusenvis av ungdommer feil videregående utdanning. Skal tømrerfaget og byggebransjen få tak flere flinke hender og kloke hoder, må vi tilpasse oss og gjøre nye tiltak, skriver fagsjef Øivind Ørnevik i Byggmesterforbundet.

Hvert år er det tusenvis av ungdommer som velger feil videregående utdanning. De fleste av dem fullfører feilvalget, og en del av dem ønsker senere å omskolere seg. Uavhengig av om det er feilvalg eller ikke, er det stadig flere som dropper ut underveis grunnet dårlig psykisk helse.

I tillegg melder flere opplæringskontorer at «ikke-formidlingsbare» lærlinger i bl.a. tømrerfaget stadig øker i antall. Trenden startet lenge før koronapandemien.

Etter snart tjue år i forbundet med hovedvekt på kompetanse og utdanning, har jeg gjort meg noen betraktninger om årsakene til feilvalg og frafall i videregående utdanning. Jeg vil her oppsummere status sett fra mitt ståsted, men uten å gi alle svarene. Situasjonen for byggebransjen og tømrerfaget er ikke helt håpløs, men den er i endring, krever tilpasning og nye tiltak. Slik at vi kan tiltrekke oss flere flinke hender og kloke hoder.

Fristen for å søke opptak til videregående skoler er 1. mars. Mange østeuropeere ser ut til å reise hjem for godt, bemanningsbransjen er under press og byggebransjen skriker etter utdannede fagfolk. Det er med andre ord stort behov for søkere til yrkesfagutdanning. Der de fleste jobbene, pengene og mulighetene finnes. Samtidig som alt for mange velger studieforberedende, utdanner seg til jobber som ikke finnes, og ender opp med knuste drømmer.

Fagsjef Øivind Ørnevik i Byggmesterforbundet. (Foto: Byggmesteren)

Jeg har ikke tall på hvor mange eksempler jeg har hørt om at skoleflink ungdom blir rådet til å velge studieforberedende, mens de som sliter med de teoretiske fagene blir rådet til å velge yrkesfag. Slike forenklede og sikkert velmenende råd passer kanskje noen, men langt fra alle. En umoden eller skolelei elev blir ikke mer motivert av ytterligere to år i et tilfeldig valgt yrkesfaglig utdanningsprogram, for deretter å begynne i læra i et fag vedkommende ikke brenner for. Tvert imot vil årene i skole forverre situasjonen ytterligere.

Generelt sett passer ikke yrkesfag for alle, men det kan også være at en elev eller lærling har valgt feil yrke eller utdanningsprogram. Med rundt 180 yrkesfag å velge mellom, fordelt på 10 yrkesfaglige utdanningsprogrammer, er det kanskje ikke så rart.

Av de som gjennomfører skoledelen av en yrkesfagutdanning, er det langt fra alle som takler overgangen fra den trygge skolehverdagen til et praktisk arbeidsliv, og alt det medfører av krav og forventninger. En økt støtte og omsorg under denne realitetsorienteringen vil kunne hjelpe noen, men ikke alle.

I den andre enden av skalaen, ser vi hvert år at svært mange personer som har fullført studieforberedende og i noen tilfeller høyere utdanning, ønsker omskolering til tømrerfaget. Selvsagt kan de det, og det er vel og bra for vår bransje, men sett i et samfunnsperspektiv er det neppe bærekraftig å investere så mye i feilvalg grunnet dårlig rådgivning til de skoleflinke.

Hadde derimot rådgiverne vært klar over hvor mye teori og praksis samspiller i yrkesfagene, kunne flere av de skoleflinke fått riktige råd med en gang. Sjansen for at de vil trives er stor, og ønsker de større utfordringer på et senere tidspunkt, er det ingen begrensninger for etter- og videreutdanning. Personer med kombinasjonen praktisk utdanning, praktisk erfaring og teoretisk videreutdanning, er uten tvil de mest ettertraktede i arbeidslivet.

Ethvert frafall har sin individuelle årsak eller forhistorie. Derfor er det fellestrekkene og trendene som er interessante. Sammen med statistikk er det de som varsler om at noe er galt, og at noe må gjøres annerledes i fremtiden. Rådgivningens hovedformål må være å gi enhver elev riktig råd mot rett utdanning, til tross for umodenhet, usikkerhet eller ambisjoner. Kan det være at rådgiverne mangler et godt verktøy til dette?

Selv om de har et klart forbedringspotensial, er det allikevel drøyt å gi rådgivere i skoleverket skylden for alle feilvalgene. Sett i lys av det store antallet yrkesfaglige og studieforberedende utdanninger som er å velge mellom, er det nok urealistisk å forvente at de skal klare å skille dem på detaljnivå, samtidig som de sender en usikker ungdom i riktig retning.

Allikevel er det nettopp forskjellene mellom utdanninger på detaljnivå som kan avgjøre om en elev har valgt riktig eller feil. Videre påstår mange dessuten at det er venner og familie som er de egentlige rådgiverne. Med andre ord er det mange håpefulle som starter ut i et forsøk på å prestere etter andres forventninger, ønsker og oppfatninger. Så problemene er helt klart sammensatte.

I Fullføringsreformen – med åpne dører til verden og fremtiden (Meld. St. 21) som kom i fjor, står det mye å lese om frafall grunnet dårlig psykisk helse. Dette har altså blitt et samfunnsproblem, og noe mange av oss bør sette oss bedre inn i. Enten vi er ungdommer selv, foreldre eller jobber med utdanning, direkte eller indirekte. Selvsagt er det ikke enkelt, for psykisk helse er ingen eksakt vitenskap og langt unna vår bransjerelaterte kompetanse.

Da Byggmesterforbundet arrangerte opplæringskonferanse for opplæringskontorene i slutten av oktober, ble følgelig psykisk helse hos lærlinger satt på agendaen, og vi så oss om etter en foredragsholder med mye kompetanse på området. Valget falt på psykolog og forfatter Trond Haukedal, som holdt et informativt og bevisstgjørende foredrag. Temaet var hvordan man skal forstå og møte utfordringene knyttet til psykisk helse hos mange av dagens ungdommer og lærlinger.

Trond Haukedal holder foredrag for byggmesterne. (Foto: Øivind Ørnevik)

Innledningsvis erklærte han at identiteten til dagens ungdom bygges opp på basis av hva de gjør, og ikke hvem de er. Allerede i oppveksten er det viktig at foreldrene påvirker barna til å ha positive oppfatninger om seg selv og sin verdi. Slik at de blir rustet til å møte ungdommens prestasjonspress med et godt og riktig selvbilde. De må videre bygges opp til å bli selvstendige, lære å gi seg selv følelsesmessig støtte, motivere seg selv og trøste seg selv.

Alle mennesker, både barn og voksne, lærer etter to metoder. Den ene er ved prøving og feiling, og den andre er ved modellæring (læring ved observasjon). I en læreprosess er det viktig at personen som skal lære gis klare og tydelige tilbakemeldinger basert på ros, anerkjennelse og kjærlighet, som er grunnleggende i all kommunikasjon og relasjonsbygging. Avsender må også forsikre seg om at budskapet er mottatt slik det er ment. Psykologen kalte dette et forankret budskap.

Selvbilde og evnen til å håndtere stress er også viktige faktorer i en konkurransesituasjon. Det samme gjelder livssynet og måten man ser seg selv på i en større sammenheng. Ofte er prestasjonspresset blant ungdommen svært høyt, og forventningene de har til seg selv deretter. Med påfølgende stor fallhøyde og dårlig selvtillit som resultat. Det er når de blir skuffet over seg selv, at mange gir opp.

I en ideell verden vil alle skolerådgivere være fordomsfrie, i stand til å skille mellom alle videregående utdanninger og i stand til å identifisere en elevs interesser, egenskaper, evner, talenter og potensiale. Grunnskolen vil være innrettet slik at alle elevene langt på vei vet hva de vil bli når de går 10. klasse. Alle foreldre vil være gode oppdragere og ungdommen selvbevisste, selvsikre og med høy grad av selvinnsikt. I beste fall blir dette neste generasjons ungdommer. Dagens ungdom er allerede døpt «generasjon prestasjon».

3 kommentarer til “Feilvalg og frafall

  1. Bra Øyvind👍 Har selv informert 10 ende klassingene i Vestfold hvert år i 12 år. Vet at også næringens rolle i forhold til valg for de unge, kan være uerstattlig i som rådgiving🙋‍♂️

  2. Bra at forbundet får psykologhjelp og at de blir bevisstgjort dette med at ungdom stegvis utvikler sin identitet. Vi burde alle (skoler og bedrifter i et samarbeid) ha fokus på hva elevene gjør og sørge for god omsorg,støtte og hjelpe elevene underveis i prosessen, der de lærer, får anledning til å mestre og utvikler seg til bli selvstendige individer i sitt løp mot arbeidslivet. Noe jeg tenker gjelder for alle elever. Et samarbeid med næringen som omhandler det ovennevnte hadde fungert godt mot frafall. Når det er sagt, så leser jeg her at byggebransjen skriker etter utdannede fagfolk. Jeg opplever ikke at bedriftene skriker etter å ha elever med i praksis. Dette er elever som kan bli gode fremtidige lærlinger. Hos oss på Nesbru VGS har vi veldig mange flinke og motiverte elever, som gjerne skulle ha fått prøvet seg i praksis hos bedrifter, men vi opplever det nå som vanskelig å få utplassert våre elever i området Asker, Bærum og Oslo. Vil bedriftene i byggebransjen fortsette med å skrike etter ferdig utdannede fagfolk? Eller vil de ta samfunnsansvaret på alvor og heller involvere seg mer i prosessen, der de kan bidra i utdannelsen av gode fagfolk?

  3. Et godt innlegg! Likevel tror jeg ikke som det antydes at mange elever velger studiespesiaiserende (STUSP) istf. yrkesfag. Jeg tror de havner på STUSP fordi de ikke har bestemt seg, de utsetter på et vis valget. De skjønner ikke klart nok at retten til vgo brukes opp ved å ta STUSP og det høres «fint» ut med høyere utdanning. I tillegg vet de lite om det å studere. Karriereveiledning i ungdomsskolen skjer via Utdanningvalg-faget som ofte blir et salderingfag og i tillegg ikke har noen status uten karakter. Det er i den ressursen mye innsats må legges slik at utprøving av både vgs og arbeidsliv kan skje her. Det hjelper bare litt med kvalifiserte lærere til faget fra (fra 2006, obligatorisk fra 2008) hvis ikke skoleledelsen ser dette fagets viktighet og er fleksibel vedr. f.eks. timeplanlegging (blokk-undervisning til hele/halve dager til f.eks. utprøving). I NOU 2016:7 Norge i omstilling – karriereveiledning for individ og samfunn nevnes behovet for egne, profesjonelle karriereveiledere i skolen. Dette vil si at man opplever at rådgiverstillingene (forøvrig en ressurs som har stått stille siden 1970-tallet)ikke klarer å håndtere elevens behov for både sosialpedagogisk innsats og karriereveiledning. I tillegg er det egne problem i vgo vedr.b la ressurser av satt til oppfølging i yrkesfaglig fordyping og i læretid (dette øker frafallet i vgo og ryktet spres). bl a. Innsatsen må altså skje på skoleledersiden, struktursiden og ressursfordelingsssiden, kampanjer alene bringer lite og psykologi og mental helse spiller på lag med profesjonell karriereveiledning som fylkene bla har for alle over 19 år. Erfaringen fra den første Samfunnskontrakten for flere læreplasser oppnådde langt fra målet. Politisk innsats er ikke nok om det ikke også skjer en varig økt ressursmessig allokering som kaller på både skolesiden og arbeidslivssiden.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.