Den nye tros- og livssynsloven kan få uante konsekvenser for kulturarven.
Nyttårsaften gikk høringsfristen ut for ny lov om tros- og livssynssamfunn. Lovforslaget innebærer et klarere skille mellom staten og trossamfunnene, og skal erstatte kirkeloven.
Loven har særlig konsekvenser for forholdet mellom staten og Den norske kirke (DnK), ikke minst når det gjelder hva som skal skje med alle kirkebyggene som eies av DnK.
Kirkene er blant våre viktigste historiebærere. De representerer historiske sentralpunkt i så å si alle byer og bygder, de er landskapsmarkører og forsamlingslokaler. Grunnlovsjubileets markering av valgkirker var en påminnelse om kirkenes plass i samfunnslivet.
For mange av oss er en gammel bygdekirke det eneste konkrete forbindelsespunktet vi har til avdøde forfedre; mens hjem og skole for lengst er forsvunnet, kan rommet der de ble døpt og konfirmert stå nesten uendret.
I Norge er vi stolte av stavkirkene våre, men glemmer ofte at vi har en rik bestand av andre kirkebygg: laftede korskirker, åttekantkirker og eksotiske Y-formede kirker, unike bidrag til arkitekturhistorien. Mens stavkirkene er selvsagte turistmål er vi ikke på langt nær flinke nok til å sette pris på kirkene fra 16-, 17- og 1800-tallet.
De eldste kirkene er automatisk fredet, men de som er bygget etter 1650 har ikke noe slikt vern, selv om de mest verdifulle er såkalt listeført. Det eksisterer i dag en pragmatisk ordning der antikvariske myndigheter blir tatt med på råd når endringer skal gjøres i listeførte kirker, mens biskopen har det siste ordet. Når den nye trossamfunnsloven trår i kraft, opphører denne ordningen.
Lovforslaget medfører at ansvaret for kirkebygg fra etter 1650 skal overlates til DnK. Hver enkelt menighet vil da stå alene som forvalter av store kulturhistoriske verdier. Det er åpenbare problemer med dette. Prest og menighet ønsker kanskje å fjerne benker og prekestol i tråd med ny liturgi.
Gode hensikter om energisparing og universell utforming kan gjøre uopprettelig skade på bygget. Vi trenger en forvaltningsmodell som sikrer en balanse mellom menighetens umiddelbare behov og ivaretakelse av langsiktige kulturminneverdier. Det er svært bekymringsfullt at lovforslaget ikke inneholder noen idé om hvordan dette skal løses.
Fortidsminneforeningen har drevet med frivillig kulturminnevern siden 1844 og har erfart at menigheter og kommuner kan være dårlige forvaltere av egne bygg. Tidligere kjøpte vi kirker for å stoppe rivning, og eier derfor 16 gamle kirker, halvparten av dem stavkirker.
I skrivende stund kjemper vi for bevaring av Gamle Ålgård kirke i Gjesdal, som planlegges revet. Vi har imidlertid ikke mulighet til å kjøpe den eller andre kirkebygg i fare. I 2018 trenger vi løsninger som favner bredere.
Det er gledelig å se at vedlikehold av verneverdige kirker har fått et eget punkt i Jeløya-plattformen. Det operative begrepet her er «verneverdige» – hvordan definerer vi det? Vi oppfordrer den nye regjeringen til å følge Riksantikvarens forslag om frede langt flere av de nyere kirkebyggene, blant annet alle kirker fra før 1850. Bare fredning gir historiske bygninger tilstrekkelig vern.
Vi i Fortidsminneforeningen vet at det koster å forvalte slike verdier. Mange av de vakreste kirkene våre ligger i kommuner preget av fraflytting og svak økonomi.
Vi mener derfor at det bør opprettes et statlig fond for antikvarisk vedlikehold og istandsetting som kirkeeierne kan søke. Samtidig bør det stilles klare krav til DnK om at flere kirker blir åpnet for turister og for allmennheten. De tilhører ikke bare medlemmene av kirken, men alle som bor i Norge.
De er en del av vår felles arv, uansett hvilken gud vi tror eller ikke tror på.
Den arven må vi dele både byrden og gleden av.