Skatteetaten mente at bruken av huset som visningshus var for beskjeden til å endre husets karakter av bolighus. (Foto: Regent Eiendomsmegling)

Visningshus og privatbolig

Byggmesteren førte opp et hus som han benyttet både som visningshus og som privatbolig. Det ble dyrere enn antatt.

Rett før jul – den 18.desember 2014 – avsa Høyesterett dom i den såkalte Z-hus-saken, skriver advokat Frode Heggdal Larsen fra advokatkontoret Bing Hodneland i HegnarOnline.

Huset har egen nettside og er til salgs for 25 millioner kroner.

1200 og 51 rom

En byggmester oppførte i 2006 et hus i Arendal kommune til seg og sin familie på 1200 kvadratmeter, med 51 rom fordelt på tre etasjer.

Huset, kalt «Z-huset», var svært påkostet og inneholdt blant annet svømmebasseng, hjemmekino og bar. I forbindelse med oppføringen inngikk byggmesteren en rekke avtaler om levering av varer og tjenester til huset uten vederlag eller til sterkt reduserte priser.

Som motytelse skulle leverandørenes produkter promoteres ved visninger av huset over en tre- til fireårsperiode etter ferdigstillelsen.

Byggmesteren anførte at huset ble brukt til visninger for å profilere byggevirksomheten hans og leverandørenes produkter omlag tre-fire helger og en rekke kvelder i året fram til 2010.

Han opplyste at visningene ble annonsert på nett, trykket opp mer enn 9000 påkostede brosjyrer og ved reklame på firmabilen, og han hevdet at det kom 2-3000 personer på hver av helgevisningene.

Uttaksmerverdiavgift

Spørsmålet i saken var om varer og tjenester som byggmesteren hadde brukt til oppføring av bolighuset, helt eller delvis skulle vært uttaksberegnet.

Uttaksmerverdiavgift utløses dersom en momsspliktig næringsdrivende tar ut vare eller tjeneste av virksomheten til bruk privat eller til andre formål som faller utenfor loven. I dette tilfellet; oppføring av privatbolig. Uttak av varer og tjenester til bruk i en visningsbolig skal i prinsippet ikke uttaksberegnes.

Høyesterett illustrerte bestemmelsen med følgende eksempel:

«En selvstendig næringsdrivende som omsetter fritidsbåter, anskaffer en båt som han har tenkt å benytte privat. Den merverdiavgiften han som næringsdrivende betalte ved anskaffelsen, kan han da trekke fra fullt ut i avgiftsregnskapet. Han må imidlertid samtidig beregne og betale utgående avgift som om båten ble solgt videre til en utenforstående kunde, altså med påslag for vanlig bruttofortjeneste. Uttaket til privat bruk må han i tillegg inntektsføre i egen virksomhet.»

Problemstillingen

Byggmesteren hadde beregnet noe uttaksavgift, men Skatteetaten mente at bruken av huset som visningshus var for beskjeden til å endre huset karakter av bolighus. Skatteetaten fattet derfor vedtak om å etterberegne uttaksavgift på ethvert uttak.

Byggmesteren var uenig i dette.

Han pekte på at Z-huset riktignok først og fremst var ment som bolig for han og hans familie (uttaksmoms), men helt fra starten var det forutsatt at huset også skulle brukes som visningshus for å promotere den avgiftspliktige virksomheten (ikke uttaksmoms).

Byggmesteren mente derfor at uttaksavgiften skulle beregnes forholdsmessig og ikke av 100 % av uttaket.

Nedre terskel

Både Klagenemnda for merverdiavgift, tingretten og lagmannsretten mente at bruken av huset til markedsføringsformål var for beskjeden til at det kunne få betydning for plikten til å beregne uttaksmerverdiavgift.

Spørsmålet for Høyesterett var da om det gjaldt en nedre terskel for når den næringsdrivende kan kreve forholdsmessig beregning av uttaksmerverdiavgift på omsetningsobjekter som er anskaffet til delt bruk og eventuelt hvor denne grensen går.

På den ene side er det ikke gitt noen regel i lov eller forskrift om at det ved uttak skal ses bort fra bruk som er ubetydelig eller svært beskjeden. På den annen side er det flere eksempler i avgiftsregelverket på at det er etablert terskler før reglene slår inn. Også hensynet til et noenlunde enkelt og praktikabelt regelverk kan tale for at man ser bort fra mer bagatellmessig bruk i avgiftspliktig virksomhet.

Høyesterett slo derfor fast at det må være en terskel for å kunne kreve forholdsmessig uttaksberegning ved anskaffelse av omsetningsobjekter til delt bruk. Det innebærer at ikke enhver restbruk til avgiftspliktige formål kan gi rett til forholdsmessig fastsetting av avgiften.

Og motsatt vil det være en terskel for når den avgiftspliktige må uttaksberegne delvis avgiftsfri bruk. Er det snakk om bruk av mer bagatellmessig betydning, som er perifer eller sporadisk eller av liten betydning sammenlignet med den dominerende bruken, må det være grunnlag for å se bort fra denne.

Ved den konkrete vurderingen må det blant annet tas hensyn til omfanget og karakteren av den avgiftspliktige bruken, og hvilken betydning denne har sammenlignet med det som er den dominerende bruken etter uttaket.

Høyesterett konkluderte med at:

«Sett i forhold til den klart primære og sammenhengende private bruk av huset som bolig for [byggmesteren] og hans familie, var næringsvirksomheten med visninger for sporadisk og samlet sett for ubetydelig til å kunne tillegges vekt.»

Etter dette ble etterberegningen stående og byggmesteren tapte.

Forholdet til primærbrukslæren

I Hunsbedt-dommen fra 2003 avviste Høyesterett «primærbrukslæren». I Z-hus dommen synes nettopp forholdet mellom den primære bruken og den sekundære bruken helt sentral. Det er umiddelbart noe utfordrende å få uttalelsene om primærbruk i Z-hus dommen til å harmonere med uttalelser om primærbruk i Hunsbedt-dommen.

Antagelig er det ikke Høyesteretts mening å gjenopplive primærbrukslæren, men mer å anvende et prinsipp om en ubetydelighetsgrense, altså å avgrense mot bagatellmessig bruk. Trøsten får kanskje være at grensen gjelder begge veier.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *