– Nå er jeg 77 år og sier det jeg vil, proklamerte Godal da han innledet på Breidablikkseminaret i Oslo i dag om statusen for håndverkerkompetansen. Tilhørerne satt musestille og lyttet til tradisjonshåndverkeren og forfatteren som nyter den største anerkjennelse for sitt mangeårige virke i miljøet.
Iver og glede
”Den stolte håndverkeren” var altså Jon Bojer Godals tema, og han trakk forbindelsen til idretten da han viste til det gamle norske ordet for håndverker: Idnadarmadr, som betyr ”den som arbeider med iver og glede”, og det var det nok flere av håndverkerne i salen som kunne nikke gjenkjennende til.
– En stolt håndverker var den som er trygg på det han gjør og vet hva han mestrer, mente Godal, og trakk fram tradisjonshåndverkeren og lafteren Henning Olstad, som Godal mente hadde kunnskaper på sitt område som en professor, selv om han ikke har fagbrev eller annen formell utdannelse.
Formidling av håndbåren kunnskap krever håndverkerpedagogikk, som er fjern fra klasseromsvarianten.
– En lærlings viktigste egenskap er at han ser og kan trekke erfaringer ut fra det. Skal man lære et håndverk, må man finne ut av det ved å se hvordan andre utfører det.
Øve og trene
Men det var selvfølgelig ikke nok.
– Man må også øve og trene, forklarte Godal, som også er en dyktig trebåtbygger. – Det er ikke sikkert den første båten man bygger blir god, men man har lært mye underveis. Å bli en god låvebygger tar minst 10 år, sier de som behersker det faget, opplyste han.
Godal pekte på at to år på skole for å utdanne en håndverker var kort tid.
– Slik sier samfunnet at det en lærer ikke er så viktig.
Godal mente anbud var å sette fokus på penger, ikke kvaliteten ved arbeidet. Dette og å ta fra håndverkeren ansvar var å bryte ned håndverkeren, slik som også for mye kontroll gjorde.
– Håndverkeren må få mer ansvar og vi må få mindre kontroll.
Jon Bojer Godal var alvorlig bekymret for hvordan vi skulle klare å ta vare på bygningsarven med så få håndverkere med riktig kompetanse for slikt arbeid. Han pekte på at det i dag er 8 utdanningsplasser for håndverkere som vil lære riktig restaurering, mens behovet er 15.000.
Kompetanse konkurransefordel
Tømrermester Kjetil Eriksen er en av dem som til daglig restaurerer og rehabiliterer gamle hus. Så godt er hans rykte at lærlingene strømmer til flere enn firmaet kan ta imot, til tross for at de ikke tilbyr de høyeste lønninger som en god akkord ville gitt. Og lærlingene blir først sendt ut på gamle hus, der de lærer mest.
– I dag har de store entreprenørene færre egne ansatte med lavere lønn og mindre kunnskap. De styrer gjennom kontroll. Bare ledelsen på byggeplassen er norsk, omtrent som norsk skipsfart endret seg i sin tid, påpekte Kjetil Eriksen. – Vi ville ikke gjøre det slik, vi ville satse på kunnskap, og for oss er det en konkurransefordel i restaureringsmarkedet, der useriøse og ukvalifiserte ikke har en sjanse.
Han kunne fortelle om et mannskap som er trygge overfor arbeidsoppgavene og som selv kan utvikle prosjekter og løse oppgaver selv om de ikke har gjort det samme tidligere.
Eriksen fortalte om lærlingen som sa dette om tømreren han lærte faget av: – Det går ikke så fort, men han blir fort ferdig.
Den er verd å la synke inn i bevisstheten.
– Skal vi rekruttere må de unge få oppleve hvor inspirerende det er å lære av andre. Våre lærlinger blir raskt klare til å ta ansvar etter å ha tatt svennebrevet, sa tømrermester Eriksen.
Breidablikk er et nasjonalt forum for kulturarv som arrangerer seminarer rundt om i landet, støttet av en rekke organisasjoner. Denne gang var det Byggenæringens Landsforening og Bygg og Bevar som var vertskap for seminaret.