– Det har jo gått greit, men om det hadde vært et nettverk av kvinner å sparre med i alle disse årene, hadde det nok vært OK, sier takstingeniøren i dag.
Hun viser til arbeidet med å etablere et kvinnenettverk i Byggmesterforbundet. Det var det ingen som tenkte på da hun var alene blant 39 gutter på yrkesskolen, for ikke å snakke om da hun var den første og eneste kvinnelige medlemmet i Byggmesterforbundet, og seinere en av to-tre kvinner i takstmannsforbundet. Nå er hun takstingeniør i skadeforsikringsselskapet If.
Les også: Et kvinnenettverk til å styrke rekrutteringen
Kvinner i mannsyrker
– Det var en gruppering kalt «Kvinner i mannsyrker» den gangen, men jeg følte meg ikke helt hjemme der, forteller Spolén Erstad om den første tida som tømrer.
– De mente vi skulle stille krav om egne brakker og egne toaletter. Jeg var ikke med på det. På skolen måtte jeg dele garderobe med gutta og hadde streng beskjed om at jeg kunne skifte bukse, men ikke ta av trøya. Som lærling i en liten bedrift, kunne jeg jo ikke forlange egen brakke, tenk så kjedelig det hadde vært å spise alene på brakka!
Les også: Lærlingskolen setter jenterekord
Skaffet læreplass selv
– Jeg var veldig bestemt på at jeg ville bli tømrer da jeg var ferdig på gymnaset i 1978. Hadde prøvd meg på litt av hvert, blant annet som kassadame i en matbutikk, men syntes ikke det var noe. Men å være med faren min da han bygde på hytta vår, det likte jeg, det ville jeg drive med!
Faren som var byggmester, var derimot skeptisk. Han forlangte at hun skaffet seg læreplass før hun fikk begynne på yrkesskolen og at hun måtte være sikker på å stå løpet ut helt til svennebrevet.
– Han ville ikke risikere at kolleger i forbundet mente dattera hans slapp for lett inn i faget! forteller Spolén Erstad.
Svennebrevet tok hun, og var eneste kvinnelige tømrersvenn ved utdelingen i Oslo rådhus en dag i mai 1981.
Stadig nyttig utdanning
– Hva vil du si til jenter som vurderer å ta tømrerutdanning i dag?
– Det er en god utdanning som man kan bruke til mye og ha nytte av hele livet. Uten den bakgrunnen, ville jeg ikke følt meg så trygg i jobben som takstingeniør som skal jobbe med store skadesaker og møte fagfolk med sterke meninger om hva som skal gjøres.
– Som tømrer har man jo mange muligheter. Kan bygge hus, bygge på hus og gjøre reparasjoner. Jeg bygde hus til familien min da jeg hadde fått vårt første barn. Nå som barna er voksne, har jeg glede av å hjelpe dem med å skifte vinduer, kjøkkeninnredning og hva det skulle være!
Byggmesterens småbarn
– Hvordan var det å kombinere byggmesterjobben med å ha små barn?
– Det gikk på et vis fordi jeg drev egen virksomhet og hadde mer fleksibilitet enn om jeg var ansatt og skulle møte kl. 07. Mannen min reiste mye og hadde ikke anledning til å levere i barnehagen, og det var jo ingen som ville ta imot små barn før klokka sju om morgenen. Det gikk ikke i lengden, så jeg tok takstmannsutdanningen i 1990 da jeg var 30 som var nedre aldersgrense for den utdanningen. Så drev jeg eget takstmannsfirma helt fram til jeg ble ansatt i If Skadeforsikring i 2007.
– Lengter du tilbake til byggmestervirksomheten?
– Ja, det kan jeg nok gjøre iblant, men jeg kjenner jo fort at en på over 60 år ikke kan fly rundt på en byggeplass hele dagen. Jeg kunne være med på det meste da jeg var ung, da var jeg trent til det og var innstilt på å klare det gutta gjorde – om det så var å løfte tunge sementsekker.
Alle er bekymret for jenter og tunge løft
«Tunge løft» er noe alle jenter i tømrerfaget blir spurt om. Det ble også Vibeke Spolén Erstad i en stor artikkel i Aftenposten i oktober 1984:
«Å jobbe som tømrer er ikke så tungt som mange vil ha det til, mener Vibeke. Selv om det er tyngre å løfte et bordstykke enn et sytøy, makter hun de løft som skal til», forteller avisa.
«Å løfte tunge ting er en teknikk som det går an å lære seg. Dersom du løfter riktig, er det ikke småtteri du kan klare å flytte på, mener hun» – ifølge avisartikkelen med overskriften «Hun har nådd helt til topps i tømrerfaget».