Ikke alle feilvalg er bortkastet

Dersom du stiller spørsmålet: «Fortell meg alt du ikke vet», vil alle bli svar skyldig, naturlig nok. Slik er det også med den utdanningen du aldri tok, og motsatt, enten det er i høyden eller bredden.

Erfaringen min i dag er at opparbeidet kompetanse er lett å bære, og at kombinasjoner av beslektede utdanninger kan være attraktive for arbeidslivet. Det ingen fortalte meg som ung, er at en del virksomheter er så fleksible at jobber kan tilpasses arbeidstakerens kompetanse.

Da jeg skrev artikkelen «Feilvalg og frafall» for noen uker siden, var en del av grunnlaget egenerfart.

Som følge av feilvalget mitt startet jeg i 1984 på snekkerlinja på Holtet videregående skole i Oslo. Årsaken var sammensatt. Rådgivningen jeg fikk på ungdomsskolen var elendig, jeg visste ikke forskjellen på snekker og tømrer, og ingen i omgangskretsen min hadde kunnskapen jeg åpenbart manglet.

Karakterene mine var jevnt over gode, og skulle jeg gjort som de aller fleste klassekameratene mine, hadde jeg valgt studiespesialiserende, eller gymnaset som det het den gangen. Karakterer til tross, var jeg lei av å sitte passiv på skolebenken, og klar for å lære meg et praktisk fag.

På snekkerlinja for å lære husbygging

Det beste jeg kunne komme opp med, var at jeg ville lære å bygge hus. Kunne ikke tenke meg noe tøffere enn å skape noe ved hjelp av muskelkraft, presisjon og fagkunnskap. Ingen hadde derimot forklart meg forskjellen mellom tømrer og snekker, og i dagligtalen blir jo «snekker» feilaktig brukt som en fellesbetegnelse for de to forskjellige yrkene. Derfor søkte jeg snekkerlinja, og møtte spent opp ved skolestart i noe som minnet mistenkelig om en sløydsal.

Etter noen uker hvor jeg ikke hadde sett snurten av trehusbygging, tok jeg mot til meg og spurte en lærer: «Når skal vi lære å bygge hus’a?»
Svaret hans kom som en overraskelse: «Det lærer du ikke her. Da må du på tømrerlinja på Sogn.»

Likevel fullførte jeg snekkerutdanningen, som var tre år i skole. Halvveis ut i det andre året måtte vi velge en av tre fordypninger, og jeg valgte da møbelsnekkerfaget. De to andre mulighetene var maskinsnekker og innredningssnekker.

Felles for alle tre fordypningene var at vi skulle lære å bruke håndverktøyet og den store maskinparken, inkludert sliping og vedlikehold av utstyret, mens vi lagde møbler. Vi skulle også lære treanatomi i teori og praksis for en rekke tresorter, også tropiske som fortsatt var lov å bruke på den tiden. Spesielt for møbelsnekkerfaget var at vi skulle lære såkalt finéring, som går ut på å lime tynnfinér på forskjellige platetyper.

Møbelsnekker i tømrerlag

Dagen etter at jeg besto svenneprøven i møbelsnekkerfaget, startet jeg i jobb som praksiskandidat i tømrerfaget hos entreprenøren Ragnar Evensen AS (nå AF-gruppen). Det var jappetid og byggeboom og et akkordlag trengte 25 personer inkludert lærlinger og praksiskandidater.

At jeg var møbelsnekker, var godt nok for dem. De regnet med at tiden ville vise om jeg faktisk var produktiv, siden jeg kunne håndtere verktøy og viste stor interesse for tømrerfaget. Det ble en svært bratt lærekurve, og en fantastisk fin tid med god inntjening. På grunn av nøyaktigheten jeg hadde opparbeidet som møbelsnekker, ble jeg plassert på innvendig belistning og dørmontering de første månedene, før rullering av arbeidsoppgavene. Et logisk og klokt valg av lagbasen.

På grunn av lavkonjunkturen vi gikk inn i, ble antall eneboliger redusert fra 500 til 150 på byggefeltet. Likevel ble jeg værende der i drøye to år, og etter diverse byggeplasser med nybygg og rehabilitering fikk jeg til slutt mitt etterlengtede svennebrev i tømrerfaget.

Litt utpå 90-tallet sto jeg på et tidspunkt med to svennebrev, men uten jobb som følge av masseoppsigelsene i byggebransjen. Det tok likevel ikke lang tid før jeg ble prosjektansatt ved Tiedemanns Tobaksfabrik. Nye finérte foldevegger og skap skulle produseres i snekkerverkstedet deres og deretter monteres i kantina. Selv om det var tømrerarbeid jeg var ute etter, var snekkerjobben kjærkommen på det tidspunktet.

Etter dette ble jeg midlertidig ansatt ved NSBs Verksted Grorud for å produsere en ny togmodell i full størrelse, hvor deler av innredningen skulle finéres. Igjen fikk jeg brukt for snekkerkunnskapene, som førte videre til fast ansettelse som fagarbeider, og etter hvert mye tømrerarbeider på NSBs bygningsmasse.

Etter flere år, gjennomført mesterutdanning, teknisk fagskole og prosjektlederjobb, kom jeg i 2002 til Byggmesterforbundet. En av arbeidsoppgaver der ble å bygge opp kursvirksomheten, andre å produsere lærestoff til mester- og tømrerutdanningen.

Kompetanse til nytte i ny jobb

Denne gangen kom det meste jeg hadde opparbeidet av kompetanse til nytte, fra både arbeidserfaring og de fire utdanningene. Det var da det for alvor gikk opp for meg at ingenting var helt bortkastet, men tvert imot nødvendig for å kvalifisere meg til jobben jeg hadde fått.

Erkjennelsen ble ytterligere forsterket da jeg bisto medlemmene i faglige spørsmål og problemstillinger, og holdt kurs og foredrag for byggmesterne og deres ansatte tømrere. Jeg oppdaget raskt at svært mange i denne målgruppen er på konstant søken etter økt fagkunnskap, også der hvor tømrerfaget slutter og snekkerfaget begynner.

I dag er jeg veldig glad jeg lærte begge yrkene. Ikke bare fordi fagkunnskapen fra de to utfyller hverandre, og gleden over å kunne dele den med andre, men også fordi feilvalget plasserte meg i en navnløs, men eksklusiv gruppe mennesker i arbeidslivet. Budskapet mitt blir derfor at ingen bør konkludere med at feilvalg er bortkastet, før hele arbeidskarrieren kan sees i perspektiv.