Det er vanskelig på annen måte å lese rapporten «Hva er årsakene til forskjeller i kommunale plan- og byggesaksgebyrer» som er utarbeidet for KS av Oslo Economics med bistand av Fredrik Holth, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet og Nikolai K. Winge, Universitetet i Oslo.
Les rapporten her
KS (tidligere Kommunenes sentralforbund) ønsket mer kunnskap om årsakene til forskjeller i kommunale plan- og byggesaksgebyr. Og at forbedringspunkter ble identifisert.
Upresis rett
Ifølge rapporten, er en viktig årsak til forskjellene at gjeldende rett er upresis og at bestemmelsene gir kommunene utstrakt rom for å utøve skjønn. Dessuten tar kommunene politiske og strategiske hensyn ved bevisst å subsidiere enkelte gebyrer.
Plan- og bygningsloven § 33-1 åpner for at kommunen innen rammen av selvkost kan ta gebyr for behandling av søknad om tillatelse mv. Men ordlyden er unødvendig uklar, ifølge rapporten. Kommunene gis i dag liten veiledning i hvordan bestemmelsen skal praktiseres. Kommunal- og moderniseringsdepartementets rundskriv om selvkostberegning treffer ikke godt nok. Ifølge rapporten blir konsekvensen usikkerhet i kommunen om hvilke kostnader som kan inngå i selvkostberegningen. I tillegg er det liten styring av hvordan beregningsgrunnlaget skal benyttes i utforming av gebyrregulativer.
Dermed blir praksis lett ulik, så vel for å beregne selvkost som å utforme gebyrregulativet.
Flest kommuner er nøkterne
Jeg oppfatter rapporten likevel slik at majoriteten av kommunene praktiserer en mer nøktern tilnærming til hvilke satser som skal gjelde.
Oslo Economics foreslår blant annet:
- Generell klargjøring av det rettslige hjemmelsgrunnlaget for beregning av plan- og byggesaksgebyrer.
- Utarbeidelse av en nasjonal standard med felles mal for hvordan selvkostregulativer kan utformes.
- Kommunenes gebyrregulativer må utformes på en mer enhetlig måte.
Det kan være hensiktsmessig at selvkost knyttes spesifikt til den konkrete søknadstypen og ikke for hele tjenesteområdet, anføres det.
For flertallet av kommunene varierer gebyrene relativt lite. For 56% av kommunene lå gebyret for enebolig i 2017 på mellom 5 000 og 15 000 kroner. Men mellom laveste og høyeste gebyr er det konstatert stor spredning.
Det utelukkes ikke at enkelte kommuner kan ha ulovlig høye gebyr. Samtidig kan det diskuteres om enkelte gebyrsatser er urimelige, selv om de er lovlige, heter det i rapporten.
Direktør for interessepolitikk i KS, Helge Eide, uttalte til Kommunal Rapport i sommer at gebyrregulativene må gjøres mer transparente og forståelige. Dette vil også gi et bedre sammenligningsgrunnlag kommunene imellom. Han understreker samtidig at KS er opptatt av å bevare det politiske handlingsrommet i Kommune-Norge.
Praksisen spriker
Så langt rapporten. Jeg er enig i at tiltak er nødvendig. For de spriker i mange retninger, disse gebyrene. Er noen urimelige? Enn ulovlige? Et kjapt søk på nettsiden til et lite utvalg kommuner, viser eksempelvis at ved avslag varierer gebyret mellom fullt gebyr, halvt gebyr eller et grunngebyr. Midlertidig brukstillatelse for store nybygg kan koste inntil 50 000 kroner, mens andre kommuner velger å dekke inn kostnaden i det ordinære søknadsgebyret. Når en tillatelse er betinget av dispensasjon fra arealplanen, må søknaden ofte sendes på høring til regionale myndigheter. Kommunens gebyr for å avgjøre spørsmålet om dispensasjonen kan da variere fra for eksempel 5 000 kroner til opp mot 20 000 kroner.
Gebyr 3 x materialkostnaden
En avis i Vestfold omtalte i august i år behandlingen av en søknad om erstatningsbrygge. En gammel brygge med 1 meter bredde og 3 meter lengde var søkt revet og erstattet med en ny med tilnærmet samme mål. Ny brygge skulle isteden ligge parallelt med landsiden. Kommunen mente tiltaket blir en forbedring både for trafikken i sundet og for søker og ga tillatelse. Tiltakshaver anslo materialkostnaden til mindre enn 10 000 kroner. Han mente jobben er enkel og ifølge avisen, ville han gjøre den selv. Kommunens behandlingsgebyr ble 33 870 kroner, inkludert gebyr for to dispensasjoner.
Mest grundige gjennomgang
For det byggende Norge gjelder mange kvalitetskrav. Det er derfor grunnleggende viktig at kommunene har høyt kvalifisert personell på sektoren. Men at gebyrfastsetting ikke er helt enkelt, har vært kjent lenge. Kommunerevisorer bemerket det samme allerede for flere år siden. Den ferske rapporten om gebyr er utvilsomt den mest grundige hittil. Og den inneholder konkrete forslag til tiltak. Noen politikere bør oppfordres til å ta rapportens konklusjoner videre. Av hensyn til kommunene selv og ikke minst av hensyn til brukerne av tjenestene.
Jan Bergan, tidligere leder av byggesak i Larvik kommune, driver nå firmaet Rettshjelperbergan.no