Har dagens byggemåte gått ut på dato?

Mineralullen må sikres mot uønsket fuktvandring, og konstruksjonene forsegles derfor innvendig med en plastmembran som tapes i alle overganger for å være fullkommen tett.

For å kunne kontrollere at tettheten innfrir kravene, blir huset trykktestet kanskje flere ganger i løpet av byggeprosessen.

I dette tette bomiljøet er det nødvendig å ha kontroll på at luften fornyes jevnlig, hvilket løses ved installeringen av et omfattende ventilasjonssystem med varmegjenvinning.

Og varmetilførselen sikres gjennom en varmepumpe med aggregat på utsiden og en vifte inne.

Inneklimaet er helt prisgitt dette opplegget, og for at det skal fungere optimalt, må det samkjøres. Styringssystemene og andre tekniske løsninger som lys, alarmer, internett mm samles derfor i et teknisk rom, hvorfra det kan overvåkes automatisk eller via mobil.

Resultatet er et såkalt smarthus, hvor alt kan kontrolleres ned til minste detalj døgnet rundt.

En teknologisk nyvinning som kanskje også vil føre til reduserte boutgifter – hvis vi da ser bort fra anskaffelses- og installasjonsomkostningene – og forutsatt at eieren behersker teknologien …

For utfordringen ved smarte, teknologiske løsninger er som regel ikke teknologien, men brukeren.

Og ettersom husene skal bebos av folk flest, som skal stå for den daglige driften, må dette ikke være for komplisert. Da gjør mange kort prosess; stenger av systemet og åpner isteden vinduene for å lufte.

 

Syke hus-syndromet

Dette scenariet har jeg som bygningsbiolog* møtt ved flere tilfeller, samtidig som jeg oftere og oftere blir konfrontert med syke-hus-syndromet i moderne norske hjem.

Mange gir uttrykk for at de er plaget av dårlig inneklima og redusert trivsel i boligene sine.

Klagene går i sus, dur og trekk fra ventilasjonsanlegget og varmepumpa.

Innetemperaturer på over 25° – også på soverommene –fører til tørr luft, statisk elektrisitet og svevestøv, hvilket gir hudirritasjoner, sviende øyne, trøtthet og uttørrede slimhinner, som igjen forårsaker at alt støvet og mikroorganismer ryker rett ned i lungene med hoste og infeksjoner eller allergier til følge.

I dag finnes nesten ikke en husstand uten en eller annen form av overfølsomhet blant beboerne.

Hva er da vitsen med moderne boligstandard og energisparende teknologi, hvis den går på bekostning av et godt inneklima og helsefremmende bokvalitet?

Hvorfor blir det fra myndighetenes side så ensidig fokusert på isolering med mineralull og diffusjonstette ytterkonstruksjoner, hvis det samme resultatet, men med bedre inneklima, naturlig kan oppnås med organisk isolering og diffusjonsåpne konstruksjoner?

Organisk isolering

For organisk isolering har mye større kapasitet til å håndtere fukt enn mineralull, og mere enn nok for å håndtere den mengde fukt som oppstår i en vanlig bolig. Dermed blir dampsperren overflødig og det kan bygges diffusjonsåpent.

Overflødig blir også det omfattende ventilasjonsanlegget med varmegjenvinning, hvis det isteden tilrettelegges for behovsstyrt ventilasjon.

Baseres varmekilden på skorstein og vedfyring, oppnår man i fyringssesongen tilstrekkelig luftfornyelse i huset. Gjennom den termiske oppdriften i pipa skapes et undertrykk i huset som sikrer grunnventilasjonen gjennom ytterkonstruksjonen.

Spalteventiler i vinduene og veggventiler øker kapasiteten, som også kan suppleres med lufting gjennom vinduer og dører i den varme årstid.

Diffusjonsåpent alternativ

At dette fungerer i praksis, er vel dokumentert fra over 80 alternative bygg, oppført de siste 25 årene. Husene er bygget med diffusjonsåpne halmvegger med puss på begge sider.

De er uten dampsperre av plast, har ikke installert balansert ventilasjon eller varmepumpe, men er utstyrt med skorstein og vedfyring. Alle står ennå og fungerer etter hensikten.

De solide veggene virker støydempende, er lune om vinteren og svale om sommeren. Inneklimaet er preget av stillhet og en behagelig atmosfære, som er blitt det alternative byggs adelsmerke.

Les også: Murhus bygd med halmelementer

Med dagens økende fokus på miljøvennlige løsninger og gjenvinning av avfall, undres jeg over at det fortsatt er lov å anvende mineralull, som ikke kan gjenvinnes, men ender opp på deponi.

Samtidig som bruken av plastprodukter i byggeindustrien burde begrenses for ikke å bidra til ytterligere microplastforsøplinga av havet.

Ettersom byggeforskriftene er tuftet på bruken av nettopp disse to materialer og diffusjonstette konstruksjoner, burde det kanskje være på høy tid med en revisjon for å gi rom for bærekraftige alternativer som både kan være billigere og mer miljø- og gjenbruksvennlige, uten at dette innebærer en forringelse av byggestandarden – snarere tvert imot?

«Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen …» (Grunnloven § 112).

*Bygningsbiologens oppgave er å fremme et godt bomiljø, samt et sunt inneklima, hvor trivsel og god helse går hånd i hånd

Piet Jensen er byggmester og bygningsbiolog