Spørsmålet dukket opp nok en gang i artikkelen «Murhus bygd med halmelementer» i Byggmesteren nr. 8 2017. Det er opplyst at ytterveggene skal bygges av 40 cm tykke elementer av bindingsverk isolert med halm, importert fra Litauen. På utvendig side skal det tildekkes med 6 cm trefiberisolasjon. Vi forstår det slik at veggene kun skal tildekkes av leirpuss på begge sider, altså uten separat dampsperre på innvendig side og uten vindsperre og utlekket kledning på utsiden. Bygningen, som er en enebolig, skal ha naturlig ventilasjon med spalteventiler i vinduer og veggventiler.
Les artikkelen her: Murhus bygd med halmelementer
Må oppfylle TEK-krav
For det første forutsetter vi at forskriftskrav til dokumentasjon av produkter og løsninger er på plass. Vi viser her til bl.a. TEK 17 (tidligere TEK 10, men kravene til energibruk og innemiljø er mer eller mindre de samme som før) med en rekke tekniske krav til bygninger som alltid skal være oppfylt. Ett av kravene som gjelder innemiljø og helse, er fuktsikring. Dette omfatter bl.a. sikring mot både innvendige og utvendige fuktpåkjenninger på bygningskonstruksjonene.
Innvendige fuktpåkjenninger
Fra innvendig side av den oppvarmede bygningen må man alltid sikre seg mot at fuktig inneluft trenger ukontrollert ut gjennom de isolerte konstruksjonene mot kald side. Hvis det skjer, ender det med utfelling av vann, det vil si kondensering. Det gir uakseptabelt høy risiko for skader og påfølgende negative konsekvenser for inneklima.
Disse skadene kan oppstå helt uavhengig av om isolasjonsmaterialet kan ta opp fuktighet eller ikke. Bruk av boligen medfører at innelufta tilføres en del fuktighet. Når det er varmere inne enn ute, det vil si høst, vinter og vår, vil det være drivkrefter for en slik fukttransport ut gjennom veggene. Denne fukttransporten skjer på to forskjellige vis; enten ved diffusjon, eller ved konveksjon (som vi gjerne kan kalle for luftlekkasjer).
Diffusjonstetting
For å hindre diffusjon, må man bruke et diffusjonstett materiale. Selve isolasjonsmaterialet i veggene (som her er halm) er, i likhet med andre isolasjonsmaterialer, svært diffusjonsåpent. Dette er årsaken til at vi generelt anbefaler å bruke dampsperre i oppvarmede bygninger. Det er en sikker og robust løsning som tåler varierende fuktbelastning og som vi vet fungerer bra.
Hvis vi forutsetter at bygningen har forskriftsmessig ventilasjon, betyr det at den ”ekstra” fukten som normalt produseres innendørs, raskt ventileres bort gjennom balansert ventilasjon. Da vil fuktnivået i innelufta normalt være så lavt i den kalde årstiden at det kun er små mengder fukt som kan diffundere ut. Manglende diffusjonstetting (som for eks. plastfolie) er da ikke nødvendigvis noe problem, men man må ha noe som bremser ned hastigheten på fuktdiffusjon. Et sjikt med puss, ev. med påført overflatebehandling, kan i slike tilfeller være ”godt nok”.
Lage fuktberegninger
I dette halmhuset skal det imidlertid være naturlig ventilasjon. Da har man ikke like god kontroll med fuktnivået i inneluften. Risikoen for fuktdiffusjon utover, gjennom både puss og halm, øker og det samme gjør risikoen for fuktproblemer som følge av det. Slike løsninger bør derfor alltid være dokumentert gjennom fuktberegninger. Det er nødvendig, fordi løsningen ikke er vanlig i bruk, vi har lite dokumenterte erfaringer, og den er heller ikke å finne blant det som kalles ”preaksepterte” løsninger. Men har man et normalt tørt inneklima og forskriftsmessig ventilasjon, vil trolig en slik løsning fungere fuktteknisk, forutsatt at det ikke skjer store endringer i de innvendige fuktbelastningene.
Lufttetting
For å hindre vanndamptransport gjennom luftlekkasjer innenfra og ut, må det være lufttett. Når det ikke brukes lufttett dampsperre, må man bruke noe annet. Her skal veggene pusses med leire på innsiden. Hvis dette sjiktet ikke får sprekker eller andre svakheter som åpenbart kan gi luftlekkasjer, kan puss‐sjiktet også fungere som lufttetting.
Forutsatt at puss‐sjiktet er tett, og at det er mulig å oppnå effektiv lufttetting i alle overganger mellom puss og tilstøtende konstruksjoner, kan det tenkes at puss‐sjiktet kan fungere som lufttetting. Husk at luftlekkasjer trolig er den vanligste årsaken til fuktskader som følge av fukttransport fra innsiden.
Utvendig fuktsikring
Hvis det på utvendig side av veggene kun skal påføres leirpuss på underlag av trefiberisolasjon, slik vi forstår det, vil det være hva vi betegner som «én‐trinns tetting» mot regn og vind. All sikkerhet mot inntrenging av regn og vind i veggkonstruksjonen ligger i det utvendige puss‐sjiktet av leire. Med et underlag av organisk, fuktømfintlig materiale er dette å betrakte som en risikoløsning. Vi kan ikke se at en slik løsning kan tilfredsstille forskriftenes minimumskrav til fuktsikring. Skal en slik løsning brukes, må man dokumentere løsningens egnethet i norsk klima. Vi kan ikke se at slik dokumentasjon finnes i dette tilfellet. Pussløsningen utvendig er en større fuktteknisk risiko for konstruksjonen enn bruk av innvendig tettesjikt uten effektiv dampsperre som også beskrives som en del av løsningen.