Forrige uke markerte instituttet og tidligere stipendiater jubileumet med feiring og bygningsvernseminar.
Men la oss først gå tilbake til Lillehammer i 1987.
Her ligger også Nansenskolen der Eivind Falk er elev. En januarnatt begynner det å brenne, og Falk bærer ut uerstattelige malerier av Henrik Sørensen og Jacob Weidemann før flammene tar dem.
Fra register til institutt
Har du fortsatt den følelsen av at det brenner og vi må redde norsk tradisjonshåndverk?
– Ja, for hver dag forsvinner det kunnskap om håndverk i Norge, sier Falk som har ledet instituttet i 11 år.
– Da instituttet startet i 1987 var det for å etablere et register over håndverkere som forvaltet viktig kunnskap. Mange var gamle og satt inne med umistelige kunnskap som måtte overføres med praktisk samhandling, forteller Falk.
– For håndverk kan ikke kun sikres for ettertiden med akademisk forskning, dokumentasjon og foto. Det må formidles gjennom praksis, fra en person til en annen. Fra mester til svenn eller bestemor til barnebarn, sier Falk og legger til:
– Slike prosjekter har vi nå hatt over 500 av siden 1987. Noen prosjekter har vært store, som å bygge en båt i en spesiell tradisjon, og andre har vært mindre, som å spikke lang seljefløyte eller videreføre en spesiell broderiteknikk. Dermed har vi kunnet bidra til at mye håndverkskunnskap har kunnet leve videre, sier Falk.
Å få aksept for håndverk som en kunnskapsform også på et høyere utøvende nivå, har vært viktig for Falk og håndverksinstituttet. Etter mye arbeid klarte instituttet å sikre stipendiatordingen for håndverkere en fast plass i statsbudsjettet fra 2015.
– Hvert år får vi inn to nye håndverkere til treårige stipendiater, slik at vi til enhver tid har 6 løpende håndverkstipendiater. Mange skal ha ros for gjennombruddet, men det er kunnskapsminister Røe Isaksens fortjeneste at ordningen endelig ble permanent, mener Falk.
I år fikk ordningen 60 søkere. Ifølge Falk var minst 10 av disse kvalifiserte, slik at et av målene for fremtiden vil være å få utvidet antall stipendiater.
Viktig med fyrtårn
Hvorfor er stipendiatene så viktige?
Falk viser til tømrer og tradisjonshåndverker Hans Marumsrud som fikk et av de første stipendiatene i 1995.
– Dermed fikk han jobbet tett med tradisjonsbæreren Ole-Karl Prøis, før han gikk bort alt for tidlig, noe som var utrolig viktig. Dermed fikk vi videreført kompleks håndverkskunnskap som ellers kunne gått tapt. Prøis var en helt sentral skikkelse innen tradisjonstømring, sier Falk.
Det er målet med stipendiatordningen: Å gi tømrermestere og andre håndverkere tid til å bli spesialister og fordype seg i sin del av faget.
– Vi ser at mange av stipendiatene får stor betydning for faget sitt. Gjennom ordningen viser vi samfunnet at en håndverker som utøver kan ha samme nivå som en professor innen akademia. Stipendiatene blir «fyrtårn» som bidrar til å løfte statusen til håndverkere, og det trengs virkelig i vår tid, sier Falk.
Mye mer å lære
Det er hundrevis av laftetradisjoner- og varianter i Norge. Falk tror vi fortsatt har mye å lære.
– I 30 år har vi dokumentert tradisjonell tømring, konstruksjoner og lafteteknikker. Begynner du først å lete er det alltid mer å lære, sier Falk som synes norsk tradisjonshåndverk er som en skattkiste:
– Når du begynner å grave, som med laftetyper i Telemark, finner du mer og mer.
På 30 år har instituttet dokumentert og videreført mye håndverkskunnskap. Men da kommer også nye spørsmål i forhold til materialkvalitet og valgene som ble gjort for lenge siden.
– Og nå gjentar historien seg fra oppstarten vår i 1987. En generasjon håndverkere er blitt eldre, og deres kunnskap bør gis videre til neste generasjon. Igjen må vi engasjere og få tak i de unge håndverkerne, sier Falk.
Gi barna en kniv
Lederen for Norsk Håndverksinstitutt har tegnet og spikket hele livet. Etter hundrevis av spikkekurs for barn over hele landet, har han enda ikke møtt et barn som ikke ville spikke.
– Gi barna en kniv før iPaden tar dem. Vi trenger håndverket for å være hele mennesker, sier Falk.
Selv om han mener grunnskolene burde innføre praktisk håndverk igjen, og gjerne som basisfag, mener han at også foreldre og besteforeldre har en viktig rolle.
Han ser lyst på fremtiden til de som satser på tradisjonshåndverk.
– Ja, for stadig flere ser verdien av godt håndverk. De vil kjøpe en varig ting i stedet for mange billige. Enten det er en laftehytte eller en klokke. Tradisjonshåndverk er bærekraft i praksis. Da Stortinget i 2007 ratifiserte UNESCOs konvensjon om vern av den immaterielle kulturarven, var dette også et viktig varsel om en statusheving for tradisjonelt håndverk. Det er også spennende å se hvordan etterspørselen etter lokale og håndlagde produkter øker, sier lederen for Norsk Håndverksinstitutt.
Norsk Håndverksinstitutt
Opprettet i 1987 på oppdrag fra Kulturdepartementet og Kunnskapsdepartementet. Har i dag 8 faste ansatte og 6 håndverksstipendiater. Instituttet på Maihaugen har ansvar for håndverksregisteret, opplærings- og dokumentasjonsprosjekter, små håndverksfag, stipendiatordningen for håndverkere, nettverket Løfte håndverket, og immateriell kulturarv.
Er rådgivende organisasjon i UNESCO. Deltar i forsknings- og samarbeidsprosjekter i Norge og utlandet, utgir bøker og forskningspublikasjoner samt arranger kurs og samlinger om tradisjonshåndverk.
I hele september feirer Norsk Håndverksinstitutt sitt 30-års jubileum. Les mer på handverksinstituttet.no