Jeg reagerer på NHO-direktør Nina Melsom, når hun i Byggmesteren kun er bekymret over enkeltdetaljer i Oslo-modellen, men ikke viser glede over de fordelene den gir for byen, samfunnet som helhet, byggenæringen og et lovlig arbeidsliv.
Les også: To punkter i Oslomodellen bekymrer NHO
Denne manglende begeistring fra NHOs side er dessverre ikke overraskende da vi i det mangeårige arbeidet med å endre rammevilkårene ved offentlige anskaffelser, har savnet NHOs engasjement.
Jeg opplever dessverre NHO som en aktør som omtaler seriøsitetsutfordringene i generelle vendinger, men uten å bidra til tiltak som er effektive nok til å snu den negative utviklingen.
Trenger kraftige mottiltak
Ingen ønsker mer kontroll, regler og pålegg enn nødvendig, men i forhold til utfordringene i Oslo og landet for øvrig, kommer man dessverre ikke utenom kraftige mottiltak. Riksrevisjonen kom i 2016 med tre knusende rapporter som dokumenterer situasjonen.
NHO har tydeligvis ikke tatt inn over seg at man står i en situasjon hvor offentlige oppdragsgivere har bidratt i stor grad til tilrettelegging for kriminelle aktører, useriøsitet, utnyttelse av arbeidere og skatte-/ avgiftsunndragelser.
Videre har dette medført en usunn konkurranse hvor vilkårene for konkurransen er lov- og regelverksbrudd, og ikke kompetanse, produktivitet og kvalitet. Dette handler ikke om proteksjonisme, men å rydde opp i konkurransevilkårene slik at seriøse bedrifter, uavhengig av om de er norske eller fra EU/EØS-området, ikke lenger stenges ute.
Oslo kommune bruker hvert år 13 milliarder kroner på innkjøp fra byggenæringen, og i vårt arbeid med å få kommunen til å stramme inn regelverket, har jeg registrert en erkjennelse fra Oslo kommune om at det måtte tas grep som virker for å snu utviklingen.
I Byggmesterforbundet har vi drøftet dette inngående med sentrale politikere i både forrige og nåværende byråd. NHO har tydeligvis ikke oppfattet at det over lang tid har vært en bred politisk enighet og vilje til å ta tak i situasjonen.
Det er vel og bra med sterkere samarbeid mellom statlige tilsynsaktører, men det viktigste virkemiddelet er å gjøre inngangsporten mindre for aktører som ikke har noe i næringslivet å gjøre.
Storbyene med egne «modeller»
Oslo er ikke alene om å ta grep. Samme uke som de fattet sitt vedtak, gjorde Trondheim det samme og to uker etter gjorde også Bergen vedtak som gikk i tilsvarende retning.
Byggmesterforbundet har engasjert seg betydelig i dette arbeidet rundt om i landet.
I den forbindelse har vi møtt politikere fra ulike partier og en rekke organisasjoner som har arbeidet hardt for et sunt næringsliv. Vi har møtt lokalforeninger i bransjer innenfor byggenæringen, håndverks-/Industriforeninger og lokale næringsforeninger.
Dessverre har vi ikke opplevd NHO som en pådriver i dette arbeidet. De står igjen som en aktør på sidelinjen og henger også etter den brede politiske forståelsen som etter hvert har festet seg på dette saksfeltet.
Det er mulig for NHO å koble seg på toget for en seriøs byggenæring.
En næring hvor det fortsatt er plass til bemanningsbransjen, vikarer og underleverandører, men det Oslo-modellen handler om, er at det ikke lenger er fritt frem for disse.
Er det slik at NHO har problemer med dette, har de en utfordring i forhold til Byggmesterforbundet, NHO-landsforeningen BNL, og sine egne medlemsbedrifter som utgjør den organiserte byggenæringen i Norge.