Rapporten «Retningslinjer for taknedløp fra flate kompakte tak» er laget av SINTEF-forskerne Berit Time, Edvard Sivertsen, Elhadi Abdalla, Kristin Elvebakk og Lars Gullbrekken i samarbeid med Bærum, Trondheim og Bergen kommuner. Prosjektet er støttet av Miljødirektoratet og munner ut i et konkret verktøy for kommuner, rådgivere og utbyggere.
Kan fryse i nedløpet
Bakgrunnen er et problem som har blitt mer aktuelt etter at nye krav til overvann kom inn i byggereglene fra 1. januar 2024. Overvann skal i størst mulig grad infiltreres eller fordrøyes på eiendommen, og bygg bør derfor ha løsninger som gjør det mulig å føre takvannet ut på terreng.
På skrå tak er dette vanligvis enkelt. På flate kompakte tak er saken vanskeligere. Flate kompakte tak på blant annet næringsbygg og boligblokker har tradisjonelt hatt innvendige taknedløp som fører vannet direkte til ledningsnettet.
Det reduserer faren for frost, men gjør samtidig lokal håndtering av takvannet vanskeligere. SINTEF peker på at kompakte tak ikke er luftet. Varme fra bygget kan derfor bidra til å smelte snø selv om lufttemperaturen fortsatt er under null. Når smeltevannet kommer fram til et utvendig nedløp, kan det fryse.
Nesten 70 år med værdata
For å finne ut hvor stor risikoen er, har SINTEF videreutviklet en beregningsmodell som kombinerer blant annet snø, temperatur, nedbør og varmetap gjennom takkonstruksjonen. Beregningene bygger på daglige værdata fra 1957 til 2024.
Forskerne definerer en risikodag som en dag hvor minst tre millimeter snø smelter på taket samtidig som temperaturen ute er under frysepunktet. Tre millimeter tilsvarer tre liter vann per kvadratmeter tak.
På grunnlag av dette deles områdene inn i fire risikoklasser, fra liten risiko med færre enn ti slike dager i et typisk år til høy risiko med mer enn 30 dager. Foreløpig er det laget detaljerte risikokart for Bærum, Trondheim og Bergen. Beregningsmodellen kan i prinsippet brukes over hele landet.
Taket må også vurderes
Men postnummeret alene avgjør ikke om et utvendig nedløp er forsvarlig. SINTEF har derfor laget et vurderingsverktøy i fire trinn. Først vurderes den lokale risikoen for is. Deretter undersøkes selve bygget og taket, mulige tiltak for å redusere risikoen og til slutt forholdene på tomta.
Varmelekkasje gjennom taket er en viktig faktor. Retningslinjene setter derfor som forutsetning at det er minst 200 millimeter isolasjon ved takets lavbrekk før man går videre med vurderingen. Også byggehøyde, takstørrelse, antall sluk, fallforhold og utformingen av taket spiller inn.
Store nedløp reduserer risikoen
Deretter får forskjellige tiltak på bygget en poengscore: Flere nedløp er positivt fordi vannmengden fordeles. Større dimensjoner reduserer risikoen for at is tetter røret. Et nedløp på under 75 millimeter får ingen poeng, mens et nedløp over 100 millimeter gir to poeng. Er et rør over 100 millimeter i tillegg isolert, gir det tre poeng.
Nødoverløp teller også positivt, det samme gjør gode muligheter for å inspisere og vedlikeholde taket om vinteren. Gjennomføringer, overlys og andre oppbygg på taket kan derimot øke risikoen fordi de kan gi kuldebroer og større lokal snøsmelting.
Ikke alltid utvendig nedløp
Retningslinjene betyr heller ikke at takvannet nødvendigvis skal føres ned langs fasaden. Ved høy risiko anbefales ikke utvendig taknedløp. Dersom bygget heller ikke oppnår tilstrekkelig poengscore med risikoreduserende tiltak, skal forholdene på tomta vurderes.
En mulig løsning kan da være å beholde et innvendig nedløp, men føre vannet under bygningen og ut på terrenget. En annen mulighet er å føre vannet til en infiltrasjonskum på egen tomt. Slik kan man beholde fordelene med et frostbeskyttet innvendig nedløp uten at takvannet nødvendigvis sendes inn på det kommunale ledningsnettet.