Norske byggeklosser 2.0

Nå brenner det i byggenæringen med lav aktivitet og forventning om mange permitteringer fremover. Høy rente, inflasjon og reallønnsnedgang er gift for de som lever av å bygge nytt.

Som alltid når noen sliter dukker både næringslivet selv og opposisjonen opp med krav om mer penger fra staten i ulike former for å holde aktiviteten oppe.

For to uker siden var jeg med Utenrikskomiteen til Sør-Afrika og Mosambik. Fantastiske land med både folk og ressurser til å bli så mye mer enn de er.

I virkeligheten drukner de i korrupsjon, nepotisme og inkompetanse.

I beste fall lindrer u-hjelpen på noen av symptomene, men endrer definitivt ikke de underliggende og strukturelle årsakene til miseren.

Jeg tenker det er litt på samme vis når det nå hyles om enda mer oljepenger inn i en sektor som åpenbart ikke fungerer, mye som et resultat av mer eller mindre bevisste, politiske valg:

1. Den totale byggenæringen er Norges viktigste næring og omsetter ifølge BI for 1100 milliarder og sysselsetter 350.000 personer. Det er imponerende tall. Det som ikke er like imponerende er produktivitetsutviklingen, det vil si evnen til å gjøre verden litt bedre, mer effektiv og rimeligere hvert år.

Selv i en grunnrenteøkonomi som vår egen er det denne effekten som skaper velferdsvekst over tid.

Jeg fant illustrerende nok ikke oppdaterte tall, men i 2018 meldte SSB at mens privat sektor i fastlands Norge økte produktiviteten med 30 prosent fra 2000 til 2018 har byggenæringen redusert sin med ti prosent!

De siste fem årene tror jeg trenden bare har blitt verre. Det betyr at bygging i Norge blir dyrere og dårligere for hvert år som går.

I rene tall betyr dette at et hus eller leilighet det nå koster fem millioner å bygge skulle kostet tre millioner – med samme produktivitetsutvikling som ellers ville vi sannsynligvis ikke hatt noen krise i byggenæringen.

Hvor ille det er illustreres godt med en uendelig rekke byggeskandaler i offentlig regi: Regjeringskvartal, Vikingtidsmuseum, Veterinærinstitutt, Follobanen, T-bane til Fornebu, og så videre.

En god illustrasjon på det normative forfallet i samfunnet er overskridelsen på Mongstad for 35 år siden. Fire milliarder (en «Mong») utløste et nasjonalt Armageddon som endte med at både styreleder og direktøren i Statoil måtte gå.

Nå resulterer 45–50 milliarder i sprekk på nytt regjeringskvartal et slags humorinnslag/skuldertrekk i norsk offentlighet.

2. Høye byggekostnader er sannsynligvis den sterkeste sentraliserings og ulikhetsmaskinen i det norske samfunnet. Hvorfor beskrives best anekdotisk.

Jeg er født i 1976, de av mine venner som flyttet til Oslo gjorde det rundt årtusenskiftet og kom inn i boligmarkedet her da. Nå er de snart 50, og har som så mange andre «bodd seg» oppover i hierarkiet til enebolig.

Den reelle formuesutviklingen dette representerer er betydelig høyere enn en god årslønn etter skatt hvert år de siste 25 år.

Mine venner i Trondheim som har gjort det samme har kommet greit utav det, og de jeg har i distriktene har tapt penger hvert eneste år. Siden vi er tenkende individer, så forstår de fleste at det smarteste du gjør er å komme deg inn på boligmarkedet i Oslo så fort som mulig.

Dette er også den åpenbare årsaken til at det ikke bygges noe særlig i norske distrikter.

Videre gjør høye byggekostnader det stadig vanskeligere å komme inn på boligmarkedet uten hjelp hjemmefra fordi terskelen blir stadig høyere. Sosial ulikhet reproduseres og forsterkes.

Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner.

Hvorfor det har blitt så absurd kostbart å bygge i Norge er det mange årsaker til. Illustrerende nok finnes det heller ikke et tallsett som sammenligner byggekostnader i Norge med land rundt oss.

Dette burde vært analysert og dokumentert som utgangspunkt for offentlig samtale og politiske valg. Men jeg tror følgende:

1. Vi har på en generasjon gått fra et samfunn der mange bygde husene side delvis selv til å være et samfunn der alt må gjøres av sentralt godkjente håndverkere med tilhørende krav til dokumentasjon.

Dette er et statlig skapt byråkrati for økt kvalitet som koster skjorten. Om det er verdt det er et åpent spørsmål.

Jeg tror heller ikke vi som samfunn forstår dynamikken; store utbygger vil alltid være for flere reguleringer og mer byråkrati fordi det reduserer konkurransen i markedet.

2. En evinnelig strøm av tekniske reguleringer, reguleringer for arealbruk, reguleringer av arbeidsmarkedet, krav om universell utforming, krav om kommunal godkjenning og ikke minst klima/energikrav som legges oppå hverandre og som i sum betyr at det blir absurd dyrt og tar absurd lang tid.

I fjor skulle jeg sette to vinduer og en skyvedør inn i en vinterhage som faren min bygde på 80-tallet. Det kostet meg tre måneder og 50.000 kroner (!) i arkitekt og byggesaksgebyr før jeg kunne ta kontakt med snekker.

Verdiskapende?

At det nå kommer til å gå trått i byggenæringen fremover er sannsynlig. Jeg håper imidlertid at vi istedenfor å hive enda mer oljepenger inn i en næring som blir dyrere og dårligere for hvert år som går, erkjenner at vi har strukturelle problemer i vår viktigste næring.

Og at det er et kjempeproblem for både samfunnet og den enkelte og at vi heller enn standardløsningen mer oljepenger tar tak i disse og faktisk prøver å endre samfunnet til det bedre.

Her er problemet for mye stat og kommune, ikke det motsatte.

 

Denne kronikken er gjengitt med forfatters tilltatelse og sto først på trykk i VG.