Du og to andre «ubehøvlede» kan endelig bli svenner og tas opp som medlemmer i det mektige snekkerlauget – om seremonien går bra.
Denne artikkelen er en dramatisering av hvordan et svennegilde foregikk på 1700-tallet. Se kilder nederst i artikkelen.
Les også: Behøvling var noe alle tømrersvenner måtte gjennom (+)
Inne i laugssalen sitter mesterne, oldermenn og oldgesell i snekkerlauget. Danskekongen er også til stede via sin lokale embetsmann, for ellers er laugsmøtet ulovlig. Selv har du aldri fått lov til å komme inn her før.
Laugsmøtet starter med at skutelsvennene bærer inn laugets vedtekter i laden (kisten). Oldgesselen erklærer møtet for åpent og går gjennom laugets saker. Sittende på en lavbenk nede ved døra følger du godt med, selv om møtesakene er uvante og kjedelige.
I møteboka skrives inn en kort dagsorden som underskrives av laug, vitner og kongens mann. Møtet heves. Alle som ikke tilhører Bergen Snekkerlaug forlater lokalet.
Nå kan svennegildet starte!
Du får en stråkrans rundt hodet, dekorert med spillkort og eggeskall, før noen av kvinnene i laugets familier bringer inn rik mat og kraftig drikke.
Oldgesellen sjekker lærlingenes Geburtsbrev. Dette beviser at dere er ektefødte fra ærlige ekteskap mellom kristne foreldre. Uten et slikt ville du ikke blitt lærling en gang.
Mesterne serveres fin mat i laugets dekorerte krus, boller og sølvfat. Dere ubehøvlede vises bort til ildstedet der tre små stekespidd venter. Du trer din middag på spiddet – en utgammel sko – mens mesterne flirer, spiser og skåler.
Skoen skal ikke spises. Du later som du tar en bit og setter pris på den. Lukten av mesternes herremåltid får magen din til å knurre. Ubehøvlede svenner betaler for all mat og drikke til sitt gilde. I lommen har du derfor en pung med hønsepenger. Å bekoste et svennegilde kalles «hønsning» og utgjør flere måneders lønn.
Drikke nektes deg ikke. Mester har fortalt deg litt om hva slags skåler, sanger og taler som kommer. I kveld skal du vise at du kjenner din plass, kan tie og tåle. Alle laugets mestere har vært gjennom dette.
Nå settes narreretten.
Oldgesellen spør om mesterne har innvendinger mot de ubehøvlede: Røyker han tobakk og lar verktøy ligge ute over natten? Går han med piker og skulker kirken? Har de vært uhøflige mot en av laugets tømrersvenner ved å si «du»?
Alle tre får mindre bøter som skal betales på stedet til laugets fattigkasse. Så vitner mesterne om hver av lærlingene som også utspørres av oldermennene.
Her fikk du tips om å svare kort og høflig, men øllet er sterkt. Det er vanskelig å ikke svare igjen. Mesterne spøker og håner hver feil de hører. Nevnes det vel utført arbeid, tier de bare: Du er ung og dum, mens lauget er gammelt og klokt.
Fint verktøy bæres inn. Øks og hammer, sag og høvel. Mesterne ser an eggene. Skal slike latsvenner virkelig skjemmes bort med skarp redskap? Dagens ungdom vet ikke hvor godt de har det!
Hvilken skål kommer nå? spør en mester.
– Ingen skål, men gåter! roper de andre mesterne til svar. Hver ubehøvlet svenn må svare på gåter om fag og laug. Noen er umulige å svare rett på og da sitter latteren løst i salen.
Men litt avtalt spill er det. Din mester hintet om svaret på en gåte. Så den klarer du fint, til pinlig stillhet.
En oldermann reiser seg og taler om det ærbare snekkerfaget, Zünften og de fem søylene. Om svennene unngår bønhasere (fuskere) og nattmannsarbeid, kan de snart gå på valsen i verden for å lære og det vil gå dem vel i faget, sier oldermannen.
Laugets hemmelige ord og tegn vises.
Disse vil gjenkjennes av laugene i andre byer og land, selv om dere ikke snakker samme språk. Foran laugets lade må du sverge på din sjel å aldri dele dette med noen utenfor lauget til din død.
– En lærling er som en ubehandlet tresøyle, sier oldermannen; – Dere er råmateriale som trenger mesterens arbeid og erfaring for å bli et ferdig menneske og et dugelig svennestykke.
Mesterne griper verktøyet.
– Legg de ubehøvlede på benken, slik at det kan arbeides, ropes det.
– Øxens Huk, Flaskens Kluk, Gjør en god Duet, synger mesterne mens de sager, banker og hogger rundt deg på lat.
Klærne dine er det verre med, de flerres og sages opp.
– Herren hjelpe, dette er sørgelig virke, sier en med bile og utbringer en skål for tålmodige mestere. Skålen leder til en sang om den kåte svenn og de vakre døtrene til hans dumsnille mester.
Øl helles over deg. Men du er en tresøyle og må ligge musestille. De snur deg om på magen og drar av skjorterestene slik at hele ryggen er blottet.
– Han er en rettskaffen Junggesell, sier oldermannen høyt, før du kjenner at den skarpe rubanken biter hardt og raskt.
Mesteren drar høvelen over hvert skulderblad og høvler av hud og hår. Det er ille vondt, men du er så lettet at du tåler det gjerne.
Sårene på ryggen forbindes og du får en øl å holde i.
– Det er virkelig for dårlig at svennene ikke døpes lenger, beklager en mester om skikken som ble avskaffet fordi kirken mente den var hedensk.
Siste post er din egen mester som ønsker deg velkommen i lauget.
– Tål dette av meg, men i fremtiden av ingen andre, sier han og gir deg en saftig ørefik.
Med brennende rygg og øre kan du puste ut og skåle med hver mester. Livet som tømrersvenn venter på deg.
Med ryggmerkene kan du forlate Bergen i morgen og gå på valsen fra Stockholm til Paris. Overalt vil laugene kjenne igjen ryggmerkene som vil gi deg arbeid og respekt i tømrernes broderskap.
Kilder:
«Behøvling og Hønsning – Indvielses- og optagelsesskikke i håndværkerlav» av Henning Henningsen, Håndverkrådets forlag 1960.
Oslohistorie.no » De ubehøvledes vanskelige jobbsituasjon», Gunnar Bolstad.
Ole Warthoe Hansen, Snedkernes behøvling, Wikipedia Denmark
Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800, Harald Winge
«For åpen lade», Halden Arbeiderblad 11.11. 2000
Byminner Nr. 3 1987, Trond Gjerdi ved Oslo Bymuseum