Denne artikkelen er den siste i en serie på tre, og henger sammen med de to foregående: «Mesterutdanningens plassering i utdanningssystemet» og «Likheter og forskjeller på mesterutdanning og teknisk fagskole».
Les også: Likheter og forskjeller på mesterutdanning og teknisk fagskole og Mesterutdanningens plassering i utdanningssystemet
Livslang læring
Du har sikkert hørt begrepet «livslang læring». Det vil si at du aldri blir utlært, selv om du er ferdig med utdanningen din. Før lærte man seg et yrke, for så å jobbe med det resten av livet. Mens det i dag er helt vanlig å gjennomføre kurs og etterutdanninger så lenge man står i jobb.
Det er også vanlig at tømrere og tømrermestere omskolerer eller videreutdanner seg gjennom fagskole- eller høyskolesystemet. Enten for å heve sin formelle kompetanse, eller kvalifisere seg til en annen stilling i egen eller annen virksomhet.
Ideelt sett burde alle korte og lange utdanninger inngått i et enhetlig og poenggivende system, men slik er det ikke. Det er heller ikke etablert et enhetlig nasjonalt system for realkompetansevurdering. Tvert imot har utdanningssystemet overraskende mange barrierer.
To av dem er at mesterutdanningen ikke inngår i Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring – NKR, og heller ikke i noe poengsystem. En tredje er at studiepoeng som er opparbeidet i fagskolesystemet ikke er identiske og sammenlignbare med studiepoeng som er opparbeidet i høyskolesystemet.
Forskjellige typer studiepoeng i høyskole- og fagskolesystemet
Da ny fagskolelov kom i 2018, var det mange som jublet fordi de gamle fagskolepoeng ble omgjort til studiepoeng. Det var det imidlertid ingen grunn til. På hjemmesidene til NOKUT – Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen, står det forklart følgende:
«Studiepoeng fra fagskole har samme status som fagskolepoeng hadde, men det er ikke det samme som studiepoeng fra høyere utdanning. Studiepoeng fra fagskole er ikke anerkjent som en del av European Credit Transfer and Accumulation System (ECTS), som brukes mellom høyere utdanningsinstitusjoner i Europa».
Etter to år på teknisk fagskole kan man altså ikke hoppe inn på tredje året i ingeniørutdanningen, selv om pensumene har mange likheter. Riktignok gis det litt avkorting av studietiden ved enkelte høyskoler, men i de fleste tilfellene må man starte helt på nytt.
Akkreditering
For personer som har gjennomført mester- og fagskoleutdanning kan det virke rart at kompetansen deres ikke kvalifiserer til videre studier i høyskole- og universitetsutdanning. Forklaringen ligger i de forskjellige lovverkene, og i ordningene som er bygget opp rundt dem.
Et av systemene som er bygd opp rundt utdanningsinstitusjoner, er NOKUTs akkrediteringsordning. Den innebærer at skolene selv kan opprette studietilbud innenfor fullmaktens rammer. Et vanlig krav for opptak i høyere utdanning er generell studiekompetanse, med fordypning i matte- og fysikk på et visst nivå.
Likevel står høyskolene fritt til å legge til rette for tilpasninger, og kan tilby avkorting i studietiden for fag- og fagskoleutdannede dersom de f.eks. sliter med å få nok søkere. I så fall kan studiepoeng opparbeidet i fagskolesystemet sidestilles med studiepoeng fra høyskolesystemet, men dette er altså kun i tilfeller der det er i høyskolens egen interesse.
Forskningsbasert kontra arbeidslivstilpasset utdanning
Høyskoleutdanning defineres i universitets- og høyskoleloven som forskningsbasert utdanning på høyt internasjonalt nivå, mens fagskoleutdanning defineres i fagskoleloven som en høyere yrkesfaglig utdanning, som kan tas i bruk for å løse oppgaver i arbeidslivet uten ytterligere opplæringstiltak.
Hvorvidt ingeniørutdanningen i høyskolesystemet faktisk er forskningsbasert, er imidlertid omdiskutert. Ikke minst fordi begrepet er uklart og tillegges ulikt meningsinnhold. I praksis har det også vist seg at både pensum, lærestoff og undervisningsform kan være ganske så likt i fagskole- og høyskoleutdanning, på samme tidspunkt i utdanningsløpet.
Når det gjelder kompetansen til en erfaren tømrermester, kan det stilles spørsmål om ikke også den kan forstås som forskningsbasert. Som kjent finnes det ikke to like byggeprosjekter, som mange sammenligner med det å bygge en prototyp hver gang. Selvsagt kan to ferdige bygninger være tilnærmet like, men det betyr ikke at det ikke har vært store variabler i byggeprosessene.
Det er med andre ord lett å glemme at mesterkompetansen omfatter mye erfaring i form av prøving og feiling. Er det ikke nettopp det forskning og utvikling handler om? Tenk også hvor mye forskning mesterens erfaringsbank gjennom utallige byggeprosjekter kunne dannet grunnlag for. For dette er kompetanse som kun deles i praksisfellesskap på den enkelte byggeplass, og som svært sjelden blir skrevet ned eller delt kollektivt i bransjen.
Mer forskning og flere bachelor- og masteroppgaver på dette hadde definitivt vært til nytte i et større perspektiv. For å ta ett eksempel blant mange: Hvilken prosjektgjennomføring som er den mest effektive, med utgangspunkt i byggemetoder, logistikk og riggplanlegging.
Mesterkompetansen kvalifiserer sjelden til fritak og avkorting i videreutdanning
Mesterkompetansen har altså liten formell verdi i møte med annen videreutdanning. For noen er dette helt ok. Spesielt de som er fast bestemt på å gjøre det samme resten av livet, og er komfortable med den kompetansen de har. Eller de som er innstilt på at kompetansen deres uansett ikke vil gi avkorting i studietiden i fremtidige videreutdanningsløp. For andre faller det mer tungt for brystet og oppleves både feil, kunnskapsløst og lite gjennomtenkt.
Det finnes riktignok utdanninger i høyskolesystemet som bygger videre på fag-/svennebrev. Eksempelvis Y-veien til bachelorgrad som bygningsingeniør, bachelorgrad i tradisjonelt bygghåndverk ved NTNU og bachelor som yrkesfaglærer.
Mesterutdanningen er svært sjelden etterspurt som opptakskrav til høyskoleutdanning, til tross for at mesterkompetansen burde være av stor verdi å ha som grunnlag for mange videreutdanninger, og for forskningsmiljøene på universitetene. Det nærmeste en kommer er nok opptakskravet til utdanningen som yrkesfaglærer, hvor fag-/svennebrev og minimum to års relevant yrkespraksis kan legges til grunn for søknad om opptak.
Yrkesfaglærerutdanningen er relativt populær blant erfarne tømrermestere på omskolering, men heller ikke i dette tilfellet kvalifiserer mesterutdanningen til avkorting av studietiden. Fritak for fag kan gis unntaksvis, men kun etter grundig individuell realkompetansevurdering.
Fremtidens mesterutdanning
Avslutningsvis vil jeg stille fem åpne spørsmål om hvilken retning mesterutdanningen i tømrerfaget bør utvikles i, for å stå seg i møte med fremtiden. Jeg vil i den forbindelse påpeke at dette er mine egne betraktninger, og ikke noen vedtatt politikk i forbundet.
Hensikten min er å synliggjøre muligheter, som kan legges til grunn for gode diskusjoner.
Det første spørsmålet jeg vil stille, er om det bør differensieres i utdanningstid mellom små og store mesterfag? Eksempelvis tilsier alt som følger av plan- og bygningsloven med forskrifter at en som skal bli tømrermester har et langt større opplæringsbehov enn i de andre mesterfagene.
Det andre spørsmålet er om mesterutdanningen bør gjøres mer fleksibel enn den er i dag, slik at den også kan gjennomføres i høyskolesystemet? Gjerne i et modulbasert system, på to eller flere nivåer. Avhengig av hvor mye kunnskap kandidaten ønsker å tilegne seg under utdanningen, eller senere i arbeidskarrieren.
Det tredje spørsmålet er om det kun bør være én type studiepoeng i Norge, og at forskjellige utdanninger med helt eller delvis samme innhold kan bygge på hverandre, på tvers av lovverkene? Forutsatt at også mesterutdanningen kvalifiserer til studiepoeng, vil den følgelig kunne gjennomføres separat, i fagskole- eller høyskolesystemet, og bygges videre på.
Det fjerde spørsmålet er om mesterutdanningen bør utvides til å omfatte realfag, konstruksjonslære for trekonstruksjoner og faglig fordypning i tømrerfaget? I så fall vil den legge grunnlaget for å kvalifisere til prosjektering av trekonstruksjoner i tiltaksklasse 2, plassering på nivå 6 i NKR-systemet og bachelorgrad i høyskolesystemet for de som måtte ønske. Med en bachelorgrad, bør også fremtidens tømrermester kunne videreutdanne seg til en mastergrad i løpet av to år.
Det femte og siste spørsmålet er om det er en styrke eller trussel mot mesterutdanningens egenart og dagens variant at den utvides, tilføres studiepoeng og elementer som pr. i dag finnes i fagskole- og ingeniørutdanning? Med mål om å gi den utvidet formell status i møte med fremtiden og utdanningssystemet.