Tidligere var det også et fjerde nivå, som het mestersvenn. Altså svenner som skulle bli mestere. En prosess som kunne ta mange år, i en tid da mesterlæra som pedagogisk metode utviklet seg uavhengig av den akademiske.
Denne artikkelen bør sees i sammenheng med artikkelen: «Likheter og forskjeller på mesterutdanning og teknisk fagskole».
Selv om utdanning av tømrere historisk sett har foregått med liten grad av formell undervisning, har dagens krav til dokumentasjon og kvalitetskontroll ført til at dette ikke lenger er forsvarlig eller mulig. Dessuten har energikrav, grensesnitt mot andre fag og byggevareprodukter gjort bygningsfysikken langt mer komplisert enn tidligere, og gitt tømrerutdanningen en god blanding av teori og praksis.
Dagens innhold i mesterutdanningen
For å kunne søke om mesterbrev, er kravet svennebrev, minst to års praksis og bestått mesterutdanning. Selve utdanningen består av de tre fagområdene: bedriftsledelse, faglig ledelse og faglig fordypning. Bedriftsledelse inneholder de tre modulene: organisasjon, ledelse og administrasjon, økonomistyring og markedsføringsledelse.
Faglig ledelse omfatter modulene: byggenæringen, byggesaken, prosjektering, kontrahering, byggeplass, ferdigstillelse og sluttdokumentasjon (generelt for byggfagene). Mens faglig fordypning i tømrerfaget består av hovedtemaene: byggesøknader, prosjektering, utførelse, faglig kalkulasjon, ferdigstillelse og sluttdokumentasjon (spesielt for tømrerfaget).
For en nyutdannet mester kan det nok være vanskelig å se hva utdanningen mangler, opp mot et potensielt behov. Tvert imot vil nok de fleste gledes over den nye kunnskapen, som normalt vil være tilstrekkelig for å overta familiebedriften, eller etablere en ny. Dessuten er historiene om suksessrike tømrermestere mange. Det er først når man opparbeider en viss erfaring, eller gjennomfører ytterligere videreutdanning man blir bevisst eventuelle mangler.
På siden av utdanningssystemet
Uavhengig av nivået på mesterutdanningens sluttkompetanse, og den erfaringen mesteren opparbeider som utførende, bedriftsleder og fagekspert, gir kvalifikasjonen ingen uttelling i form av studiepoeng. Den inngår heller ikke i det norske kvalifikasjonsrammeverket for livslang læring – NKR, hvor både tømrer-, fagskole- og ingeniørutdanning er definert. Noe som ikke akkurat bidrar til at mesterutdanningen vinner status og anerkjennelse.
Det at mesterutdanningen heller ikke gir avkorting i utdanningstid, eller fritak for fag i annen relevant videreutdanning, gir imidlertid grunnlag for å stille noen kritiske spørsmål: Står egentlig mesterkvalifikasjonen godt nok på egne bein i møte med dagens kompetansesamfunn, krevende kunder og konfliktnivå? Har den overlevd seg selv i den formen den er? Har vi kjempet hardt nok for å styrke den?
Mesterbrevnemnda er imidlertid klare på at mesterkvalifikasjonen må innplasseres i NKR-systemet, på nivå med andre sammenlignbare europeiske mesterkvalifikasjoner. Eksempelvis er den tyske mesterutdanningen for tømrerfaget innplassert i det europeiske kvalifikasjonsrammeverket for livslang læring – EQF på nivå 6, som tilsvarer bachelor.
De to systemene NKR og EQF er nivåmessig like og det nærmeste man kommer å klassifisere en kvalifikasjon. Begge systemene går opp til nivå 8, som tilsvarer doktorgrad. Deretter nivå 7 mastergrad, nivå 6 bachelorgrad, nivå 5 fagskole, nivå 4 fagutdanning og generell studiekompetanse osv. Mesterutdanningens fravær i NKR, viser hvor ufullstendig det norske utdanningssystemet er.
Mangler realfag og tilhørighet til forskjellige lovverk
Det er lett å forstå at forskjellige typer utdanninger gir forskjellige kvalifikasjoner og status i arbeidslivet. Både på grunnlag av etterspørsel, men også utdanningenes varierende utdanningstid, vanskelighetsgrad, særpreg og tilhørighet til forskjellige lovverk. Det er også naturlig at forskjellige utdanningsinstitusjoner hegner om sine arbeidsplasser og miljøer, men der stopper også logikken.
Dersom man ser bort fra mesterutdanningens mangel på realfag, og konstruksjonslæren i fagskolen og ingeniørutdanningen, har utdanningene mange likheter. Spesielt dersom man går i dybden på hvert enkelt deltema. Ikke så rart kanskje, siden alt handler om de samme byggeplassene og aktørene. Objektivt sett burde de naturligvis bygget på hverandre i et enhetlig og poenggivende system, sammen med andre utdanninger.
Det finnes riktignok videreutdanninger med realkompetansevurdering som alternativt opptakskrav, men det er ikke systematisert i dag, og må derfor vurderes individuelt. Noe som er både komplisert, tidkrevende og lite kjent.
Stående fra venstre: Bent Gabrielsen, Faber Bygg AS, Kjell Skog, Hilde Brodal, Inge Bauge, daglig leder Byggmesterforbundet Region Vest og Opplæringskontoret, nå avdøde Anders Frøstrup, Timber Bygg AS, og Martin Bassier som var med som tolk.
Sittende fra venstre: Arvid Søgaard, daværende daglig leder Byggmesterforbundet Oslo og Opplæringskontoret for tømrerfaget, Bjørn Rune Markhus, daglig leder i Markhus Bygg AS og artikkelforfatteren Øivind Ørnevik, fagsjef kompetanse i Byggmesterforbundet.
Utredning av mesterutdanningen for tømrerfaget
For ti år siden utredet et rådgivende utvalg i Byggmesterforbundet fremtidens mesterutdanning for tømrerfaget. Utvalget var i den forbindelse på studietur til Tysklands prestisjeskole innen tømrer- og mesterutdanning i Kassel. Den største forskjellen på den tyske og norske mesterutdanningen viste seg å være at tyskerne videreutdannet seg i selve tømrerfaget, og tilsvarende mindre på de merkantile fagene. Ellers var de ganske like.
Anbefalingene fra utvalget var at den norske mesterutdanningen burde utvides i omfang og nivå for å møte fremtiden. Den ekstra tiden skulle bl.a. fylles med realfag, som skulle gjøre mesteren i stand til å energiberegne og dimensjonere trekonstruksjoner, som igjen kunne danne grunnlaget for å prosjektere i tiltaksklasse 2.
Dette var selvsagt ikke bare for å styrke mesterutdanningens status på papiret, men fordi mange mestere opplevde et reelt behov og ønske om mer kvalifiserende kompetanse i utdanningen. Både for sin egen del, og for å imøtekomme kundenes forventninger til en mester.
Med dette så utvalget for seg at alt lå til rette for en innplassering av mesterutdanningen på nivå 6 i NKR-systemet, og hvorfor ikke også kvalifisere til studiepoeng og bachelorgrad? En mester med en slik kompetanse, står vel ikke noe tilbake for en bygningsingeniør nivåmessig, selv om de har forskjellig spisskompetanse. Dermed kunne også mesteren bygge videre på utdanningen sin en gang i fremtiden, dersom det skulle bli aktuelt.
Idéen om to nivåer på mesterutdanningen for tømrerfaget er imidlertid ikke ny. Med utgangspunkt i en mester som har spesialisert seg på tømrerfaget, går det fint an å se for seg en videreutdanning med ytterligere fordypning og læringsutbytte som kvalifiserer til å påta seg mer formelt ansvar, og f.eks. flerfaglige entrepriser med høyere grad av kompleksitet.
Tømrermestere er ikke som andre mestere
Nå ble det ikke slik den gangen, men spørsmålene stilles stadig oftere. Burde ikke mesterutdanningen for tømrerfaget styrkes, og burde ikke mesterutdanningen gi formell status? Kanskje er det på tide å blåse støvet av gamle rapporter, og kanskje er timingen riktig, nå som mesterbrevloven med forskrifter er på vei inn i en høringsprosess.
Litt av utfordringen med mesterutdanningen er imidlertid at den omfatter hele 94 fag, og er frem til i dag tilnærmet lik for alle fagene. Selvsagt med faglige tilpasninger, men lik i omfang. Et aktuelt spørsmål i den forbindelse, er om dette er riktig og forsvarlig med tanke på at tømrermestere må forholde seg til omfattende og komplekse lovverk i sin arbeidshverdag, som nesten alle de andre mesterfagene slipper.