– Finnes det ingen grense for hvor byråkratisk en saksbehandler kan opptre? spurte hun retorisk i et foredrag på Boligkonferansen i Oslo tirsdag. Og ramset opp en rekke opplevelser av ulike saksbehandlere og krav som varierer fra den ene kommunen til den andre.
Einevoll leder avdelingen for plan og arkitektur i Nordbohus og viste til erfaring fra nesten halvparten av landets 422 kommuner.
Et sjokkmøte med kommunen
– Det første møtet med kommunenes planavdeling blir et sjokk for mange av byggmestrene i kjeden vår. De blir kanskje optimistiske om de møter en saksbehandler som er positiv, men kan oppleve at de neste gang møter en ny saksbehandler som ser helt annerledes på saken, fortalte hun.
En ja-lov, men oftest nei
– Det er grunn til å minne mange kommuner om at plan- og bygningsloven skal være en ja-lov. De skal ha en hjemmel i loven for å si nei, sa Einevoll.
Hun mente kommunene bør ha større oppmerksomhet om bokvalitet og gode løsninger framfor å se etter feil hos søkeren, og sa de vil ha mye å hente på å bli mer digitale.
Med mer åpenhet og gode møter underveis, kan mye løses på en bedre måte enn det skjer i dag. Møtene kan også være mer rasjonelle om de holdes som nettmøter i stedet for at flere må være fysisk til stede i samme møterom.
Mangler mye
Sivilarkitekten fikk svar på tiltale senere på konferansen. Kommunalminister Monica Mæland (H) sa riktignok at hun også har hørt om kommuner som sender søknader og planer i retur fordi de kan påpeke en eller annen feil eller mangel.
– Jeg vet at det forekommer, men jeg vet også at næringen ikke leverer gode nok søknader. Alle må gjøre jobben sin, fastslo kommunalministeren.
Aina Tjosås som er saksbehandler i Os kommune, fulgte opp. Hun snudde spørsmålet om det finnes en øvre grense for byråkratisk saksbehandling, og spurte om det finnes noen nedre grense for hvor mangelfull en søknad fra byggenæringen kan være.
Politisk behandling av nei
– Jeg skjønner godt hva sivilarkitekten sier om at plan- og bygningsloven skal være en ja-lov, fastslo derimot Bjørnar Laabak i debatten. Han var inntil nylig statssekretær i kommunaldepartementet og er nå gruppeleder for FrP i Fredrikstad.
– I kommunen vår har det hatt en svært oppdragende effekt at planavdelingen må legge fram til politisk behandling alle planer de vil avslå. Tidligere var det motsatt, det var bare politisk behandling av de planene som planavdelingen ville gi grønt lys. Nå er det langt flere planer som planavdelingen vil godkjenne, fortalte han.
Dialog og forståelse
– Utbyggere og kommunene må sammen finne ut hva som blir det beste resultatet av en plan, fastslo Martin Asp som leder den norske delen av JM, en av Nordens største entreprenører.
Han viste til resultater fra gjennomgang av 1 000 detaljplaner i Norge, Sverige og Finland, og slo fast at åpenhet, samarbeid og dialog mellom partene gir de beste resultatene. Han liker ikke at planleggere er taktiske og legger inn noe som et forhandlingskort, noen flere etasjer eller flere kvadratmeter, enn det er regulert for. Heller ikke om det virker som at det er stemning politisk for økt arealutnyttelse.
– Det er best å foreslå en løsning som man vil gå for fordi det blir det beste for det aktuelle området og for samfunnet som helhet, mente han.
I Stockholm og Helsinki ivrer kommunene for større tomteutnyttelse enn det kan ligge an til i kommuneplaner. Selv om det blir foreslått 12 og 14 etasjes bygg fra planleggerne, har kommunene plusset på både fire og åtte etasjer. I Helsinki er de ivrigst etter å bygge høyt, fortalte han.
Oslo bruker mest tid
Undersøkelsen JM har gjort i de tre nordiske hovedstedene, viser for øvrig at det tar lengst tid å få behandlet en reguleringsplan i Oslo. Der går det i gjennomsnitt fire år fra et initiativ er tatt til planen er vedtatt. I Helsinki går det 3,8 år, mens det tar 2,4 år i Stockholm.
Boligkonferansen arrangeres av Boligprodusentenes Forening.