Ødelegger kunnskapsløftet bygghåndverksfagene?

«Kunnskapsløftet ødelegger byggfagene», heter en interessant og engasjerende artikkel som tømrermester og lærebokforfatter Anders Frøstrup i sterke ordelag hadde i Dagsavisen og i Byggmesteren nr 9/10-07.

Jeg setter virkelig pris på sterkt engasjerte personer som vet å sette saker på kartet, og jeg sy-nes det er herlig å oppleve folk som engasjerer seg sterkt i saker som de tror på. Dette gir et godt diskusjonsgrunnlag for styret og andre tillitsvalgte når den viktige fagopplæringen er på dagsordenen.

Kunne ikke oppnådd mer
Kunne Byggmesterforbundet og Byggenæringen ha gjort mer for bygghåndverksfagene i kunnskapsløftet? Styret i Byggmesterforbundet deler Frøstrups bekymring for generalisering-en av fagopplæringen med mindre fokus på de enkelte fag. Jeg vil heller ikke avvise at Byggmesterforbundet og Byggenæringen kunne ha engasjert seg sterkere og gjort mer i for-bindelse med innføringen av kunnskapsløftet. Jeg er derimot ikke så sikker på at vi hadde oppnådd mer med å grave oss ned i skyttergravene, satt hardt mot hardt, og nektet å samar-beide, som egentlig var alternativet. Det har vært tverrpolitisk enighet hos myndighetene som sitter med pengesekken og har ansvaret for skolene, om at den offentlige opplæringen måtte generaliseres, og en betydelig reduksjon i antall grunnkurs var forutbestemt. Og vi har ikke hatt noe alternativ i en sterk opposisjon, å gå til med våre protester.

Breddekunnskap og fagkunnskap
Byggebransjen har også erfart at aktørene bør ha mer generell kompetanse i de fagene som andre utfører, noe våtromsnormen er bevis på. Generell kompetanse er således heller ikke å forakte, selv om spisskompetanse og ferdigheter på det den enkelte skal utføre, er enda viktigere. Og pedagogisk sett er jeg ikke i tvil om at det er mer motiverende å lære det man har hovedinteressen av først, og selv skal utføre med høy kvalitet, enn å måtte tilegne seg en mer overflatisk breddekunnskap. Rekkefølgen skulle derfor ha vært omvendt i forhold til det som det legges opp til. Dette er spesielt viktig for de teorisvake og lite skolemotiverte.

Ferdigheter, kunnskap og holdninger
Praktiske fag kjennetegnes ved at utøverne må ha gode ferdigheter i tillegg til kunnskap og gode holdninger. Hvis de gode ferdighetene mangler, er det umulig å benytte kandidaten til å utføre arbeidsoppgaver, mens mangelfull kunnskap kan kompenseres med god kontroll og oppfølging. Gode ferdigheter og gode holdninger oppnås mye mer effektivt ved å plassere en lærling sammen med en erfaren fagarbeider, enn å sette en hel gjeng ungdommer sammen med én lærer. Vi har eksempler på at hele skoleklasse på 10-12 ungdommer går og tramper et helt år sammen med en lærer for å få opp et lite tilbygg. En lærling som derimot går sammen med én eller to erfarne fagarbeidere, får delta i alle arbeidsoppgavene med å bygge 3-4 eneboliger på et år. Det kan ikke være tvil om at det siste gir best opplæring. Men det betinger opplæringsbedrifter med allsidig produksjon.

Manglende motivasjon
Det er en kjent sak at mange av dem som søker seg til praktiske byggfag, er skoletrette og lite motiverte for teoretisk klasseromsundervisning. Dette tror jeg er den største utfordringen i forhold til å konsentrere teorien om de to første årene. Praktiske fag, på lik linje med for eksempel tannleger eller kirurger, må ha ferdigheter i tillegg til sin kunnskap. Men de siste er ofte skolemotiverte og har lett for teori, så behovet for at teori og praksis går hånd i hånd er mindre hos disse. Bygghåndverksfagene er meget omfattende fag, og dekker et meget vidt spekter.
Motivasjon for kunnskap avhenger først og fremst av at man klarer å se for seg konkrete be-hov for kunnskapen. En nysgjerrighet for kunnskapen er avgjørende viktig for å lære lett. Det er for eksempel mye lettere å lære seg kompliserte lover og forskrifter når man er oppe i en situasjon hvor loven får stor betydning for en, enn når man skal lære noe som man aldri ser nytten av. Flere har erfart det blant annet i byggesaker.
De skoletrette og teorisvake er ekstra avhengige av en sterk synliggjøring av et konkret behov for kunnskap for å tilegne seg denne gjennom teoriundervisning. Og det er her både reform94 og kunnskapsløftet har utfordringene.
I tidligere tiders lærlingeskoler hvor praksis og teori gikk hånd i hånd, var uten tvil den mest effektive og motiverende form for læring til praktiske fag. Det beste med kunnskapsløftet er etter min mening at det nå er åpnet for mer fleksible løsninger hvor lærlingen kan ansettes allerede etter ungdomsskolen, og den offentlige skolen er forpliktet til å skaffe teoriopplæringen i løpet av læreperioden, men det gjenstår å se hvor enkelt det blir å få det til i praksis. Bygg-mesterforbundet og Byggenæringen satte mye av støtet inn på å få inn en slik mulighet gjen-nom kunnskapsløftet.
Motivasjonen vil også være større når avstanden fram til målet ikke er for lang. Jeg har derfor ikke helt sansen for Frøstrups forslag om å øke læretiden fram til svennebrev til seks år. Rekrutteringen til disse fagene kan da bli skadelidende.

Var alt så meget bedre før?
Det kan også hende at hukommelsen spiller oss et lite puss når vi husker at alt var så meget bedre før. Det er heller ikke så sikkert at det store og litt ensidige fokuset i tidligere tider på å tegne gradsperre, skiftesperrer med klo o.s.v. var spesielt tilpasset tømrerens senere behov for å bli en dyktig tømrer. Jeg husker godt da læretiden i tømrerfaget bare var tre år. Men den gangen var det langt færre som tok allmennfaglig utdannelse, vesentlig færre fag tilbød fag-opplæring og konkurransen om ungdommen var mye mindre, så andelen av motivert og lærevillig ungdom som søkte fagopplæring i tømrerfaget var nok en del høyere.

Men tømrerfaget ble av flere grunner den store vinneren etter reform -94. Det har vist seg at flere har valgt tømrerfaget på bekostning av de andre byggfagene etter reform -94, og det var det ingen som forutså. Spesielt forskalings/betongfagene, mange av de mindre fagene, men også det fra før populære rørleggerfaget kom dårligere ut. En slik skjevfordeling er det også grunn til å bekymre seg for i en byggenæring som er avhengig av å få utført alle arbeidsoppgavene i en bygning. Dette kan få forsterkede utslag når enda flere grunnkurs er slått sammen gjennom kunnskapsløftet.

Fagopplæring og byggfeil
Er fagopplæringen årsaken til mye feil og mangler i byggenæringen? Årsakene til mye feil og mangler i byggenæringen er nok mer nyansert enn som så. Store konjunktursvingninger, for eksempel da 40.000 bygningsarbeidere samt mange arkitekter og bygningsingeniører forsvant helt fra næringen i slutten av 1980 årene, etterfulgt av en sterk og langvarig oppgang med knapphet på faglært arbeidskraft, er nok hovedårsaken til varierende kvalitet. Når firma tar på seg mer enn de kan rekke over både planleggings-. utførelses- og kontrollmessig, blir kvaliteten deretter. Den lave terskelen for å etablere byggebedrift er nok også av betydning.
Undersøkelser tyder på at ca. 70 % av alle feil og mangler skyldes feil eller mangelfull pro-sjektering. Riktignok kan man vel hevde at mer av den mangelfulle eller feilaktige prosjekteringen var blitt avslørt i tide, hvis fagarbeiderne og svennene hadde hatt en høyere kompetanse, men det er dog ikke kontroll av prosjekteringen våre fagarbeidere eller svenner skal ha som hovedoppgave. Det må vi løse på andre måter. Som driver og eier av eget firma siden 1974, er jeg likevel overbevist om at utførelseskvaliteten på byggearbeider har vært gjennom-gående bedre de 10 siste årene enn i oppgangstidene på syttitallet. Men kvaliteten og detalje-ringsgraden på arbeidstegninger og øvrig prosjekteringsarbeider er blitt vesentlig dårligere.

Veldig flinke og veldig svake
Ny eksamensforskrift ved avleggelse av fag- og svenneprøver ble innført fra 26.06.1995. Mo-tivet for denne var å få flest mulig gjennom ordningen uten stryk. Her heter det i § 2-6, Karakteren 1 (strykkarakter) gir uttrykk for «meget svak og utilstrekkelig grad av måloppnåelse», og ved den praktiske prøven er «ikke bestått» angitt som: «Meget svak eller ingen grad av måloppnåelse».
Forskriften er selvfølgelig en bevisst handling av myndighetene som har som sin suksessfak-tor å få flest mulig gjennom ordningen med ståkarakter. Prøvenemnder, som har forsøkt å opprettholde tidligere nivå for å slippe gjennom en fag- eller svenneprøve, kunne ha gjennomsnittlig strykprosent på i størrelsesorden 30 %. De ble mektig upopulære hos sin oppdragsgiver, fylkeskommunene. Ved å følge den nye eksamensforskriften er 10 % stryk mer vanlig, men veien fram til fornyet prøve er svært kort. Med den store variasjon i kvaliteten mellom de flinkeste og de svakeste lærlingene, skulle kanskje strykprosenten ha vært over 50 % hvis fag- og svennebrevene skulle ha vært noe pålitelig bevis på ferdigheter og kunnskap.

Min erfaring er at de flinke er dyktigere og mer kunnskapsrike enn noen gang. Tømrerfaget er blitt et av vinnerfagene i reform -94, og kvalitetene og holdningene hos dem som rekrutteres inn til tømrerfaget i dag har et vesentlig høyere nivå enn hva de hadde først på nittitallet med de mange hovedbyggfagklassene som ble iverksatt for å ha et sted å gjøre av umotivert ung-dom. Men det kommer også i dag inn mange umotiverte elever som enten faller igjennom og forsvinner før de har gjennomført fagopplæringen eller avlegger en prøve med minimale kunnskaper og ferdigheter.

Jeg både har, og har hatt, lærlinger i min bedrift som klarer å bygge eneboliger helt selvsten-dige før utløpet av læretiden, med en høy faglig utførelse, men jeg har også hatt umotiverte lærlinger som nesten ikke har vært i stand til å gjennomføre enkle små arbeidsoppgaver selvstendig, men likevel har stått til svenneprøven.

En upålitelig kompetanseangivelse
Det er blitt mer og mer av at kompetanse dokumenteres av et visst antall timer på et kurs, eller et visst antall år på skole, og liten kontroll av om kandidaten faktisk har tilegnet seg noe av kunnskapen og ferdighetene. Myndighetene ønsker å få til et effektivt utdannelsessystem uten for mye ressursbruk, hvor suksesskriteriet er flest mulig med lengst mulig utdannelse, uten at kvaliteten på dem som kommer ut betyr noe. Det har derfor aldri vært større forskjell mellom de dyktigste og de svakeste kandidatene enn etter reform -94, og kunnskapsløftet kan nok forsterke denne utviklingen. Og slik er det nok etter hvert blitt også ved mange andre utdannelsesinstitusjoner.

Fagnivået for Mesterbrev
Den offentlige opplæringen fram til svennebrev er også kunnskapsnivået for dagens mester-brev. Jeg synes derfor det er større grunn til bekymring for kravet til fagkunnskap for våre mestere. Manglende fagkunnskap hos mestrene kan, i motsetning til for svennene, heller ikke kompenseres med økt oppfølging og kontroll, da det vanligvis er mestrene som fører tilsyn og kontroll med utførelsen i bedriftene og setter nivået på sine svenner.

Men det har nå en gang alltid vært slik i de mest omfangsrike fagene at kunnskaper og ferdig-heter ved svenneprøveavleggelsen har vært nokså lav i forhold til det en erfaren svenn eller mester kan legge for dagen. Stor interesse for faget, selvstudier og en lang og allsidig erfaring, har ført mange av oss fram til en kompetanse langt utover svenne-, og mesterbrevsnivå.
Men som sagt, mesterbrevet er i dag ingen garanti for stor fagkunnskap. Også mesterbrevord-ningen administreres av det offentlige, og suksessfaktoren også her er flest mulig gjennom ordningen, uten at de nødvendigvis bør være spesielt dyktige.

To nivå på fag-/svennebrev?
Frøstrups forslag om et totrinns nivå for fagopplæringen i tømrerfaget synes jeg virker meget interessant. Tømrerne kan brukes til mye og brukes også til en stor variasjon av arbeidsopp-gaver. En stor andel går på enkle montasjearbeider som også Frøstrup er inne på, og de føler seg bekvem med dette. Disse vil sikkert klare seg med dagens fagopplæring også etter kunnskapsløftet.

Men bransjen har også et stort behov for dyktige selvstendige fagfolk. Hverdagen for mange tømrere består av restaurerings- og rehabiliteringsjobber hvor alt ikke kan være forhåndsprosjektert, og hvor løsninger må tas på sparket, allsidige og selvstendige tømreroppgaver på mindre byggeplasser hvor det ikke er noen fast stedlig byggeleder eller mester til å ta avgjø-relsene, til bygging av virkelige kompliserte boliger, kapeller m.m. Her må vi ha tømrere med både ferdigheter og kunnskap på et høyt nivå. Og det er for alle disse at vi trenger opplæring og dokumentasjon på et høyere nivå.

Motivasjon og dyktighet varierer som sagt enormt blant dem som havner i bransjen. Jeg tror derfor ikke det er nødvendig, og heller ikke riktig å sette en økt minste læretid for nivå to for disse. Veien til målet må ikke virke for lang. Dessuten er det lite av kvalitet og kunnskap som faktisk dokumenteres ved angivelse av lengden på læretiden. Virkelig ferdigheter og kunnskap kan kun dokumenteres med en prosjektoppgave/diplomoppgave hvor kandidaten faktisk kan vise at han får det til, for eksempel med å bygge et hus, og løse de oppgaver og utfordringer som oppstår i den forbindelse. Det er tvilsomt om vi får myndighetene med på å administrere en slik ordning, og erfaringer viser også at myndighetene stort sett er opptatt av å få flest mulig gjennom ordningen, ikke å legge opp til en garanti for et visst faglig nivå. Men dette bør bli en oppgave for bransjeforeningene i bygghåndverksfagene, både ved å tilby opplæringsmoduler, men også å kontrollere prosjektoppgaver og utstede kompetansebrev. Vi har et stort lokalapparat, så det burde la seg gjøre.
Om man skal fjerne svennebegrepet ved den offentlige opplæringen, erstatte det med fagbrev, og la begrepet svenn få en vesentlig høyere status for dem som dokumenterer ferdigheter og kunnskap gjennom en prosjektoppgave, er jeg usikker på. I dag er det bare spesielt interesserte foruten de som selv har tatt svennebrevet som vet forskjellen på svennebrev og fagbrev. Noen har også foreslått «mestersvenn» som et godt begrep for en slikt forhøyet kunnskaps- og ferdighetsnivå. Og dette forhøyede nivået burde da også ha blitt det faglige nivået for mesterbrev i faget.

Store samfunnsmessige endringer
Vi står overfor store omveltninger i samfunnet. Globaliseringen med økt internasjonal konkurranse er innover oss for fullt. Myndighetene forlanger at fagopplæringen skal tilpasses skolene, de ønsker å bruke mindre ressurser på fag- og svenneprøvene, og forventer at bedriftene i større grad må ta seg av spesialopplæringen. Store klimaforandringer er påpekt, med nye krav til bygg, og de største utfordringene for byggenæringen framover er økt endringsvilje. Og det er her jeg tror en bransjeforening som Byggmesterforbundet, med en stor endringsvilje, vil ha sin enda større berettigelse.

Den som graver seg ned i skyttergravene og ikke kommer seg ut av en historisk drømmever-den vil tape. Byggmesterforbundet med sine medlemmer må innse realitetene. Det er lenge siden utøvelsen av vårt fag var lovbeskyttet. I dag er det ikke bare mesterbedriftene som dri-ver seriøst og lovlig innenfor tømrerfaget. Skal Byggmesterforbundet som forening ha framtidens rett, må vi kunne se både fagopplæringen, mesterbrevopplæringen og opptakskravene for å bli medlem med nye øyne tilpasset dagens krav. Hvis ikke blir vi helt akterutseilt.

Eskil Ørdal er styreleder i Norges Byggmesterforbund.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *