Kommentar: Kunnskapsløftet ødelegger byggfagene

En fullstendig industrialisert byggeprosess forutsetter byggeplasser med bare montasje av ferdige og industrielt framstilte komponenter. Så lenge vi ikke er kommet dit, er man avhengig av gode og kompetente bygghåndverkere – alle de som bygger våre hus, hytter og arbeidsplasser.

Hvordan kan da hele det etablerte politiske Norge gjennomføre det såkalte Kunnskapsløftet – en reform som fører til en sterkt svekket fagopplæring for alle håndverksfagene i byggebransjen? At politikerne fra AP/SV til Frp ikke ser sammenhengen mellom store byggeskader og svekket kompetanse i bransjen, er uforståelig. Det samme kan sies om at man tydeligvis ikke forstår og tar konsekvensene av at nye og svært omfattende endringer i Byggeforskriften forutsetter økt kompetanse – ikke svekket kompetanse.

Forsiktig sagt er det utvist et svært dårlig håndverk i arbeidet med Kunnskapsløftet for byggfagene – mer direkte sagt er konsekvensene helt uakseptable, og noe må gjøres før det er for seint.

Bygghåndverk
De tradisjonelle håndverksfagene i byggebransjen er tømrerfaget, malerfaget, murerfaget, kobber- og blikkenslagerfaget og rørleggerfaget – og til dels snekkerfaget. Grunnutdanninga i fagene avsluttes med en svenneprøve. Bestås prøven, blir man f.eks. tømrersvenn. Etter to år som svenn kan man videreutdanne seg til mester. Utøvelsen av fagene forutsetter selvsagt at man har håndverkerkompetanse i det aktuelle faget.

I fortsettelsen vil jeg i stor grad bruke tømrerfaget som referanse siden jeg kjenner faget rimelig godt. Jeg er imidlertid overbevist om at tilsvarende forhold også gjelder for de andre bygghåndverkene.

Håndverkerkompetanse
De to siste skolereformene i videregående skole, Reform 94 og i enda større grad det såkalte Kunnskapsløftet, viser med all tydelighet at norske myndigheter og politikere ikke forstår noe av håndverkskompetansens natur og særtrekk. I forarbeidene til den pågående reformen og i selve læreplanene, er det ikke engang gjort forsøk på analysere særtrekk ved håndverksopplæring generelt og bygghåndverk spesielt.
Håndverkerkompetanse er en særegen form for kompetanse og den kan ikke uten videre sidestilles med annen kompetanse innen industri, handel og tjenesteyting. I tillegg har hvert håndverksfag sin egen faglige kompetanseplattform. Særtrekkene ved et håndverksfags kompetanse kan stikkordmessig framstilles slik:

Helt grunnleggende er at håndverkere er spesialister og at kompetansen er spesialisert. Kompetanseområdet er klart avgrenset i forhold til andre fag/håndverk og aktører i en uoversiktlig byggebransje. Det er dette som danner grunnlaget for kvaliteten til yrkesutøvelsen og som setter rammen for en felles utdanning til svenn innen hvert håndverksfag. Spesialiseringen er også viktig i fordelingen av ansvaret i byggeprosessen.

Kompetansen er samtidig omfattende i dybden. Håndverkersvennen skal kunne mestre produksjon og planlegging i hele produksjonsprosessen fra ide og planlegging til ferdig produkt – både i nyproduksjon, reparasjon, rehabilitering og restaurering. Svennen skal m.a.o kunne konstruere, tegne, foreta materialvalg, produsere og dokumentere arbeidet. Dette krever selvsagt også kunnskaper om teknikk, form og estetikk knyttet til oppgaven.

Vi kan da si at håndverkerkompetansens struktur er søyleformet: spesialisert og dyp. Det er innholdet i denne strukturen som danner selve «håndverksfaget» – det håndverkere er så stolte av å mestre. En håndverker er altså bevisst hva man kan og hva man ikke kan – noe som for øvrig også er den største forskjellen mellom «fagfolk» og «fuskere i faget».

Et særtrekk ved håndverksfag er at mye av opplæringen er tilegnelse av erfaringskunnskap og «taus» handlingskompetanse. Dette er kunnskap det tar lang tid å utvikle, og som bare kan overføres i forholdet mellom lærling og dyktige utøvere i faget (mesterlæring).

Utøvelsen av et bygghåndverk stiller store krav til hver enkelt svenns og mesters individuelle kunnskaper, ferdigheter og holdninger. Det er dette settet av individuell kompetanse som danner grunnlaget for utøvelsen av det praktiske håndverket.

Kompetanseområdene forsvinner
Fagutdanningen i Norge bygde opp under den smale og dype håndverkerkompetansen fram til 1994. Da innførte Reform 94 et felles første år for de tre største byggfagene, og spesialkompetansen innen hvert fag begynte å bli utvannet. Med Kunnskapsløftet blir denne utvanningen kraftig forsterket. Nå er hele 20 byggfag i et felles løp både det første og det andre året. Selv om elevene har noe valgfag til fordypning, blir spesialiseringen og dybden f.eks. i tømrerfaget nesten fraværende.
Politikerne mener tydeligvis at generell og grunn kunnskap om andre fagområder er det beste utgangspunkt for utdanning i eget fag. Dette bærer helt galt av sted: Alle profesjonelle yrkesutøvere, om man er bygghåndverker, arkitekt eller lege, vet at grunnlaget for god yrkesutøvelse og vellykket samhandling med andre aktører, først og fremst er avhengig av de enkelte utøvernes kompetanse i eget fag.

Kunnskapsløftet avslutter dermed en endringsprosess fra 1994 der håndverkerkompetansens søyleformete struktur er i ferd med å forsvinne – og med dette grunnlaget for fagene som selvstendige kompetanseområder.

Sterkt redusert fagrettet læretid
Ett mål på kvaliteten til svenneutdanninga er lengden på den delen av utdanninga som er fagrettet, det vil si tilhører fagets dype spesialkompetanse.
For tømrere er den fagrettede læretida redusert med ca. 25 % siden 1988 – den fagrettede skoleundervisninga er nesten halvert. Bare praksis i bedrift har holdt seg omtrent uendret (ca. to år).
De to siste skolereformene har altså ført til en sterk redusert fagrettet læretid. Når vi samtidig vet at det i denne perioden er innført mange nye byggematerialer, flere tekniske løsninger, strengere krav til bæredyktighet, lyd- og varmeisolering, dokumentasjon osv., er dette en dramatisk utvikling. Vi er i dag kommet til et punkt der læretida ikke gir mulighet for en anstendig sluttkompetanse for en håndverkersvenn.

Rehabilitering forsvinner
Kompetanse innen restaurering, rehabilitering og reparasjon er også et særtrekk ved alle håndverksfag – i motsetning til mer industrielt betonte fag. Etter Reform 94 ble faget «rehabilitering av eldre bygninger» sterkt svekket i tømrerfaget. I Kunnskapsløftet ser det i dag ut til at dette viktige fagfeltet i praksis faller helt ut(!). Dette er kort og godt uhørt, all den stund omtrent halvparten av alt byggearbeid i Norge gjelder rehabilitering.

Igjen skorter det på en grunnleggende forståelse fra politikernes side: Svært mye av håndverkerkunnskapen ligger i forståelsen av hvordan konstruksjoner og tekniske løsninger fungerer over tid, hvordan og hvorfor byggskader oppstår og hvordan man kan unngå å gjøre tidligere fadeser om igjen.

Oppslag om «dårlig håndverk», «skandalebygg» m.m. vil bli gjengangere i norske medier, men hovedansvaret for byggefadesene vil etter Kunnskapsløftet ligge hos norske myndigheter og politikerne fra AP/SV til Frp.

Mesterutdanning uten håndverksfaglig innhold
I dag er mesterutdanningen innen håndverksfagene en rein merkantil videreutdanning med fokus på det å drive en bedrift med ansatte svenner og lærlinger. Mesteren får altså gjennom utdanningen ikke høyere formell kompetanse i selve håndverksfaget enn sine ansatte svenner. På kontinentet er situasjonen helt annerledes, her får håndverksmesteren mye faglig videreutdanning innen eget fag samt noe utdanning i design- og ingeniørfag.

Undergravinga av den «offentlige» delen av svenneutdanningen får direkte negative konsekvenser for mesterbedriftene – også som opplæringsbedrifter. Fordi mesterne ikke har høyere formell fagutdanning enn dem de har opplæringsansvaret for, blir bedriftene enda dårlige i stand til å drive en planmessig oppfølging av lærlingene i samarbeid med opplæringskontorene.

Tragedien er ikke langt unna
Håndverkerkompetanse er en svært kompleks størrelse som det har tatt mange hundre år å bygge opp i alle fagene. Når håndverkerkompetansen nå svekkes, ligger tragedien i at det nesten er umulig å reversere utviklingen. Når de viktige kunnskapsbærerne på byggeplassene, i firmaledelsene og organisasjonene blir borte, er det svært lite igjen å bygge på om man kanskje en gang forstår at tidligere generasjoner har gjort noe fryktelig dumt. Det som går tapt, blir i denne sammenhengen lett tapt for alltid, i beste fall tar det nok en gang hundrevis av år å bygge kompetansen opp igjen.

Nyrikt og kulturløst
En årsak til at denne elendigheten har fått utvikle seg, kan være at Norge er svært ung som kulturnasjon, at vår kultur er langt fra urban og at vi i tillegg er uforskammet nyrike. Sammenligner man bygghåndverkenes status på kontinentet med den rådende utdanningspolitiske holdningen i Norge, er forskjellen til å ta og føle på.

I Europa utenfor Norge har det urbane laugshåndverket lange og stolte tradisjoner og utøverne har høy status. Fagopplæringen og yrkesutøvelsen bærer også preg av dette. Man er pinlig klar over forskjellen på en håndverker og en «halvstudert røver», og det hadde vært helt utenkelig med en slik «nedhøvling» av håndverkene som vi har vært vitne til de siste 15 årene her i landet. Det er faktisk forståelig at norske arkitekter drar på studieturer til Sveits og Østerrike.

Det er håpløst å tro at man i det nyrike Norge kan løse utfordringene i byggebransjen ved hjelp av standardiserte industrielle løsninger og mange penger. Hvem skal da restaurere stavkirkene? Hvem skal lage spesialinnredningene under trappa til fru Hansen eller bygge huset til Røkke? Hvem skal være utøvende samarbeidspartner for arkitekten når ny spennende arkitektur skal utvikles og virkeliggjøres? Og hvem skal reparere alle byggskadene etter at Kunnskapsløftet har rådet grunnen innen fagopplæringa noen år?

Høyere status – bedre utdanning
Det er et skrikende behov for flere «folk» i byggebransjen – det er visst alle enige om. Skal det ikke gå helt galt, burde man heller rope etter flere håndverkere med solid utdannelse og lang erfaring. Bygghåndverkenes status må heves betraktelig om ungdom med ambisjoner skal utdanne seg innen fagene – og forbli lenge nok til å bli gode tømrere, murere, malere og blikkenslagere.

Kommunaldepartementets trusler om økt tredjepartskontroll og fengselsstraff for syndere i bransjen, er en tragisk historie: Når håndverkerkompetansen svekkes av myndighetenes egen utdanningspolitikk og vi har «jobbetid» i byggenæringen, får vi (egentlig politikerne) det som fortjent. Å umyndiggjøre håndverksbedriftene, er som å sage over den greinen man sitter på – det er bare en kraftig satsing på håndverkerutdanning og dermed økt status for bygghåndverkene som over tid vil være løsningen.

Fagbrev ikke svennekompetanse
Kunnskapsløftet i den videregående skolen består som et beklagelig faktum for oss håndverkere. Utfordringen må være å redusere skadene mest mulig så reformen ikke blir bygghåndverkenes svanesang.

Kravet fra fagene og bransjeorganisasjonene – også Norges Byggmesterforbund – må nå være at sluttkompetansen etter videregående skole for de tradisjonelle håndverkene i byggebransjen ikke gir svennekompetanse. Yrkesbetegnelsen kan derimot være «fagbrev i byggfag» med fordypning f.eks. i tømring.

Etter fagbrevet må vi kreve en egen 2-årig videreutdanning for å kunne ta svennebrev. Alt annet vil være uansvarlig og flaut for verdens rikeste land.

Anders Frøstrup er tømrermester og lærebokforfatter.

Artikkelen er hentet fra Byggmesteren nr 9/10-07

Enig eller uenig?
Vil du komme med en meningsytring om hva som skjer med tømrerfaget etter kunnskapsløftet, er du velkommen til det.

Send dine kommentarer til Byggmesterens redaksjon

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *