Forsøker sanksjonsregimet i Norge å etterskuddsfakturere en samfunnskostnad, som useriøse aktører uansett ikke har til hensikt å betale? Hvorfor er det svak rekruttering til en rekke bygghåndverksfag, i et land som roper etter kompetanse? Hvorfor trengs omtrent 200 seriøsitetsmodeller for offentlige innkjøp i Norge? Hvordan kan man male seg ut av et hjørne?
Oslo utdanner fagarbeidere, men etterspørselen er større enn tilbudet. Eller er den det? Noen fag har ledige læreplasser, men mangler lærlinger. Andre fag mangler læreplasser, men har kø av lærlinger.
Det er ingen hemmelighet at fag som har klare barrierer mot ufaglært konkurranse, som elektriker og rørlegger, kan glede seg over kø. Mens maler, murer og tømrerfaget er i manko.
Det er en tett sammenheng mellom fag som er «beskyttet» av barrierer mot ufaglært konkurranse, anstendige vilkår for de som arbeider i faget – og rekruttering til faget. Samtidig hjelper det godt at de fleste av oss har stor respekt for brann og vann, og dermed stiller krav til kvalitet når vi kjøper håndverkstjenester fra rør- og elektrofag.
Jeg tok svennebrev i voksen alder. Én ting er å tegne, beskrive, forklare og dokumentere, en annen ting er å lage det fysisk. Kanskje i kulde, regn eller i mørke. Dersom ikke resultatet er 100 prosent hver dag, vil ikke kunden betale. Et tak som er 99 prosent tett er lekk. «100 prosent-bransjer» er: musikere, kirurger, flymekanikere, forskere og kompetente håndverkere.
I 1986 la Kåre Willochs Høyre-regjering ned krav om Håndverksbrev. Kort forklart handlet håndverksbrevet om at man ikke kunne registrere et foretak og selge håndverkstjenester uten minimum et svennebrev som kompetanse. Det ga faglærte et konkurransefortrinn overfor ufaglærte og en minimumsbeskyttelse for forbrukeren, i et marked med betydelig informasjonsasymmetri mellom partene.
Aftenpostens artikkelserie av Arbeidstilsynets funksjon i dag, KPMGs eksterne vurdering av Arbeidskriminalitet-sentrenes effekt i Norge, totalforbud mot innleie, innføring av Åpenhetsloven og omtrent 200 seriøsitetsmodeller rundt i kommune-Norge, er ikke til å bli oppkvikket av.
Vi er på ville veier. Vi forsøker å lappe et dekk som lekker overalt, med dokumentasjon, kontroll, sanksjon og pålegg. Bivirkningen av dette er at de som er seriøse og lar seg kontrollere blir borte. De blir for dyre. De som ikke til hensikt å følge et pålegg, trenger heller ikke prise inn konsekvensen av det. Da blir det billig.
Det er på overtid å regulere en byggenæring som skal rekruttere til fag, drive sysselsetting til anstendige vilkår, og samtidig holde en kvalitet som tar oss gjennom et grønt skifte. Den eneste måten å få til det er å satse på kompetanse. Innføring av Håndverksbrev vil være en god start.
Denne kronikken sto først på trykk i Dagsavisen og er gjengitt med forfatterens tillatelse.