Hansen svarer på kommentator Elin Ørjasæters kronikk «Som å denge bikkja etter at den endelig har begynt å oppføre seg pent» i Nettavisen.
Det er nødvendig å stoppe «bikkja» før den river i filler både fagopplæring og den norske arbeidslivsmodellen.
Les også: Vil dagens innleide være egnet som faste ansatte? (+)
Elin Ørjasæter hevder i Nettavisen 26.mars at «bikkja» har begynt å oppføre seg, og at vi skal rose den for det. Bikkja hun sikter til er vikarbyråene, som hun helt korrekt selv korrigerer til bemanningsbyråer.
For det er ikke lenger snakk om å leie inn en vikar for å erstatte en ansatt som er ute av produksjon på grunn av sykdom eller permisjon.
Det generelle forbudet mot utleie av arbeidskraft og privat arbeidsformidling ble fjernet i juni 2000. Siden den gang har byråene gradvis gått fra å dekke et kortsiktig behov for vikarer, til å bemanne byggeprosjekter i sin helhet. En utvikling som eskalerte med øst- utvidelsen av EU 1. mai 2004.
Med unntak av enkelte perioder under koronapandemien, har byråene hatt fri tilgang på billig, ufaglært arbeidskraft, som har ført til at rekrutteringen av norsk ungdom til byggenæringen nærmest har forsvunnet.
En trenger ikke være dosent for å forstå at denne utviklingen ikke kan fortsette, og at det er nødvendig å stoppe «bikkja» før den river i filler både fagopplæring og den norske arbeidslivsmodellen.
Ønsket velkommen til et samarbeid
Ørjasæter skriver i sitt debattinnlegg at Opplæringskontoret nektet Vicario å bli en lærebedrift. Jeg vil ikke påstå at Ørjasæter har sovet i timen, men i Norge er det Fylkeskommunene som godkjenner lærebedrifter, ikke opplæringskontorer.
Likevel stemmer det at vi i Opplæringskontoret for tømrerfaget fikk henvendelsen fra Vicario som Ørjasæter viser til i sitt innlegg, men Ørjasæter gjengir ikke kommunikasjonen mellom Vicario og oss korrekt.
Svaret vi gav Vicario var på grunnlag av Kunnskapsdepartementets vurdering fra mars 2019, der det konkluderes med at en bedrift ikke kan bli godkjent som lærebedrift i et fag som bedriften ikke selv har produksjon i. Videre i svaret vårt ønsket vi Vicario velkommen til et samarbeid om opplæring av de vikarene som allerede var ansatt i byrået.
Akkurat det samme svaret og invitasjonen har vi gitt flere andre bemanningsbyråer på tilsvarende henvendelser
Ønsker ikke benytte seg av tilbudet
Gjennom egne kurs og i samarbeid med Voksenopplæringen i Oslo og Kuben Yrkesarena, tilbyr vi både språkopplæring og yrkesteori tilpasset deltakernes nivå. Likevel har aldri bemanningsbyråene ønsket å benytte seg av dette tilbudet. Snarere tvert om.
Enkelte byråer har hevdet at vikarene ville bli for dyre å leie ut og at de ville miste dem dersom de fikk fag- eller svennebrev. Dette er stikk i strid med Opplæringskontorets visjoner. Vi ønsker å bidra til at alle arbeidere som jobber som ufaglærte i byggenæringen, skal få formalisert sin kompetanse hvis de ønsker dette.
Næringen trenger desperat flere fagarbeidere. Flere fagarbeider vil også sikre flere instruktører og opplæringsarenaer, som igjen gir flere læreplasser. Motivasjonen når bemanningsbyråene søker om å bli lærebedrift, virker å være en helt annen.
To produksjonsmodeller
Langt på vei har vi fått to vesentlig forskjellige produksjonsmodeller i byggenæringen i Oslo regionen. Den tradisjonelle som baserer sin produksjon på fagkompetanse. Drevet frem gjennom århundrer med kompetanseoverføring mellom fast ansatte faglærte og lærlinger i et praksisfelleskap.
Her blir produksjonen en læringsarena som ikke bare produserer kvalitetshåndverk, men også selvstendige og løsningsorienterte håndverkere som fører fagene videre gjennom fagopplæring til nye generasjoner. Denne delen av næringslivet er hovedleverandøren av fagkompetanse og innovasjon i bygghåndtverksfagene.
Den andre produksjonsmodellen har en produksjonslinje som kun fungerer dersom det er rikelig tilgang på billig arbeidskraft. En produksjonsmodell som ikke krever arbeidere med fagkompetanse, men klarer seg med tilstrekkelig antall ufaglærte under en dyktig ledelse. Her er det timesprisen på et par hender som er avgjørende, og kompetansebygging er kostnadsdrivende og ofte et nødvendig onde for å vinne offentlige anbudskonkurranser.
Denne delen av byggenæringen er hovedforbrukere av innleid arbeidskraft gjennom bemanningsbyråer.
Fast ansettelse er det beste fundamentet
Sistnevnte produksjonsmodell har i mange år levd godt på å bruke vikarer i sine prosjekter. Men skal vi sikre nødvendige omstillinger i byggenæringen knyttet til nye klima- og energikrav, automatisering og nye konstruksjonsmetoder, kan vi ikke fortsette med denne produksjonsmodellen.
NTNU forskerne Håkon Fyhn og Roger Andre Søraa, konkluderer i sitt forskningsprosjekt «Crafting Climate Transitions from Below», at fast ansettelse er den beste måten å organisere arbeidet på om vi vil ta vare på praksisfellesskapene, som er avgjørende for å bevare og utvikle kvaliteten på håndverk.
Begrunnelsen til forskerne er opplagt, og baserer seg på det samme fundamentet som ligger til grunn for all kompetansebygging innenfor yrkesfag:
«Det å lære et håndverk tar tid, man lærer av sine kolleger lenge etter at svenneprøven er avlagt. Det å lære bort til kollegene er en del av håndverket. Men slik læring krever at man arbeider sammen i et praksisfellesskap over år. Håndverksbedrifter med fast ansatte kan huse slike fellesskap, men bedrifter som baserer seg på å leie inn folk fra jobb til jobb kan ikke tilby det»
Bistår med kompetanseløft
Skal bemanningsbyråene være med å bygge landet videre må de mene alvor når de sier de vil utdanne fagarbeidere.
Om forslaget om forbud mot å leie inn arbeidskraft fra bemanningsbyrå i Oslo regionen hadde begrenset seg til forbud mot innleie av ufaglært arbeidskraft, ville vi sett et helt annet tempo i kompetansebyggingen hos byråene.
Gitt en overgangsperiode på to år, for så å kun tillate å leie ut faglært arbeidskraft, er jeg sikker på at en stor andel av vikarene med lang arbeidserfaring ville fått sitt velfortjente fag- eller svennebrev.
Vi bistår gjerne byråene med dette kompetanseløftet.