Kjenner alle til hvilke krav som stilles for å bli mester, og hvilke krav som stilles for å kalle seg mester i egen bedrift?
Bransjen har i mange år fokusert på opplæring av tømrere og hva som kreves for å få godkjent utdanning fram til svennebrev. Hvordan er det så med opplæring og krav til leder av en byggebedrift, er den god nok til å lede og bruke «mester» i bedriftsnavnet?
Tømrerutdanningen er godt ivaretatt
Utdanning fram til svenn i tømrerfaget er ivaretatt, men hva med mesterutdanning? Har vi tatt inn i laugenes vedtekter hvilke krav som må stilles til de som ønsker å registrere seg som byggmesterbedrift? Har vi laget egne krav i opptaksprosedyrene som sørger for at medlemmet har grunnlag og rett til å bruke mestertittelen i sitt foretaks markedsføring? Tilfredsstiller søkeren kravene som en må stille i henhold til lov om mesterbrev?
I en tid med mange endringer i samfunnet, må en også se til at vi holder våre egne krav i hevd for å kunne være en organisasjon som gir «ryggdekning» for faget og bransjen. Dagens åpne samfunn gir oss store utfordringer som vi må kunne mestre for at organisasjonen skal være sterk. Jeg mener organisasjonen sikres handlekraft ved at mestertittelen er lovbeskyttet. Det gir oss et sikkert grunnlag for å holde faget i hevd, selv om det blåser litt der ute av ulike årsaker. Laugene over hele landet bør derfor se nærmere på organisasjonens virke.
Startet opplæringskontor
Som leder av vårt laug i 1979, fikk jeg i oppgave å starte opplæringen av svenner i lauget fordi vi opplevde at svenner vi lærte opp, ble plukket opp av bedrifter utenom lauget. Vi kalte slik framferd for «kontraktører». Vi konkurrerte om å beholde svenner vi hadde lært opp i våre bedrifter. Dette organiserte vi så ved å danne et eget Byggmesternes Servicekontor as, der vi kunne ta inn lærlinger for bedrifter som ikke hadde mesterkompetanse. Laugets medlemmer eide og formet lærlingene på den måten ved å gi opplæring for bedrifter uten mesterkompetanse.
Savner diskusjon om faget
Det viktige den gang var å beholde fagets autoritet og kontrollere opplæringen selv om den kunne foregå i bedrifter utenfor lauget. Det synes å ha gitt gode resultater. Det kan vi ta lærdom av. Vi må beholde styringsretten mens en finner løsninger til beste for alle. Det igjen krever at vi har et framtidsrettet blikk innen vår mesterutdanning, og verner om den ved å samle medlemmer til felles tiltak og stiller krav som forutsettes i lov om Mesterbrev. Da er det svært viktig at vi organiserer oss som en enhet med dette som grunnlag og at medlemmer føler at deres egen interesse blir ivaretatt som mestre i et foretak slik lauget var i min tid. I dag ser jeg at vi favner tre laug (Bergen – Voss-Hardanger og Sogn) men de samler ikke medlemmene til diskusjon om framtiden og om faget.