Mens det personlige ansvaret for styremedlemmer er ganske godt kjent, er det sjeldnere at daglig leder blir holdt ansvarlig. Ansvaret for daglig leder følger direkte av aksjeloven.
Les også: – Konkursrytterne slipper unna
Må ha oversikt over økonomien
Da et verft gikk konkurs, tapte en av leverandørene over tre millioner kroner. Høyesterett mente at det allerede to-tre måneder i forveien var klart at det gikk gal vei med verftet. For daglig leder (og styret) var problemet at de ikke visste hvor ille det stod til med økonomien. Da leverandøren varslet stans i leveransene skrev daglig leder tvert imot tilbake at verftet var «fullt innstilt på å betale det vi skylder dere».
Høyesterett skriver at det følger av aksjeloven at daglig leder skal sørge for at regnskapet er i samsvar med lover og regler og for at «formuesforvaltningen er ordnet på en betryggende måte». Verftet hadde veldig dårlige rutiner for regnskap og rapportering.
Leverandører må få varsel om sviktende økonomi
I et løpende kontraktsforhold kan en leverandør forvente å få varsel om insolvens fra en kunde før nye leveranser, hvis realiteten er at kunden ikke regner med å kunne betale ved forfall.
I saken her hadde daglig leder i verftet forsømt sine plikter: Når han ikke kjente til den svake økonomien var han heller ikke i stand til å varsle leverandøren om at verftet neppe kunne gjøre opp for nye leveranser.
Høyesterett mente derfor at daglig leder måtte være ansvarlig overfor leverandøren.
Ikke automatisk ansvarlig
Høyesterett skriver mer om ansvaret for å varsle kreditorer når økonomien svikter:
Om et selskap lar være å varsle om sviktende økonomi, betyr ikke det at styremedlemmer eller daglig leder automatisk blir personlig ansvarlige for manglende varsling:
- Ledelsen bør ha et «visst strategisk arbeidsrom», også for å redde virksomheten «i det stille».
- En ledelse som etter «et forsvarlig avklart grunnlag» bygger på at selskapet er solvent vil normalt ikke bli pålagt personlig ansvar.
- Selv om et selskap er insolvent, bør ledelsen ikke pålegges ansvar hvis det var «et realistisk håp om å kunne redde selskapet fra konkurs, selskapets ledelse arbeidet aktivt og lojalt med dette og kastet kortene innen rimelig tid».
Illikviditet inntrer allerede ved antatt betalingsudyktighet
Hvis det er på det rene at en skyldner har betalingsproblemer, må likviditeten vurderes ut fra de likvider skyldneren disponerer, med tillegg av de likvider han antas å få tilgang til.
Er ikke dette nok til å dekke forfalte krav og øvrige krav etter hvert som de forfaller, regnes selskapet som illikvid etter konkurslovgivningen. Høyesterett «fremskyndet» dermed likviditetsvurderingen i forhold til lagmannsretten, som mente at det er faktisk betalingsudyktighet som innebærer illikviditet.