Aldri har så mange gårder blitt lagt ned som i vår tid, skriver forfatteren i forordet til Norske ødegårder.
Hva skjedde her?
Forfatteren mener at fraflyttede og forlatte steder har en egen tiltrekningskraft. De kan vitne om noe dramatisk, eller om noen som bare pakket sammen og reist sin vei. Ødegårder er steder der det ikke bor noen, der ingen ferierer. Langsomt overtar naturen husene og spor viskes ut.
I boka tar forfatter Øystein Morten og fotograf Pål Hermansen deg med til forlatte gårder over hele Norge. Noen gårdsbruk ble forlatt i middelalderen, andre for bare noen år siden.
Sammen vitner de om svunne tider, deler av vår norske historie.
– Ødegårder er små museer som viser fram rester av fortiden. Ofte lar de seg ikke forstå uten videre. Det jeg gjør i denne boken er å samle noen rester og prøve å forstå dem, før alt blir til mose og jord, skriver Morten.
Bor øde selv
Forfatteren Øystein Mortenvet av egen erfaring hva som kreves av den som skal leve på en ødegård. Han er bosatt på en ødegård i Numedal og merker hvor fort forfallet setter inn og hva han må gjøre for å få stanset dette.
– Veggene skrår nedover på baksidene av husene. Fundamentene er i ferd med å glippe, og gulvene sklir ut, skriver Morten som er fjerde generasjon i familien som bor på gården. Han oppsummerer egen innsats slik:
– Jeg ser for meg notatet i bygdeboka om hundre år: «Husene på tunet ble holdt i god hevd helt til Øystein Morten overtok».