Slik bør vi ta vare på fredede bygg

I vår første kronikk stilte vi spørsmål om dagens offentlige anbudspraksis er en trussel mot bygningsvernet.

Behandlingen av den fredede middelalderkirken i Tingvoll kommune på Nordmøre er et eksempel som dessverre ikke står alene, men som føyer seg inn i et større mønster.

Les også: Her tas steinkirken fra år 1180 med vinkelsliper og Truer offentlig anbudspraksis bygningsvernet?

Verner og undergraver

Det er noe paradoksalt i at vi har et lovverk og et forvaltningsregime som skal verne om slike byggverk, samtidig som vi har et system som undergraver vernearbeidet gjennom offentlige anbudsregler.

Ifølge kulturminnelovens formålsparagraf står det uttrykkelig at det er et nasjonalt ansvar å ivareta kulturminneressursene som vitenskapelig kildemateriale.

Når arbeid på fredede bygninger lyses ut på anbud, omdefineres de fra å være et fredet objekt til å bli en økonomisk gjenstand på linje med alle andre nyttegjenstander.

Det prinsipielle spørsmålet er derfor om ikke slike bygninger best ivaretas ved at de fritas fra dagens anbudsregler, og at vernet heller har sitt utgangspunkt i samarbeidende forskningsmiljøer med forankring i håndverksforskning.

Men hvordan kan dette gjøres?

Det er stor forskjell på hvordan arkeologiske kulturminner forvaltes og behandles i forhold til fredede bygninger. Ved arkeologiske prosjekter undersøkes og dokumenteres de arkeologiske fornminnene, med den hensikt å sikre kildematerialet som ellers ville gått tapt.

De behandles som forskningsobjekter, slik at kunnskap erverves, videreføres og tas vare på for framtiden. I bygningsvernet mangles tilsvarende praksis.

 

 

Ved antikvarisk bygningspleie gjøres det alltid fysiske inngrep. Originalt materiale repareres, restaureres, istandsettes eller kopieres. Gjennom slike inngrep endres konstruksjonens autentisitet.

Formålet er i utgangspunktet alltid å gjøre inngrepet så skånsomt som mulig og verne det for framtidens generasjoner.

Samtidig ønsker forvaltningen at slike prosjekter skal gi samfunnet ny kunnskap om fortiden, både i form av kunnskap og ferdigheter rundt datidens håndverkstradisjoner, men også hvordan bygningene, konstruksjonene og bygningsmiljøene speiler sin samtid.

Det er derfor viktig at det benyttes håndverkere som både er utførende og undersøkende.

Analyse og kunnskap

La oss illustrere dette poenget med et eksempel fra helsevesenet:

I helsevesenet blir en pasients sykdomstilstand vurdert gjennom en trinnvis prosess. Fra undersøking til diagnose, prognose og endelig selve behandlingen av pasienten.

De ulike stegene henger tett sammen og må sees i lys av hverandre. Diagnosen er den prosessuelle kjernen av undersøkelsen, men for å stille en diagnose kreves alltid en undersøking.

Med en analytisk tilnærming vurderes mulige utfall og valg av ulike behandlingsmetoder.

Det er helt nødvendig med en tilsvarende analytisk og kunnskapsbasert tilnærming i bygningsvernet.

Spesialenhet for bygningsvern

Bygningsvernet handler imidlertid ikke bare om kunnskap. Det handler også om å ta beslutninger og å utøve makt, det handler om økonomi, profesjoner, nettverksbygging, og det å være strategisk. Alt dette påvirker vernepraksisen og hvordan vi ivaretar kulturarven for framtida.

I den sammenhengen er det berettiget å stille spørsmål om hvilken rolle og plass det antikvariske håndverket skal ha i den framtidige kulturminneforvaltningen.

I krevende politisaker benytter politiet seg av en spesialavdeling, kalt KRIPOS. Dette er en uhildet, uavhengig og svært kompetent avdeling med spesialister fra forskjellige fagfelt.

Bygningsvernet kunne trenge en tilsvarende spesialenhet der vern av kulturarven står fritt fra individers, profesjoners og institusjoners særinteresse. En best mulig forvaltning av vår fredede og verneverdige bebyggelse må forankres i håndverksforskning.

 

Bygghytta ved NDR

I Norge er det etablert et statlig forvaltningsorgan med oppgave å forvalte Nidaros domkirke og Erkebispegården. Nidaros domkirkes restaureringsarbeider (NDR) er en bygghytte bestående av mange verksteder og spesialister, og kan på en måte sammenlignes med KRIPOS.

Bygghytta ved NDR er av Stortinget utpekt til å være et nasjonalt kompetansesenter for bevaring og restaurering av verneverdige bygninger i stein.

Dette innebærer at virksomheten skal bevare og videreutvikle de tradisjonelle håndverkene som er representert ved bygghytta. Handlingsbåren kunnskap fra de eldre, erfarne håndverkerne overføres til yngre håndverkere. Dette har alltid vært vektlagt ved verkstedene, og tverrfaglig kunnskap står høyt i hevd.

I dag kombineres den tradisjonelle, interne videreutdanningen av håndverkerne med en bachelorutdanning i teknisk bygningsvern ved NTNU.

Samle og definere

En nasjonal bygghytte med underavdelinger, som får ansvar for bygninger i stein så vel som tømmer, kan være en løsning for å møte dagens utfordringer innen bygningsvernet. Det finnes mange bygningsvernsentre, men foreløpig er de ganske ulikt forspent.

Et definert innhold vil styrke posisjonen deres, og de bør derfor utvikles til fullstendige bygghytter. Disse må organiseres slik at de evner å yte nødvendig bistand over hele landet.

På den måten kan vi unngå at restaurering av unike kulturminner blir prosjekter styrt av økonomiske prinsipper, men heller blir organisert som forskningsprosjekter for å dokumentere og bygge kunnskap.

I henhold til kulturminneloven er kulturminneforvaltningen forpliktet til å sørge for nettopp det.

 

Kronikken ble først publisert i Adresseavisa og er gjengitt med tillatelse.