Kommunal- og distriktsminister Bjørnar Skjæran har gjort seg bemerket med særlig to utspill: Regjeringens mål om å igangsette 130 000 nye boliger innen 2030 og forslaget om å fjerne kvalifikasjonskravene for utførende foretak i byggesaker.
Begge forslagene fortjener en nærmere vurdering.
Trenger Norge egentlig 130 000 nye boliger?
Ifølge Prognosesenteret er Norges demografiske boligbehov beregnet til 29 000 nye boliger i året. I 2025 ble det igangsatt 15 542 boliger. Det gir et årlig etterslep på rundt 14 000 boliger.
Samtidig er det registrert rundt 200 000 tomme boliger i Norge. Med noen unntak ser vi at bruktboligprisene faller og at det tar lengre tid å selge boliger. Dette kan tyde på at behovet for nye boliger ikke samsvarer med det enkelte miljøer i byggenæringen hevder.
I store deler av distrikts-Norge ligger bruktboligprisene langt under det det koster å bygge nytt.
Ifølge SSB kreves det mellom 2,5 og 3,5 årsverk for å bygge én boenhet. Med en målsetting om 43 000 nye boliger årlig antar jeg at minst halvparten av produksjonen må utføres av arbeidsinnvandrere. Disse vil i så fall selv ha behov for rundt 20 000 boliger.
Når boligbyggingen øker kraftig, vil det kunne presse boligprisene oppover. I lavkonjunkturer får vi motsatt effekt. Dette er en selvforsterkende utvikling som er uheldig både for boligeierne og for en byggenæring som fungerer best med et stabilt marked.
Samlet gir dette grunn til å spørre om målsettingen om 130 000 nye igangsettelser innen 2030 først og fremst er resultatet av effektiv lobbyvirksomhet fra deler av byggenæringen.
Hvorfor fjerne kompetansekravene?
Er det en god idé å fjerne kompetansekravene i plan- og bygningsloven?
Allerede i 2016 falt ordningen med lokal godkjenning av foretak bort etter innvendinger fra ESA, EFTAs overvåkingsorgan. Den ble erstattet av en ordning der foretakene selv erklærer at de har nødvendig kompetanse, mens sentral godkjenning er frivillig.
ESA forutsatte at bortfallet av lokal godkjenning skulle kompenseres med tilsyn og kontroll. Politikerne fulgte ikke opp dette med tilstrekkelig kontroll. Resultatet er at foretak i praksis kan påta seg ansvar i byggesaker ved selv å erklære at de oppfyller kravene.
Forskjellen blir derfor at når de inkompetente nå skal ta på seg ansvar i byggesaker, slipper de å lyve om kompetansen sin.
Men det er ikke dette som bekymrer meg mest. Det er signalene som nå sendes ut:
Hvem vil utdanne seg i et fag der kompetanse ikke blir verdsatt? Hvordan skal forbrukervernet sikres?
Alle håndverkere vet at produktivitet forutsetter kompetanse. I Norge har vi siden middelalderen utdannet håndverkere gjennom lærlingeordninger. Skal vi nå overlate hele ansvaret for håndverksutdanningen til skoleverket?
Når det ikke lenger stilles kompetansekrav til utførende foretak i den enkelte byggesak, blir det opp til tiltakshaveren å vurdere hvem som er kvalifisert til å utføre arbeidet.
Billigere arbeidskraft gir ikke nødvendigvis billigere bygg
Hvem er det egentlig som ønsker å fjerne kompetansekravene?
Dersom målet er å få tilgang til billigst mulig arbeidskraft, er det verdt å se på lønnsforskjellene.
Den allmenngjorte minstelønnen for en fagarbeider er 264,32 kroner i timen, mens en ufaglært uten bransjeerfaring skal ha minst 239,61 kroner. Forskjellen er 24,71 kroner i timen, eller rundt 10 prosent.
Alle som har vært på en byggeplass, vet at en kompetent fagarbeider produserer vesentlig mer enn denne lønnsforskjellen skulle tilsi.
Det er også argumentert for at bortfallet av kompetansekrav skal kompenseres med mer kontroll.
Slike kontroller utføres gjerne av ingeniører som ikke nødvendigvis har praktisk utførelseskompetanse. Ifølge SSB ligger timelønnen for denne yrkesgruppen på rundt 411 kroner.
Hvordan denne tilleggskostnaden skal bidra til lavere byggekostnader, er for meg ubegripelig.
Byggenæringen protesterer
Hele 20 organisasjoner fra byggenæringen har samlet seg i Kompetansealliansen for å kjempe mot forslaget om å fjerne kompetansekravene. Den eneste som tydelig har uttrykt støtte til forslaget, er administrerende direktør Julie Brodtkorb i Maskinentreprenørenes Forbund. Hun har argumentert for at ytterligere deregulering er riktig medisin for bygg- og anleggsnæringen.
Helt siden Willoch-regjeringen i 1987 fjernet kravet om håndverksbrev for å etablere en håndverksbedrift, har deregulering vært den foretrukne medisinen. Samtidig har det gradvis blitt vanskeligere å drive en seriøs håndverksbedrift basert på kompetanse, redelighet og egne ansatte.
Nå foreslås den siste dødelige dosen.
Vi trenger kompetansekrav, ikke færre spilleregler
I Oslo Håndverks- og Industriforening arbeider vi i motsatt retning. Vi mener det bør stilles krav om svennebrev eller mesterbrev for å etablere en håndverksbedrift.
Det vil etter vårt syn gi bedre forbrukervern, økt interesse for håndverksutdanning og lavere byggekostnader. Det vil også bidra til færre byggefeil og redusere behovet for omfattende tilsyn og kontroll.
Samtidig vil tydelige kompetansekrav gjøre byggenæringen mindre attraktiv for kriminelle aktører og bidra til å opprettholde håndverkskompetanse og lokal beredskap over hele landet. Reguleringer har etter hvert blitt et negativt ladet begrep. Men dersom vi i stedet kaller dem «spilleregler for rettferdig konkurranse», høres det straks bedre ut.
Selv om det betyr akkurat det samme.