Oppe på stillaset stanser Slaathaug ved en av de gamle sperrene og peker på en liten utsparing som fortsatt holder konstruksjonen på plass etter 180 år.
– Det varmer å se slike gode trelåser. Og stabburet er fullt av godt håndverk, sier Slaathaug begeistret.
Mellom lavblokker fra 80-tallet står stabburet som er siste rest av Ullern gård som brant i 1988. Nå får det nødvendige utskiftininger av Slaathaug, byggmester Kay Runar Bjørnfeld og tømrer Valdas Miracas.
Leser bygningen før han bygger
Tømrermesteren fra Lunde i Telemark har brukt store deler av yrkeslivet på restaurering av eldre og krevende trebygninger. Etter at han fornyet dukkestua på eiendommen, lurte sameiet på om han også kunne redde det langt større stabburet.
– Det er jo et stykke fra Telemark, men jeg synes stabburet er faglig spennende og et viktig kulturminne fra en av Oslos fineste gårder. At Kay Runar og Valdas også sa ja, avgjorde saken, sier Slaathaug.
Da arbeidene startet etter pinse, var planen å redde taket og de mest værutsatte delene av stabburet. Først da den gamle tekkingen ble demontert, viste det seg hvor omfattende skadene faktisk var. Flere sperrer måtte repareres, gavlene bygges opp på nytt og hele takkonstruksjonen forsterkes før nytt tegltak kunne legges.
– Det var åpenbart mer råte enn det vi så i starten, sier Bjørnfeld oppe på stillaset.
På restaureringsprosjekter finnes det sjelden tegninger som viser hvordan bygningen er satt sammen. Før én eneste ny del kunne lages til stabburet, måtte konstruksjonen derfor leses slik den sto.
– Jeg tok med meg papp og tok mal av sperrene og andre bygningsdeler. Så bar det hjem til verkstedet, forteller Slaathaug.
Store deler av de nye emnene ble skåret ut hjemme på verkstedet før de ble fraktet til Oslo. Mange detaljer kunne kopieres direkte, mens andre måtte rekonstrueres.
Spiret på gavlene var ett av elementene det ikke fantes tegninger eller mål av.
– Vi visste ikke hvordan spiret skulle se ut. Så fant vi et gammelt vinterbilde. Da kunne jeg jobbe etter det.
For Slaathaug er slike rekonstruksjoner en av yndlingsoppgavene.
– Å lage tidsriktige kopier i riktige materialer og se at de passer godt inn, det er en fin følelse, sier tømrermesteren.
Tilbake til tegltak
Da den gamle tekkingen var fjernet, ble det også tydelig at stabburet var underdimensjonert for et varig tak med teglstein.
– Vi tror at det opprinnelig var teglstein på det i gamle dager. Så har man bygget om og forandra på et tidspunkt. Takkonstruksjonen som var her nå, kunne ikke vært mindre eller skrøpeligere – det er flaks at stabburet har klart seg likevel, sier byggmester Kay Runar Bjørnfeld.
Både gamle fotografier og selve takkonstruksjonen peker mot at bygningen opprinnelig var tekket med tegl. Skulle stabburet tilbakeføres til en utførelse som lå nærmere den opprinnelige, måtte bæreevnen økes.
Ingeniørfirmaet Haug & Blom-Bakke A/S dimensjonerte forsterkningene, og sperrene ble bygget opp med stål på begge sider og gjennomgående gjengestag.
– Vi har forsterka sperrene. Lagt stål på hver side av sperrene, gjennomgående gjengestag imellom og så skrudd det fast.
Samtidig var målet å bevare mest mulig av den opprinnelige konstruksjonen. Der råten var begrenset, ble tømmeret reparert med innspunsing i stedet for å skiftes ut, og alle nye deler måtte følge de gamle utskjæringene og sammenføyningene.
– Det som er vanskelig, er å finne alle utskjæringene og få det til å stemme med det gamle.
Valg av materialer følger den samme tankegangen. Vannbord og taklekter er utført i malmfuru, mens impregnerte materialer er valgt bort. Samtidig er det lagt inn luftespalter og ventilasjon slik at konstruksjonen tørker godt etter nedbør.
– Tegl suger litt vann, og med åra kan det råtne. Derfor er det viktig at konstruksjonen får tørke, fastslår Bjørnfeld.
Gamle løsninger skal vare
Nesten to hundre år har satt sine spor inne og ute. Taket har fått en svak hellning, og under restaureringen var spørsmålet om konstruksjonen skulle rettes opp samtidig som arbeidene pågikk.
Håndverkerne landet raskt på det motsatte. En oppretting ville krevd langt større inngrep enn restaureringen var ment å omfatte, samtidig som bygningen ville mistet noe av uttrykket den har fått gjennom årene.
– Vi måtte følge det gamle. Skulle vi retta opp det taket, måtte vi tatt av hele taket samtidig og dratt det opp. Det skal jo ikke se sånn ut heller.
Det samme gjelder når nye deler skal passes inn i en gammel konstruksjon. Hver utskjæring og sammenføyning må stemme med det som allerede finnes.
– Det som er vanskelig, er å finne alle utskjæringene og få det til å stemme med det gamle, forklarer Slaathaug som mener at det er nettopp slike vurderinger som skiller restaurering fra vanlig tømrerarbeid:
– Målet er ikke å gjøre et gammelt bygg nytt, men å bevare mest mulig av det håndverket som fortsatt fungerer.
Imponert over originalt håndverk
Inne i stabburet er de gamle sammenføyningene godt synlige. Kraftige bjelker og lafteforbindelser viser hvordan bygningen ble reist rundt 1840.
– Her brukte Løvenskiold gode materialer og dyktige tømrere!
Selv om deler av konstruksjonen måtte repareres, mener Slaathaug at kvaliteten på det opprinnelige arbeidet er hovedårsaken til at stabburet fortsatt står så godt.
– Det er godt bygget i utgangspunktet.
Han trekker også fram fundamenteringen som en viktig forklaring på at bygningen har tålt nesten to hundre år uten store setningsskader.
– Fundamenteringa er veldig bra med store flate steiner. De skal nok ha sin del av æra for at staburet står godt etter 180 år.
I august tas stillaset ned og restaureringen markeres sammen med beboerne i Generallunden boligsameie, tømrerne og inviterte.
– Stabburet er satt i stand med minst mulig inngrep, samtidig som bygningen kan brukes videre i mange år framover. Er det rart vi liker å drive med gammelt? spør tømrermester Hallvard Slaathaug.
Fakta om Ullern gård
- En av de største gårdene i det som i dag er Oslo vest og ga navn til dagens bydel Ullern.
- Øvre Ullern ble kjøpt av hoffsjef Herman Severin Løvenskiold i 1866. Familien eide gården fram til eiendommen ble utparsellert på 1900-tallet.
- Stabburet ble oppført rundt 1840 og er ett av de siste bevarte bygningene fra det gamle gårdsanlegget.
- Hovedbygningen og drengestuen ble ødelagt i en brann i 1988. Stabburet ble reddet.
- Eies i dag av Generallunden boligsameie. Restaureringen har fått støtte fra Kulturminnefondet.
