Det var nettverket for Nasjonal handlingsplan som inviterte til møtet som samlet aktører fra gjenvinningsbransjen, flere offentlige myndigheter, konsulenter og byggebransjen. Nettverket ledes av Tore Veløy i Maskinentreprenørenes Forening, som også stilte med lokaler.
Vanskelig å finne
Det er påvist høye forekomster av klorparafiner i forseglingslimet og gummilistene i isolerglassvinduer produsert i tidsrommet 1975 til 1990, men problemet er ikke begrenset til dette tidsrom. Ved prøver er det funnet klorparafiner i 35–50 prosent av vinduene, men for å finne ut om et vindu inneholder dette stoffet er det nødvendig å ta en prøve som sendes til analyse i et laboratorium. En slik prøve kan koste mellom 3.200 og 4.00 kroner, og det kan fort bli nødvendig å ta flere prøver fra hvert rivningsprosjekt.
Ukjent for mange
Klif, eller Forurensningstilsynet, SFT, som det het den gang, var klar over problemet allerede i 2005 og gikk i 2009 ut med informasjon om dette. Av hva rådgiver Jon Fonnlid larsen sa, så kunne man tro at omverdenen og bransjen var tilstrekkelig informert om klorparafiner var omtalt på Klifs nettsider, men det er vel naivt å tro at alle i byggebransjen, eller huseiere, leser disse sidene jevnlig.
Eirik Wærner, leder av Forum for miljøkartlegging og ansatt i Hjellnes Consult AS, kunne da også fortelle at et av de største firmaene på utskifting av vinduer her i landet, aldri hadde hørt om problemstillingen rundt klorparafiner, da Hjellnes Consult skulle bytte vinduer i egne lokaler.
Klif-rådgiver Jon Fonnlid Larsen fikk ta imot kritikken.
Mindre farlig
Klorparafiner er giftige for vannlevende organismer. De er funnet i fisk, fugl og i morsmelk. Klorparafiner kan gi nedsatt vekst, forsinket utvikling og effekter på hukommelse og læring.
Hvis konsentrasjonen av de to typene klorparafiner SCCP og MCCP overstiger 0,25 prosent av hvert enkelt stoff, så er vinduet å regne som farlig avfall. Dette tilsvarer en mengde som er 50 ganger større enn faregrensen for PCB. Det er eieren av avfallet, huseieren, og mottaket av avfallet som er ansvarlige for at det blir behandlet forsvarlig. Dette gjør Klif tydelig på sine nettsider, men det hjelper lite om ikke eier kjenner til at det finnes et problem.
Rett i søpla
Vinduer med klorparafiner skal ikke leveres inn til retursystemet for PCB-ruter, men til et offentlig mottak for farlig avfall. Disse har ulike opplegg for videre behandling av slike vinduer.
Selv om det kan være farlig mengde klorparafiner i over 35 prosent av alle vinduer, så er det i år kun tatt hånd om 3.000 slike vinduer av totalt rundt 850.000 vinduer som skiftes ut årlig.
Forebygging ikke tema
Flere av både innledere og møtedeltakerne pekte på det etter hvert kompliserte utvalget av isolerglassruter som skal betraktes som farlig avfall av ulike årsaker. Det ble tatt til orde for å betrakte alle isolerglassruter som farlig avfall, slik at man unngikk problemet med at mye som skulle vært samlet inn, aldri ble tatt hånd om og derfor havnet som gift blant annet avfall.
Innsamlingen av PCB-vinduer har flatet ut på 70.000 ruter årlig etter å ha steget jevnt første halvdel av forrige tiår. Nå skal innsatsen rettes mot klorparafiner, og allerede er ftalater i søkelyset, liksom flere tinnorganiske stoffer. Stoffer som skal erstatte stoffer som har vist seg inneholde miljøgifter, inneholder også miljøgifter.
Likevel var det ingen i salen som kunne gi et klart svar på om dagens tilsetningsstoffer var farlige, og hva de måtte inneholde av gifter. Det ser ut som om myndighetene hele tiden løper etter forurenserne, og slik holdes aktiviteten opp i innsamlings- og saneringsbransjen.
Det virket ikke som om forebygging sto høyt på dagsorden, men det ville jo bety å sage av grenen man satt på for mange i denne forsamling.
Mer informasjon om klorparafiner på Klifs nettsider.
Norsk forening for farlig avfall – innleggene publiseres her.