– starten på en norsk kompetansedumping?
I den senere tid har det vært en rekke medieoppslag om byggenæringen og arbeidsinnvandringen fra de nye EU-landene. Arbeidsvandring mellom land kan i utgangspunktet være positivt, da det bidrar til å avhjelpe et økt behov for arbeidskraft under høykonjunkturer. Vi er fra før vel kjente med et felles nordisk bygg- og anleggsmarked.
Men EU-utvidelsen stiller oss overfor to hovedproblemtillinger, som det er viktig å skille mellom i forhold til arbeidsvandring over landegrensene. De individuelle arbeidssøkere som kommer til Norge for å finne arbeid, og de utstasjonerte arbeidstakere som kommer i forbindelse med tjenesteoppdrag, anbud, entrepriser osv.
Den individuelle arbeidsinnvandringen vil på den ene side ikke være noe problem, fordi disse arbeidssøkerne kan ansettes i bedrifter etter ordinære norske ansettelses-forhold. På den annen side har vi klare meldinger om at utenlandsk svart arbeidskraft har gått inn i privatmarkedet og konkurrert ut seriøse mindre bedrifter.
Men den største utfordringen for norsk byggenæring kommer fra de utstasjonerte arbeidstakerne i forbindelse med tjenesteoppdrag, som gjør det mulig å organisere billig arbeidskraftsimport med de lønns- og arbeidsvilkår som eksisterer i opprinnelseslandet.
Både arbeidstakerorganisasjonene med LO i spissen og bransjeforeningene i bygghåndverksfagene har uttrykt bekymring overfor en slik utvikling. De har pekt på at arbeidsinnvandringen ikke må anvendes som middel til en dramatisk svekkelse av norske lønns- og arbeidsvilkår. For dersom det skulle bli vanlig å basere entrepriser på lønnsnivået i de nye EU-landene, er det åpenbart at mange seriøse virksomheter vil bli utkonkurrert og følgelig vil en mengde arbeidsplasser gå tapt.
Fra mindre og mellomstore bedrifter på arbeidergiversiden er det en økende uro for at norske bedrifter kan bli utkonkurrert, og at norske arbeidsplasser kan gå tapt. Derfor er tiden moden for en grundig diskusjon om hvilke konsekvenser dette vil ha for norsk byggenæring i et langsiktig perspektiv!
De største bedriftene som gruppe har mulighet til å påvirke hvordan byggenæringen skal utvikle seg fremover, i kraft av sin størrelse, praksis og markedsmakt. De har anledningen til å vise samfunnsansvar ved fortsatt å satse på fagkompetanse til norske lønns- og arbeidsvilkår, eller hente ut kortsiktig gevinst og lønnsomhet ved å benytte for eksempel polske underentreprenører som tjenesteleverandører til polske lønns- og arbeidsvilkår.
Noe av trusselen med en slik utvikling er at dette faktisk kan bidra til å redusere behovet for norske fagarbeidere. Som en konsekvens kan dette føre til en nedbygging av lærlingordningen for utdannelse av norske fagarbeidere. Når så kostnadsforskjellene mellom Norge og for eksempel Polen blir utjevnet, kan et mulig resultat være at vi står uten norsk fagkompetanse.
Mot slutten av 80-årene og i begynnelsen 90-årene opplevde det norske samfunn og byggenæringen en alvorlig lavkonjunktur som endte med at vi «tapte» en hel generasjon med fagarbeidere. I perioden etter dette har vi igjen klart å øke rekrutteringen betydelig, og det er i dag langt flere ungdom enn tidligere som ønsker å arbeide i byggenæringen. Men hva vil nå skje etter den økte arbeidsinnvandringen fra de nye EU-landene? Første svar på dette spørsmålet vil vi få ved lærlinginntaket sommeren og høsten 2005.
Alle prognoser viser at Norge vil ha et økt arbeidskraftsbehov i årene fremover. I denne situasjonen er det helt avgjørende å få meislet ut en næringspolitikk som ivaretar byggenæringen i et verdiskapende samfunnsperspektiv. Norsk arbeidsliv var på 1990 tallet preget av et nært samarbeid mellom myndighetene, arbeidsgivere og arbeidstakere for å få opp sysselsettingen og skape et godt og velfungerende arbeidsliv; det såkalte solidaritetsalternativet. Bør vi på ny få iverksatt en nasjonal forpliktende dugnad for å ivareta norsk fagkompetanse i de kommende år?
I disse dager foregår det en diskusjon om å få allmenngjort tariffavtalene, slik at mindre og mellomstore bedrifter har mulighet til å konkurrere med tjenesteytende bedrifter fra lavkostland. Dette vil i nåværende situasjon hindre at vi kvitter oss med «dyre» norske fagarbeidere, og samtidig sette bedriftene i stand til å konkurrere på like vilkår i sitt hjemmemarked. En slik løsning vil likevel ikke ødelegge muligheten for å ta inn utenlandsk arbeidskraft under høykonjunkturer.
Mange vil sikkert stille spørsmål om det er fornuftig å lage reguleringer for norsk arbeidsliv som begrenser den frie konkurransen i en stadig mer globalisert verden. Vi må møte konkurransen før eller senere, vil mange hevde. På den annen side kan summen av manglende reguleringer på dette området føre til «kompetansedumping» og ubalanse i arbeidslivet. Er det ikke da naturlig å finne frem til mekanismer som hindrer en slik utvikling?
Jørgen Leegaard
fagsjef i Norges Byggmesterforbund
Olav Dagsleth
fagsjef i Maler- og byggtapetsermestrenes Landsforbund