Anne Mette Ødegård (t.v.) og Susanne Søholt la i dag fram en rapport om arbeidsinnvandrernes vilkår i det norske boligmarkedet, et marked hvor de konkurrerer på samme vilkår som andre om boligene.

Anne Mette Ødegård (t.v.) og Susanne Søholt la i dag fram en rapport om arbeidsinnvandrernes vilkår i det norske boligmarkedet, et marked hvor de konkurrerer på samme vilkår som andre om boligene.

Bakerst i boligkøen

Arbeidsinnvandrere leier ofte bolig og er blant dem som vet minst om boligmarkedet, har vanskeligst for å få lån, er lavt foretrukket som leieboere og i mange tilfeller avhengig av arbeidsgiver for å få bolig.

Det kom fram da Fafo og NIBR la fram en felles rapport om møtet mellom det internasjonale arbeidsmarkedet og det nasjonale boligmarkedet i dag. Kunnskapen om arbeidsinnvandrernes situasjon på arbeidsmarkedet er lite kjent.

 

Brann, brann

Gjennom media hører vi om heftige branner i boliger hvor arbeidsinnvandrere bor, ofte for mange i forhold til plassen, og ofte i boliger som ikke tilfredsstiller brannkrav og andre forskrifter. Men det er ikke hele bildet viste forskerne Susanne Søholt fra NIBR og Anne Mette Ødegård fra Fafo.

EØS-borgere som kommer hit for å søke arbeid, må selv skaffe seg bolig for egen regning. Mange kommer hit med intensjon om et midlertidig opphold og søker seg derfor naturlig til leiemarkedet. Etter hvert har flere valgt å bli på mer permanent basis, med familien, og det er blitt mer vanlig at arbeidsinnvandrere kjøper seg en bolig, gjerne i det rimeligere sjiktet som oppussingsobjekter. Mange er tross alt håndverkere som kan pusse opp selv.

 

69 prosent til leie

Forskerne har hentet inn informasjon fra fire kommuner rundt om i landet, men best oversikt finnes for polakker som er bosatt i Oslo, kartlagt i en egen undersøkelse for noen år siden. Den viste at i 2010 bodde 69 prosent av polakkene i Oslo til leie, 13 prosent bodde hos venner, 11 prosent i bolig fra arbeidsgiver og kun fire prosent eide sin egen bolig.

43 prosent bodde i 2010 sammen med sin familie, mens bare 17 prosent gjorde det i 2006. 20 prosent bor alene, 27 prosent med venner og kolleger, mens 9 prosent bor med familie og andre i samme husstand.

 

Flere problemer

Susanne Søholt pekte på flere problemer arbeidsinnvandrere møter i det norske boligmarkedet, som kobling mellom bolig og arbeid, som gjør det vanskelig å klage på begge deler. Det er heller ingen opplagte steder arbeidsinnvandrere kan søke informasjon om boligleie eller –kjøp. Språk er naturligvis et hinder i forståelse av kontrakter og rettigheter, og i motsetning til flyktninger som kommer til landet, får ikke arbeidsinnvandrere noe hjelp til språkopplæring.

Det er ulikt hvordan arbeidsinnvandrere fra EU-landene bor, men de er spredt over hele landet, og er prosentvis færre i Osloregionen enn andre steder i landet. I en liten kommune som Haram er det satt opp brakkebyer som kan huse 1.000 til 2.000 personer på en gang. Slik innkvartering finnes også i Oslo, og det er kjent at brakker også blir framleid i flere ledd og også kan huse barnefamilier.

 

Gode betalere

Arbeidsinnvandrere fra EU har samme rett til å få Startlån fra Husbanken som andre, men ordningen er lite kjent. Dessuten er det strenge kriterier for å få et slikt lån, og mange tjener mer enn inntektsgrensen for å få slikt lån. Samtidig tjener de for lite til å få lån i vanlig bank.

Mange arbeidsinnvandrere er midlertidig ansatt i utleiebyråer, og banker er skeptiske til å låne ut til folk uten fast arbeid, selv om inntekten er høy nok til å betjene et lån. Bankene er generelt skeptiske til å gi lån av frykt for mislighold og at låntakeren kan reise fra sine forpliktelser. Men her ville forskerne knuse en slik myte. Det viste seg at for eksempel polakker er veldig pliktoppfyllende når det gjelder å betale sitt boliglån, ifølge boligmeklere som var spurt. De prioriterte å betale lånet foran andre ting. Husbanken kunne også bekrefte at arbeidsinnvandrere har lite mislighold av sine lån.

 

Mellom forskerne Ødegård (t.v.) og Søholt (nr. 2 fra høyre) sitter kommentatorene til rapporten, Kristian Tangen, Lars Aasen og Husbankens Katrine Mauseth Holt. Forskningssjef Line Eldring (t.h.) ledet ordskiftet.

Sosial dumping

Kristian Tangen fra LO pekte i en kommentar til rapporten på at dårlige boforhold for ansatte var sosial dumping, og at man hadde sett mange eksempler på slikt, også med tragisk utgang ved brann. Fra egen hjemkommune Klæbu kunne Tangen fortelle om arbeidstakere som bodde i et lagerrom, og han hadde flere eksempler.

Tangen minnet om at det stilles krav til boligen i Arbeidsmiljøloven når arbeidsgiver stiller bolig til disposisjon. Utleie av brannfeller karakteriserte han som kriminelt. Flere fagforeninger hadde stilt opp og hjulpet medlemmer med problemer på boligmarkedet. Tangen etterlyste et bedre organisert leiemarked og bygging av statsfinansierte og kommunalt forvaltede utleieboliger i tilstrekkelig omfang.

 

Også nordiske

Også arbeidstakere fra de andre nordiske landene opplever problemer på leiemarkedet kunne Lars Aasen i Leieboerforeningen i Oslo fortelle, og minnet på at det politiske målet i Norge om en god og trygg bolig for alle, også gjelder arbeidsinnvandrere.

Aasen hadde registrert at mange arbeidsinnvandrere bor veldig tett, som i boligen som nylig brant på Fornebu, der det bodde 38 personer i ett hus. Han nevnte et annet eksempel fra Oslo der en fireromsleilighet med tre soverom huset tre personer i hvert soverom, totalt ni personer i fireromsleiligheten. Hver betalt 5.000 kroner måneden i leie, riktignok inkludert sengetøyskift hver 14 dag, bemerket Aasen.

Bedre krav til boliger etterlyste Lars Aasen, som nå tror EU vil engasjere seg mer i boligpolitikk framover. Boligmarkedet skal ikke være diskriminerende og det skal finnes boliger til akseptable priser, mente han å kunne lese i EUs tilnærming til boligspørsmålet.

Rapporten “Møte mellom internasjonalt arbeidsmarked og nasjonalt boligmarked” kan lastes ned fra NIBRs nettsider.

Del denne artikkelen på:

Kommenter


7 − = six