Når en ung mann nektes å bygge bolig på egen gård i Balsfjord – slik Nordlys nylig skrev om Kenneth Sande – er det mer enn en lokal byggesak. Det er et tydelig eksempel på hvordan dagens jordvernpolitikk praktiseres med for lite rom for lokale nyanser, og med konsekvenser for bosetting, generasjonsskifte og framtidig landbruksdrift i distriktene.
I mai 2023 vedtok regjeringen et skjerpet nasjonalt jordvernmål: Omdisponering av dyrka mark skal ikke overstige 2 000 dekar årlig innen 2030. Målet er forankret i Hurdalsplattformen og begrunnet i økt fokus på matsikkerhet etter krigen i Ukraina. Det er både legitimt og nødvendig.
Utfordringen ligger ikke i målet, men i hvordan det praktiseres.
Dagens regelverk skiller i liten grad mellom pressområder rundt byene og distriktskommuner med lavt eller nærmest fraværende utbyggingspress. Resultatet er en politikk som i stor grad behandler hele landet likt, uavhengig av lokale forhold.
Konsekvensene merkes særlig i kommuner i sentralitetsklasse 5 og 6, der bosetting er avgjørende for å opprettholde skole, tjenester og næringsliv. Samtidig gjelder problemstillingen også i deler av sentralitetsklasse 3 og 4, særlig i randsoner rundt byer der bygdeområder i praksis fungerer som landsbygd, men likevel vurderes som pressområder.
Presset på jordbruksarealer varierer betydelig mellom regioner. Tall fra produksjonstilskudds-ordningen viser at andelen jordbruksareal som kan være ute av drift på landsbasis er om lag 13 prosent, men forskjellene er store. I Troms og Finnmark ligger andelen på rundt 37–39 prosent, mens den i Oslo er over 27 prosent. Dette viser at utfordringen ikke bare gjelder de mest perifere områdene, men også sentrale regioner.
Når jordvernreglene likevel praktiseres likt over hele landet, risikerer vi unødvendig strenge begrensninger der presset er lavt – og dårlig ressursbruk også der presset faktisk er høyt. Skal vi sikre et bærekraftig jordbruk i hele landet, kan ikke politikken baseres på et nasjonalt gjennomsnitt som skjuler store lokale forskjeller.
Kritikken rettes ofte mot Statsforvalteren, men ansvaret ligger høyere. Statsforvalteren forvalter regelverket Stortinget har vedtatt. Når praksisen oppleves som urimelig og lite treffsikker, er det Stortinget og regjeringen som må ta ansvar og justere kursen.
En særlig alvorlig konsekvens av dagens jordvernpraksis er hvordan den undergraver generasjonsskifte i landbruket. For mange unge er muligheten til å bygge en moderne bolig på egen gård avgjørende for å kunne overta driften. Når dette i praksis nesten umuliggjøres, sender staten et tydelig signal: Det er enklere å flytte enn å satse. Skal familier som vil overta gårdsbruk virkelig henvises til boligfelt, samtidig som staten sier den vil styrke landbruket i distriktene?
Dette handler ikke om å svekke jordvernet, men om å gjøre det mer treffsikkert. Skal vi lykkes med både matsikkerhet og levende bygder, må politikken i større grad ta høyde for at Norge er et langstrakt land med store variasjoner i bosettingsmønster og arealpress.
Skal de politiske målene nås, kreves handling nå. For å sikre levende distrikter, fungerende generasjonsskifte og trygg matproduksjon bør Stortinget og regjeringen:
– gi større rom for boligbygging i distrikter med lavt utbyggingspress innenfor LNF-områder – la sentralitetsklassene få reell betydning i plan- og jordvernsaker – åpne for tydelige unntak for bolig knyttet til aktiv eller planlagt gårdsdrift, særlig i sentralitetsklasse 5 og 6 – skille klarere mellom høykvalitets jord i pressområder og marginal eller udyrket jord i distriktene
Fortsetter dagens praksis, risikerer vi det motsatte av det politikerne ønsker: færre unge som etablerer seg i distriktene, færre som tar over gårdsbruk og et svekket grunnlag for framtidig matproduksjon. Det er på tide å justere jordvernpolitikken slik at den både sikrer matproduksjon og levende bygder – ikke hindrer dem.