Under årets Arendalsuka skal det, som så altfor mange ganger tidligere, debatteres rundt den store mangelen på fagarbeidere. Kampen om den oppvoksende generasjon utspilles på alle arenaer på tvers av alle næringer, og det ropes høylytt etter flere ungdommer inn i yrkesfagene. Samtidig varles det om for få læreplasser og at for få fullfører med fag- og svennebrev.
Alt dette er riktig og viktig.
Men vi snakker alt for lite om den kompetansen som allerede finnes i næringen.
Hver dag arbeider tusenvis av mennesker på norske byggeplasser med oppgaver som krever høy faglig kompetanse. Mange har ti, femten eller tjue års erfaring fra bygghåndverksfagene. De bygger tak, vegger, trapper og konstruksjoner. De leder arbeidslag, leser tegninger, planlegger fremdrift og løser kompliserte tekniske utfordringer.
Likevel står de uten fag- eller svennebrev.
Ikke fordi de mangler kompetanse, men fordi de mangler dokumentasjon.
Dette gjelder særlig mange arbeidsinnvandrere som gjennom flere år har bygget opp betydelige praktiske ferdigheter og teoretisk kunnskap. Det gjelder også arbeidstakere som har gått den lange veien gjennom praksis uten å ha formalisert kunnskapen og ferdighetene de har tilegnet seg.
For den enkelte arbeidstaker innebærer dette begrensede karrieremuligheter og mindre anerkjennelse for den kompetansen de faktisk besitter.
For bedriftene betyr det at verdifull kompetanse forblir usynlig og opplæringsmiljøene i bedriftene forsvinner.
For samfunnet betyr det at vi undervurderer den faglige kapasiteten som allerede finnes i næringen.
Den største barrieren for å få formalisert kompetansen sin er sjelden det mange forbinder med praktiske fag. At de ikke mestrer fagenes komplekse utførelse. Nei, den største hindringen på veien mot fag-/svennebrev er en teorieksamen som alle kandidater med avvikende opplæringsløp må bestå.
Utfordringen med å bestå denne er heller ikke nødvendigvis knyttet manglende forståelse for tekniske detaljer, bygningsfysikk, materiallære, sikkerhet eller regelverk. Utfordringen er ofte språkforståelse og skriveferdigheter.
Mange behersker faget godt. De kan forklare hvordan arbeidet skal utføres. De kjenner kravene. De forstår sammenhengene mellom teori og praksis. Men når kunnskapen skal dokumenteres gjennom skriftlige eksamensoppgaver på norsk, faller mange utenfor.
Resultatet er at språkferdigheter og skriftlig formuleringsevne i mange tilfeller blir en større hindring enn selve fagkunnskapen.
Dette er et problem vi må tørre å diskutere.
Ingen ønsker å senke kravene til fag-/svennebrevet. Brevets verdi ligger nettopp i at det dokumenterer reell kompetanse. Kravene til kvalitet og sikkerhet må ligge fast.
Men vi må stille spørsmålet: Er dagens system alltid like godt til å måle den kompetansen kandidatene faktisk besitter?
Når erfarne håndverkere med mange års dokumentert praksis ikke klarer å komme over den siste terskelen, bør vi undersøke om det finnes bedre måter å støtte dem på.
Det kan handle om språkopplæring og språkstøtte knyttet til faget. Det kan handle om digitale læringsverktøy og bruk av kunstig intelligens som støtte i læringsprosessen. Det kan handle om mer målrettet veiledning fram mot eksamen. Og det kan handle om å identifisere hvilke deler av dagens ordninger som stenger ute kvalifiserte kandidater.
Dette er ikke bare et spørsmål om utdanningspolitikk.
Det er også et spørsmål om arbeidslivspolitikk, integreringspolitikk og næringspolitikk.
Norge står overfor store omstillingsoppgaver. Vi skal bygge mer bærekraftig. Vi skal bygge om og rehabilitere eksisterende bygg. Vi skal redusere klimagassutslipp. Vi skal møte et økende behov for fagfolk samtidig som tilgangen på arbeidskraft blir strammere.
Da har vi ikke råd til å la kompetanse og opplæringsarenaer gå til spille.
Vi trenger en nasjonal satsing som samler myndighetene, partene i arbeidslivet, fylkeskommunene og byggenæringen om ett felles mål om å få dokumentert den kompetansen som allerede finnes.
Målet er enkelt: Vi må utvikle bedre veier fra praksis til fag- og svennebrev. Flere av dem som allerede har brorparten av kompetansen, må få muligheten til å dokumentere den gjennom et fag- eller svennebrev.
Vi må identifisere, dokumentere og formalisere kompetansen til de arbeidstakerne som i dag og i morgen skal jobbe i næringen, men står uten fag- eller svennebrev. Samtidig må vi fjerne økonomiske hindringer ved gjennomføring av prøver og eksamener.
Det er på tide å snakke om at Norge ikke bare har et rekrutteringsproblem. Vi har et like stort dokumentasjonsproblem.
Og en del av løsningen på mangelen på faglært arbeidskraft finnes allerede på byggeplassen.
Harald Hansen,
Daglig leder Byggmesterforbundet