Nok en gang står byggebransjen i en situasjon der verdifull kompetanse lekker ut som vann gjennom en sil, med de langsiktige konsekvensene vi kjenner altfor godt.
Vi har sett det før, uten at vi lærer. I hvert fall ikke på samfunnsnivå, til tross for at både hendelsesforløpet og konsekvensene er velkjente og gjentakende.
Årsakene er mange: Aktiviteten har falt over tid, permitteringer og konkurser svekker fagmiljøer, fagfolk søker tryggere jobber i andre sektorer, arbeidsinnvandrere reiser hjem, bransjen mangler et helhetlig system for kompetanseutvikling, og usikkerhet gjør det vanskelig å rekruttere og beholde folk.
Markedskreftene styrer, selvfølgelig. Og aktører som står under press, vil naturlig nok forsvare egne interesser. Men det endrer ikke de mikro- og makroøkonomiske konsekvensene: økte kostnader, kvalitetstap, dyrere boliger og lavere samlet verdiskaping.
Bygge-, anleggs- og eiendomsnæringen er Norges største fastlandsnæring, med rundt 400 000 ansatte, 100 000 bedrifter og en verdiskaping på 400 milliarder kroner når hjulene går rundt. Det er en næring som både gir arbeid og en variert, meningsfull hverdag. Attraktiv for dem som har kompetanse der – og tilsynelatende også for dem som ikke har det.
Har du hørt om Dunning–Kruger-effekten? Kort forklart beskriver den hvordan mennesker med lav kompetanse overvurderer egne evner fordi de ikke vet nok til å forstå hva de mangler. Samtidig undervurderer de mest kompetente seg selv, nettopp fordi det de kan, oppleves så selvfølgelig.
Det er den første gruppen som bekymrer meg mest. For når kompetanse forsvinner, er det ofte inkompetanse som fyller tomrommet. Hva skulle ellers gjøre det når det ikke er mer kompetanse å oppdrive?
Byggebransjen er spesielt utsatt. Den er konjunkturavhengig, praktisk og erfaringsbasert, og rommer alt fra ufaglærte og fagarbeidere til doktorgrader. Den er kompleks og tverrfaglig, og den krever kompetent ledelse og koordinering.
Den er fragmentert, med alt fra enmannsforetak til store entreprenører, og lange kontraktskjeder i større prosjekter. Verdiskapningen skjer i mange ledd, og kulminerer i prosjekter som ofte er presset på tid og pris – samtidig som byggverkene kan være teknisk krevende.
Norge er et av verdens mest krevende land å bygge i. Værsoner, årstider og frost setter kompliserte krav til prosjektering og utførelse. Vanndamp som kondenserer, vann som utvider seg med 9 % når det fryser – dette er ikke kunnskap man tilegner seg ved å se på TV.
I tillegg kan selv små byggeoppdrag være søknadspliktige, med et omfattende regelverk og dokumentasjonskrav. Selvbyggerparagrafen gjør ikke saken bedre – den er et tydelig eksempel på Dunning-Kruger-effekten i praksis.
Og midt oppi dette står de tradisjonelle yrkesfagene, som både skal ivareta tradisjon og utvikle seg i takt med digitalisering og bærekraft. Slik innsikt og taus kunnskap får man kun gjennom et velfungerende arbeidsfellesskap – mesterlæra i moderne form.
I dette landskapet er det lett å snike seg inn under radaren. Spesielt for dem som er kyniske nok til å spekulere i ulovligheter. Selv seriøse aktører sliter med dokumentasjonsmengden.
Byggebransjen er en av bærebjelkene i norsk økonomi og samfunnsutvikling. Men den står og faller på kompetanse. Ikke bare på hva vi kan, men på at vi vet hvor grensene går. Kompetanse handler ikke bare om å vite hva man kan – men også å forstå grensene for det man ikke kan.
Dunning–Kruger-effekten minner oss om hva som skjer når vi ikke forstår våre egne begrensninger. I byggebransjen kan slike misforståelser bli kostbare, farlige og i verste fall irreversible.
Hvis vi ønsker en trygg, bærekraftig og profesjonell byggenæring, må vi slutte å behandle kompetanse som en selvfølge. Den må bygges, vedlikeholdes og beskyttes – akkurat som byggene vi reiser.