Førtiåringen Erik Magnus Mørk er én av bare to aktive storurmakere som er igjen i Norge. Nå har han fått i oppgave å restaurere det gamle tårnuret i Kulturkirken Jakob i Oslo – et urverk som ikke har tikket siden tidlig 1980-tall og stått stille i hele Mørks levetid.
Mekanisk storurverk fra 1880
Jobben er en del av Mørks praktiske læringsprosjekter som stipendiat hos Norsk Håndverksinstitutt, den er viktig for bevaringen av Jacob kirke og nærmiljøet på Grünerløkka og et forsøk på å løfte fram et fag som nesten har forsvunnet.
– Det er et nydelig verk, godt konstruert, men nå trenger det full demontering og restaurering, sier Mørk.
Han har valgt dette som hovedprosjekt i sin treårige stipendperiode ved Norsk Håndverksinstitutt. Nå tar han urverket med seg hjem til verkstedet sitt i Lier, hvor han skal gå gjennom hver eneste del. Gjennom instituttet har han fått midler til å bygge opp et stort verksted med utstyr til å restaurere og produsere gamle og nye deler til store urverk.
Storurmakerfaget har i praksis vært uten formell utdanning i Norge lenge. Med unntak av Mørk og hans veileder, finnes det ingen aktive fagpersoner med spesialisering i tårnur.
– Det har vært et tomrom i mange år. Når fagfolk forsvinner, slutter også folk å be om hjelp. Da blir urverkene glemt eller byttet ut, sier Mørk.
Storurverkene er som regel bygget på plassen for å virke i sitt kirketårn. Mørk minner om at det er mye godt og lokalt håndverk som står stille i kirkene landet rundt.
– De storurmakerne som konstruerte og bygde tårnur var mestere i flere disipliner. De var kreative og lagde unike, mekaniske urverk som holder i hundre år eller mer når de ivaretas, forklarer urmakeren.
I stedet for jevnlig vedlikehold blir mange gamle urverk erstattet med elektriske løsninger, eller de får stå og forfalle. Ifølge en kartlegging fra 2017 fungerte ikke nesten 50 av 80 undersøkte kirkeur. En rapport fra 2022 anslår at 40 prosent av alle kirkeur i landet står eller går feil.
– At kirka vår ikke viser riktig klokkeslett er trist. Mange savner fortsatt at de fire tårnurene på Jacob kirke viser tiden – vi får stadig henvendelser om det, sier kirketjeneren til Byggmesteren.
Kirkene og kulturminnene taper på det
Eivind Falck, leder ved Norsk Håndverksinstitutt, mener at fraværet av storurmakere er et kulturminnetap.
– Tårnuret er ikke bare en klokke, det er en del av byggets identitet. Når det ikke virker, er det et synlig tegn på at ting forfaller, sier han.
Han peker på at storurmaker er ett av 16 tradisjonshåndverksfag som trengs for å bevare Norges bygningsarv – sammen med blant annet smed, treskjærer, forgyller og sølvsmed.
– Vi trenger flere som Erik Magnus. Folk som tør å spesialisere seg og som har vilje til å gjøre den fysiske jobben som må til. Det er trangt, støvete og krevende å jobbe i et klokketårn, men det er helt avgjørende for å bevare disse urene, sier Falck.
Med Kirkebevaringsfondet, etablert i 2023, ser Riksantikvaren at det kommer nye midler til å restaurere norske kirker. 10 milliarder kroner skal brukes over de neste 20–30 årene.
– Vi er i gang med et løft for håndverksfagene, sier assisterende riksantikvar Audun Skeidsvoll.
Faget kan komme tilbake
Storurmakerfaget ble tidligere fjernet som eget fag i utdanningssystemet. Men nå kan faget komme tilbake i læreplanen. I mai vedtok Faglig råd for verneverdige håndverk å gjeninnføre et utdanningstilbud i faget. Saken er nå ute på høring.
– Det vil være et stort gjennombrudd. I dag kan jeg ikke ta inn lærlinger. Men om faget kommer tilbake, kan vi begynne å bygge opp miljøet igjen, sier Mørk.
Han mener interessen finnes – men at det mangler trygghet og system rundt opplæringen.
– Det er ikke mange som tør satse på et fag som ikke finnes på papiret. Derfor må det gjenopprettes, sier han.
Mange kirker viser ikke tiden
Bare i Oslo er det 13 kirker med tårnur. Tilstanden varierer, og mange har fått midlertidige motorer eller elektriske urverk montert for å holde klokkene i gang.
– Vi har lenge sett behovet, men ressursene har vært knappe. Det at vi nå får hjelp til Jakob kirke, er veldig gledelig, sier kirkeverge Kjetil Haga.
Han peker på at Kulturkirken Jakob er én av to kirker i Oslo som er fredet, og at dette prosjektet kan vise vei for flere.
– Det handler om mer enn lyd. Det handler om at gamle bygg fortsatt får være levende, sier Haga.
Tidligere var det ofte kirketjenere som trakk opp og justerte klokka. I dag er det få kirketjenere igjen med slik lokal kunnskap.
– Når det er ingen som passer på, slutter urverket å fungere. Små feil får vokse seg store, sier Mørk.
Han mener jevnlig vedlikehold kunne forhindret mange skader, og at det må bli rutine å sjekke tårnuret når man vedlikeholder et kirkebygg.
– En del kirker får hjelp av lokale ildsjeler, men det er ikke bærekraftig over tid. Det trengs fagfolk, sier han.
Erik Magnus Mørk er tydelig på at han elsker faget sitt.
– Det er utrolig givende å få en klokke til å gå igjen. Den lyden, når det første slaget slår etter mange år – det er noe helt eget, sier han.
Men storurmakeren er også bekymret.
– Hvis ikke vi får flere som kan dette, vil mange klokker forbli tause. Og det er en del av kulturhistorien vår som da forsvinner for godt, sier Erik Magnus Mørk i tårnet på Jacob kirke.