Det skjedde på Nordisk treseminar på Dovre våren 2011. Her er artikkelen om stavkirkebyggerne fra Byggmesteren nr. 9 i 2011:
– Vi fikk det til med god planlegging og godt forarbeid, fastslår Steinar Moldal som forberedte og ledet den store dugnaden sammen med Henning Olstad.
– Vi hadde utvendige mål og en modell av kirka vi skulle bygge, men ikke en eneste tegning. Uten modellen og uten å ha sett for oss hvordan dette skulle gjøres og i hvilken rekkefølge det skulle skje, ville vi aldri ha lykkes, mener Moldal.
Les også: Ny stakirke blir læringsarena for tusen håndverkere
Stavkirkeprosjektet var en del av Nordisk treseminar på Dovre, og samlet i våres uvanlig mange interesserte fagfolk. Bortimot 60 tømrere fordelte seg på åtte arbeidslag med hver sine spesielle arbeidsoppgaver.
Etter tre kursdager, der omkring 25 instruktører gjorde nødvendig forarbeid med materialene som skulle brukes, var maurtua av håndverkere i gang og satte opp stavkirka på tre seminardager.
Kirka er en litt forminsket kopi av Holtålen stavkirke som står på Trøndelag Folkemuseum.
Les også: Kremen av tømrere med i stavkirkebyggingen
Lære av å bygge nytt
Hele ideen med en slik hurtigbygging er at nye generasjoner av håndverkere skal lære å bygge med gamle teknikker. Det vil gjøre dem i stand til å delta i de mange reparasjonsarbeidene som blir nødvendige på stavkirker og andre historisk verdifulle bygg i åra som kommer.
– Det er ved å bygge nytt at man lærer hvordan det er gjort opprinnelig. Det er helt nødvendig for å reparere på det gamle, påpeker Moldal.
Han og Olstad fikk også selv noen aha-opplevelser da de forberedte seminaret.
– Det gikk opp for oss at materialene måtte måles og merkes skikkelig før de ble bearbeidet, og man må være trofast med dette merkesystemet. Det nytter ikke å løpe fram og tilbake med materialene for å prøve dem på plass, og så gjøre nye tilpasninger. Med så mange i arbeid samtidig, ville det også blitt helt kaotisk.
Stor lettelse
– Det var selvsagt en lettelse for håndverkerne i de forskjellige gruppene da de så at materialene passet i hverandre. Det er en fantastisk følelse å se at dette virker etter hensikten, forteller Moldal.
Ikke bare stavkirkene, men også store låvebygg på Østlandet må ha vært bygd på denne måten. Det var en form for prefabrikasjon, og eneste rasjonelle byggemåte for store bygg med mange og tunge materialer.
Hver sin oppgave
Åtte arbeidsgrupper hadde hver sine deler av bygget de skulle arbeide med, som bånn- og toppsviller, stavene i hjørnene, og plankene i veggene, gavlene, døra og dør-omrammingen.
Til tross for at oppgavene var delt mellom så mange, passet materialene fint til hverandre etter hvert som de var klargjort til det. Den lille stavkirka som er resultatet av den store dugnaden, er et synlig bevis på det. Ingen kan se at det var ulike håndverkere med ansvar for de ulike delene.
Som en menighet av interesserte
– Det er som en ”menighet” av interesserte i slike antikvariske byggeteknikker, forteller Moldal.
– De som arbeider med sånn restaurering, er uvanlig kunnskapsrike. Når de samles, får deltakerne utvekslet erfaringer, og de lærer av hverandre mens de finner fram til løsningene, avslutter han.
Gammeldags materiallære
Som del av Nordisk treseminar fikk deltakerne også høre foredrag om stavkirkebygging, materialkvaliteter og om antikvarisk håndverkskompetanse fram mot 2020.
Ved Dovre handverksenter er Steinar Moldal levende opptatt av materialer og tilgang på riktige dimensjoner og riktig kvalitet. En grunn til å bygge denne øvingsoppgaven litt mindre enn originalen (10 prosent), var nettopp tilgangen på materialer med tilstrekkelig lengde og rett kvalitet.
– Det var synd å bruke av det lille som er igjen av denne typen materialer til noe som vi ikke visste sikkert om ville bli stående, forklarer han.
Nå ser det ut til at den kan bli solgt for omtrent det materialene har kostet. En av kommunene i Sør-Trøndelag har i hvert fall meldt sin interesse.
En oppdatering i 2023:
Stavkirka ble solgt og flyttet til Singsås i Trøndelag. Den ble vigslet av biskop emeritus Tor Singsaas i oktober 2012. Mange bygdefolk og tilreisende var med. – Det var en stor dag, forteller Steinar Moldal.
Det var det også for Singsås museum og historielag som kjøpte den og har ansvar for den.