Helt fra middealderen til 1800-tallet ble svenner behøvlet med skarpt verktøy av sine mestere under svennegilder. Andre håndverksfag hadde også tøffe innvielsesritualer, men snekkerlaugenes var såpass rå at danskekongene forbød dem i 1684 og endelig i 1798.
Slik kan en behøvling ha foregått på 1700-tallet: Uten mesterens høvelmerker på ryggen var du ikke en ekte tømrersvenn (+)
Ritualer for de innvidde i lauget
– Kildematerialet bekrefter at behøvling fant sted i norske snekkerlaug, sier forsker Håkon Haugland til Byggmesteren.
For tre hundre år siden var svenner og mestere organisert i laug (foreninger) som vernet om sine medlemmer, deres familier og faget. Mange av reglene og tradisjonene i norske laug kom fra Tyskland og Norden. Det er fra Tyskland man har de fleste fortellingene om behøvling og hvordan det foregikk.
– Jeg tror det var store lokale variasjoner, men det er så lite av dette som ble skrevet ned. Det kan være at man gjorde som i Danmark og Tyskland, men norske laug kan godt ha hatt andre skikker. Så skråsikre kan vi ikke være, forklarer forskeren.
Medlemmene i lauget hadde mange hemmelige ritualer og tegn som de sverget på å holde hemmelig for omverdenen. Det som var skrevet ned, kunne kopieres eller misbrukes.
– Dette var ritualer som kun var for innvidde i lauget. Da skriver du ikke ned hva som skjer, fastslår Haugland.
Men i kilder som gamle møteprotokoller fra laugene, er det noen ganger bevis på hvor viktig behøvling var i Norge.
– I en protokoll fra Bergen Snekkerlaug skriver mesterne et brev til byrådet i byen og sier at de har mistanke om en bønhase (snekker utenfor lauget, red.) som driver uten å være medlem av lauget. Snekkermesterne har ikke sett lærebrevet eller noen merker etter behøvling. Han mangler altså bevis på at han er en autorisert og utlært snekker, sier Haugland.
Alle måtte gjennom det samme ritualet
Historikeren Håkon Haugland har spesialisert seg på norske håndverkslaug, og har skrevet sin doktorgrad om gildenes betydning i Norge. Forskeren er ikke overrasket over de tøffe opptaksritualene til laugene.
– Når vi går vi tre hundre år tilbake i tid, er vi i et mer brutalt samfunn som ser annerledes på kropp, lidelse og nød. Virkeligheten for en svenn i 1723 er fjern for oss, sier Haugland.
Samtidig påpeker forskeren at dette først og fremst var viktige fester der stolte mestere ønsket sine svenner velkommen. Ingen av disse ritualene ble laget for å ta livet av folk eller gi dem varige mén.
– I 2023 har vi fortsatt mange overgangs- og opptaksritualer. Helvetesuka i militæret for eksempel. Ritualet og den fysiske påkjenningen er viktig for den som tas opp og de som allerede er innafor. Alle må igjennom det samme. Da tåler du kanskje mer enn du ellers ville gjort, forklarer forskeren.
Haugland minner om at mange av fortellingene om svennegilder og behøvlingen kommer fra folk som sto utenfor laugene.
– De fleste som skriver om dette, var motstandere av slike ritualer. Kanskje de gjorde behøvlingen verre enn den var, for å sette dette i et dårlig lys eller fordi de ikke forstod meningen som lå bak, påpeker Haugland.
Livsviktig medlemsskap
Å bli tatt inn som svenn i et snekkerlaug, var en stor begivenhet.
Håndverkerlaugene hadde sin opprinnelse i middelalderens håndverkergilder. De var ikke bare yrkesmessige organisasjoner for utøvere av et håndverk i en by, men også sosiale og religiøse fellesskap.
– I Nord-Europa ble den katolske religiøsiteten håndverkergildene var en del av, forbudt. De ble derfor i større grad sosiale og økonomiske og håndverksmessige fellesskap, men den religiøse dimensjonen forsvant ikke, og var en del av de norske håndverkslaugene helt til de ble forbudt på midten av 1800-tallet, forteller Haugland.
Håndverkslaug fantes i de fleste europeiske byene fra 1500- til 1800-tallet, og de fantes i mange av de norske byene.
– Klart flest laug var det i den største norske byen, Bergen. De største håndverksgruppene, som snekkerne, var gjerne organisert i laug med egne vedtekter og monopol på å få utøve sitt håndverk i byen. Å være opplært og medlem i et laug, var et kvalitetsstempel du kunne bruke for å få jobb i andre byer i hele Europa. For eksempel, visste snekkermestre i andre byer at du hadde fått din opplæring hos en mester i Bergens snekkerlaug, visste de at du hadde den rette utdanningen, og de kunne trygt ansette deg hos dem, sier historikeren.
Medlemsskapet forpliktet og forsikret deg.
– Du var sikra arbeid som tømrer enten i hjembyen eller andre steder du reiste til. Laugene tilbød ordninger som ikke fantes ellers i samfunnet. Du hadde et sikkerhetsnett i tilfelle det gikk dårlig for deg. Ble du gammel, syk eller fattig, så hadde lauget ordninger som tok vare på deg, forklarer Haugland.
Mesterne og svennene i Bergen Snekkerlaug hadde egne syke- og dødelader (pengekasser) som fikk bidrag fra bøter som svennene betalte inn når de forbrøt seg mot vedtektene. Slik fikk medlemmer av lauget dekket utgifter ved sykdom og død.
– Om du døde kunne familien din få økonomisk støtte og ikke minst kunne enken din ofte fortsette med din snekkerbevilgning. Enka kunne overta som snekkermester i et år eller overføre snekkermester-verdigheten til sin nye ektemann. Det sikret familien økonomisk, sier Haugland.
Laugene sørget også for at du fikk en skikkelig gravferd og begravelse.
– Alle laug hadde gravferdsordninger som sikra at du fikk en verdig og god begravelse med dine venner. Dette var også svært viktig for folk.
Behøvling ble umoderne
21. mars 1800 kom det en kongelig forordning fra Christian VII i København som forbød behøvling:
«Som Følge heraf, skal alle Skikke og Ceremonier, der bære Præg af ældre Tiders raae og vilde Sæder, saasom Behøvling, Sværten i Ansigtet, og deslige, hvad Navn de end maatte have, aldeles afskaffes»
Det var kongemaktens andre forsøk på å forby laugenes tøffe ritualer.
– Første forbud kom i 1681 da Fredrik 4. ville ha økt kontroll med håndverkerne i byene og innførte like laugsvedtekter for alle svenne- og mestergilder i riket Danmark – Norge, forteller Haugland.
Delvis handlet dette om kontroll med ritualene i laugene, men også om kongemaktens behov for å slå ned på luksusforbruk – som mye alkohol og overdrevne fester, bryllup eller gravferder. Alt skulle skaleres ned og bli sømmelig og enklere. Det var nye kristne idealer som gjaldt og borgerne skulle leve anstendig.
– Det er mulig at kongemakten også så på laugene som etterlevninger fra middelalderens katolske samfunn, legger Haugland til.
Laugene strittet hardt imot det første forbudet mot behøvling.
– Laugene klaget og streiket i Danmark og Norge når svennene deres fikk problemer med ansettelse og læreplass i byene nedover i Europa. Fordi de var ubehøvlede. Laugene spurte om tillatelse til å behøvle igjen og vi ser at behøvling ble gjeninnført i Bergen i 1720, sier Haugland.
I Christiania fikk snekkermesterne lov til å «selv deres Svende paa sømmelig Maade maae behøvle» i 1705. Men de måtte slakke på høvlingen slik «at der nu med saadan Behøvling intet Usømmeligt eller Forargerligt passerer, som i forrige Tider er skeet«.
Tidene endret seg og behøvlingen av svenner ble sakte, men sikkert umoderne. Kildene sier lite om hvilke laug som holdt lengst på tradisjonen, men det er tegn på at praksisen forsvant i første halvdel av 1800-tallet.
Tilbake står begrepet «ubehøvlet» som få vet bakgrunnen til.
– Ubehøvlet betyr i dag uhøflig, og behøvlet høvlig eller dannet. Det er fristende å sette det i sammenheng med opptaksritualet som svenn. Når du blir tatt opp som svenn, har du ikke bare vist at du kan høvle og være en god snekker, men du har også gått gjennom en dannelsesreise. Alle laugsvedtekter inneholder bestemmelser om hvordan du skal oppføre deg. Som medlem skal du ikke være overstadig beruset, du skal ikke banne, du skal med andre ord opptre dannet, sier Haugland.
Historikeren synes det er fascinerende at en del av ritualene fra den gang består i foreninger og lag:
– For tre hundre år siden startet laugsmøtet med at vedtektene ble båret inn og lest høytidelig opp. Slik begynner også årsmøtet i borettslaget ditt, for eksempel. Vedtektene godkjennes før man kan gå videre med selve møtet.
– Og hvis styreleder presenterer dårlige tall for 2022 så får hen en verbal behøvling av medlemmene?
– Ja, det er sant og det er fascinerende at deler av ritualene fra hundrevis av år tilbake fortsatt er med oss i 2023. Behøvling kan virke fremmed for oss og er borte, men andre skikker har overlevd og praktiseres fortsatt selv om vi ikke husker hvor de kom fra, sier historiker og forsker Håkon Haugland.