Byggebransjen er en av Norges største næringer. Den er i tillegg – etter min mening – en av de mest nådeløse. Det er store summer og viktige elementer på spill til enhver tid. Folks hus og hjem.
I mediene henges byggebransjen ofte ut, og useriøse aktører flagges som kjeltringer. Det finnes helt klart kjeltringer i bransjen, men jeg er av den oppfatning at dette ikke gjelder de fleste. De fleste tømrerbedrifter (og andre håndverksfaglige bedrifter) ønsker å levere godt arbeid og ha en fornøyd kundebase. Men dette er ikke alltid like lett.
Bransjen mangler norske håndverkere med fagbrev og erfaring, og kundene krever stadig mer av oss. De har nemlig hørt at man skal kreve fastpris og kontrakt – hvis ikke blir man lurt.
Dersom man på et rehabiliteringsprosjekt med ukjente faktorer setter en høy fastpris for å sikre bedriften økonomisk, får man høre at man er grisk og dyr. Dersom man gir en fastpris kunden er fornøyd med, men så utfører jobben raskere enn antatt, er kunden sur fordi han/hun føler seg snytt.
Samtidig sitter mange håndverkere igjen med følelsen av å ikke strekke til. Uansett hva vi gjør, er det alltid noe som kan plukkes fra hverandre og kritiseres – helst for å få avslag på faktura. Ved den minste feil eller mangel dukker det opp urimelige krav, og store summer holdes tilbake. Sinte e-poster lander i innboksen lørdag kveld.
Dette er en ubehagelig opplevelse. For man prøver alltid så godt man kan, og man ønsker oppriktig at kunden skal være blid og tilfreds og få valuta for pengene.
Selv vegrer jeg meg ofte for å gjøre arbeid hos kunder, i frykt for å gjøre feil eller få beskjed om at man ikke arbeider effektivt nok (sammenliknet med tabeller utarbeidet for forskjellige typer håndverk).
Jeg har sett hvordan flere kolleger i bransjen sliter med angst og utbrenthet som følge av et umenneskelig press og refs fra kunder. Kunder som gjerne ringer etter arbeidstid. Og selv om man forklarer at man skal prioritere dem og ordne det de klager på, er de ikke nådige. Enkelte er så ufine og uhøflige at man blir sittende i sjokk når samtalen er over.
Jeg har lært at kunden alltid har rett. Men en del kunder har vist meg at dette ikke alltid er tilfellet. Ofte tror jeg det kunne hjulpet at de tenkte seg om før de tok den sinte telefonen eller skrev en sint e-post. Det er forståelig at folk blir opprørte når det gjelder hjemmene deres, deres verdier – men de må ikke glemme at vi er mennesker, vi også.
Det er menneskelig å gjøre feil og å lære av disse. Og selv om vi kan faget vårt, betyr ikke det at vi kan se gjennom vegger eller konkludere med hva noe vil koste basert på et bilde og en tegning laget på Snapchat. Det er heller ingen selvfølge at vi ønsker å gå på befaring etter arbeidstid eller i helger.
Enkelte kunder har påpekt at dette er «arrogant» og «lite smidig», og at de synes at vi bør kunne tilpasse oss deres arbeidstid. Dette gjør meg både trist og provosert. Det sier noe om hvilke holdninger mange har ovenfor håndverksfagene.
Disse fagene som er så viktige for at man skal ha et sted å bo. Disse fagene som blir ansett som mindre verdt. Bransjen blir ikke bedre av at vi ikke får norsk ungdom inn i faget – og at vi heller importerer arbeidskraft fra andre land.
Ungdommen må lære at det å ha et fagbrev innen et av håndverksfagene, er en bragd i seg selv. De må lære at man skal respektere arbeidsfolk som jobber ute i all slags vær, som sitter i bilen med setevarmen på mens de spiser lunsj og som alltid er slitne i skuldre og nakke etter endt arbeidsdag. Det er en grunn til at mange omskolerer seg eller bytter til andre yrker innen samme fag etter noen år som håndverkere.
Takstmenn og ingeniører har for eksempel en helt annen respekt hos folk flest enn det tømrere og snekkere har. Dersom vi aldri oppnår denne respekten, har det sine konsekvenser. Det fører til vegring og ubehag. Og så kommer sykemeldingene – når man ikke lenger klarer å forholde seg til maset, presset og spørsmålene.
Selv har jeg en fordel her, for jeg klarer å sette ord på hva som plager meg, og jeg synes det er uproblematisk å drøfte dette med andre. Men jeg vet at det er mange i bransjen som ikke har det på samme måte. Det er svært mange som brenner inne med vonde følelser, og som sliter med sin psykiske helse.
For enkelte er mental uhelse tabu, og stoltheten står sterkt. Noen av disse ender opp med å ta sine egne liv. Og det er ikke greit. Vi må snakke om psykisk uhelse i byggebransjen og om hvordan vi kan forebygge dette.
Vi må prøve å ikke dømme håndverkere og stemple dem som kjeltringer før det motsatte er bevist. Og dersom det viser seg at man har kommet ut for en kjeltring, så finnes det instanser som tar seg av dette på en saklig og ordentlig måte. Kunden skal ikke behøve å skrike eller true for å få et rettferdig oppgjør i en tvist.
Byggebransjen har et enormt forbedringspotensial, og dette er ingen hemmelighet. Det er mange elementer som burde vært endret og forbedret. Men vi klarer ikke å endre bransjen ved hjelp av mistillit og hets fra forbrukerne.
Vi må utvikle oss og få lov til å brenne for fagene våre, uten at kundene står med lupe og kamera mens vi jobber. Jeg håper at du kan tenke over dette neste gang du snakker med en håndverker. Det betyr så mye å få ros og ikke bare ris.
Vær grei med håndverkeren.
Denne kronikken ble først publisert i Bergens Tidende og er gjengitt med forfatterens tillatelse.