Fasadepuss som er påført uegnet overflatebehandling og forsøkt reparert lokalt. (Foto: SINTEF)

Unngå byggskader ved rehabilitering av pussede fasader

– Med riktig gjennomført fasaderehabilitering kan du unngå byggskader og store ekstrakostnader, sier SINTEF.

En dårlig vedlikeholdt fasade gir ikke bare et dårlig inntrykk, men kan også være direkte skadelig for bygningen.

Hva er tilstanden?

Når bestemmelsen om fasaderehabilitering er tatt, anbefaler SINTEF å starte med en innledende tilstandsvurdering av fasaden for blant annet å avdekke:

  • Hvor omfattende er skadene?
  • Er det skader kun i puss-sjiktet eller også i underliggende materialer?
  • Omfang av riss, sprekker, eventuelle frostskader og «bom» i puss-sjiktet (manglende vedheft mellom puss og underlag)
  • Antall puss-sjikt
  • Er pussen overflatebehandlet?
  • Tidligere reparasjoner av pussen (omfang og tidspunkt for reparasjonene)
  • Tilstand for takrenner og beslag

Figur 1, 2 og 3 viser eksempler på typiske puss-skader på eldre konstruksjoner. Når tilstandsvurderingen er utført, anbefaler vi å gjennomføre en kjemisk analyse av alle påviste puss-sjikt, samt av eventuelle overflatebehandlinger, for å ha best mulige forutsetninger for å oppnå et vellykket resultat etter rehabiliteringen.

Fig. 2. Sprekk i fasadepuss på grunn av mulige spenningskonsentrasjoner ved hjørne. (Foto: SINTEF)
Fig. 3. Bildet viser at pussen er påført et ujevnt underlag. (Foto: SINTEF)

Hvordan kan kjemiske analyser av puss være nyttig

Det er viktig å fastslå hvilken type puss som er benyttet. Dette gjelder både med tanke på valg av reparasjonsmørtel og valg av overflatebehandling. For å fastslå pusstype mest mulig nøyaktig anbefaler vi kjemiske analyser. Før en kjemisk analyse av pussen gjennomføres, vurderes hvilke pusstyper som mest sannsynlig kan være benyttet (basert på bygningens og fasadens alder).

Puss inneholder bindemiddel som kalk, hydraulisk kalk og sement i forskjellige blandingsforhold. Generelt øker fastheten til pussen med økende hydraulisk andel (portlandsement eller andre mineralske tilsetninger som reagerer med basisk vann). Pussede fasader oppført før 1900 er ofte kalkrike og inneholder veldig sjelden portlandsement.

Eldre kalkpuss kan likevel ha en god fasthet fordi det var vanlig å benytte mineralske tilsetninger som blant annet knust tegl, vulkansk aske, brent leire, finknust glass og forskjellige typer aske.

I en kjemisk analyse analyserer vi bindemiddelsammensetningen ved å se på grunnstoffsammensetningen til hovedkomponentene i pussen. I en puss med betydelig sementandel (f. eks. i en KC 50/50) har vi høy andel (> 5%) silisiumdioksid (SiO2) sammen med 3-5% aluminat (Al2O3) og ferritt (Fe2O3).

En eldre hydraulisk kalkpuss kan også inneholde mindre enn 1% silisiumdioksid, men likevel ha god fasthet som følge av aluminat- og ferrittandelen. Slike forskjeller kan bestemmes ved kjemisk analyse. I rene kalkpusser finner vi vanligvis mindre enn 2% av alle oksidene som er nevnt ovenfor.

I tillegg bestemmes det om pussen er gjennomkarbonatisert ved å påføre fenolftaleinindikator på en nybrutt pussoverflate, se figur 4. En fargeløs overflate indikerer karbonatisert sjikt som er vanlig for en eldre puss. I tilfeller der pussen ikke er gjennomkarbonatisert (rosa indre sjikt), indikerer dette en nyere puss og som regel en lokal reparasjon. Tymolftaleinindikator gir blått fargeomslag i stedet for rosa og erstatter i dag fenolftalein.

Lokale reparasjoner kan være viktig å lokalisere, slik at disse kan fjernes dersom de har annen kvalitet enn originalpussen. Utbedringene må gjennomføres ved bruk av pusskvaliteter som samvirker med både underlag og eksisterende puss.

I tilfeller der kjemisk analyse ikke er entydig, kan det utføres en tynnslipsanalyse. Denne utføres ved å lage et tynnslip av et snitt gjennom pussen orientert vinkelrett på overflaten. Tynnslipet er montert på et objektglass som analyseres i mikroskopet. Analysen vil vise blant annet ureagerte sementkorn og kalkinnhold i tilslag.

Fig. 4. Fenolftaleinindikator avslører at pussen ikke er gjennomkarbonatisert (rosa område) og viser at en lokal pussreparasjon er utført i nyere tid.

Kjemisk analyse av eventuell overflatebehandling

For å identifisere hvilken overflatebehandling/maling som er benyttet anbefaler vi også en kjemisk analyse fremfor enkle løselighetstester. Bindemiddeltype kan da forholdsvis enkelt fastslås ved FTIR (Fourier transform infrarød spektroskopi-analyse). Malingen identifiseres ved at spektrene fra analysen sammenliknes med referansespektre fra en database.

Eksisterende eldre overflatebehandlinger kan ofte bestå av flere forskjellige sjikt, og en bør derfor forsøke å identifisere/fastslå alle med tanke på blant annet diffusjonsåpenhet til hele malingssjiktet, samt at ny maling (overmaling) skal samvirke både med eksisterende maling og puss.

Utbedring av fasadepuss

Etter at tilstandsvurdering og nødvendige analyser av puss/maling er gjennomført, må utbedringsomfanget vurderes. Dersom andelen av bom i pussen utgjør mer enn 20-30 % av den samlede veggflaten, anbefaler SINTEF normalt full ompussing. Dette gjelder også hvis borthogging av bompartier fører til at de eksisterende bompartiene øker i størrelse.

Det kan også nevnes at lokale pussreparasjoner ofte kan bli godt synlige hvis ikke hele fasaden blir malt om.

Noen aktuelle pusskader og utbedringsmetoder er vist i tabellen under

 

Les mer i Byggforskserien:

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *