Mamma, la ikke sønn’ din bli bygningsarbeider
La’n ikke jobbe i uvær og blest
La’n heller bli advokat, proff eller prest
Sånn begynner det som er det nærmeste vi kommer en nasjonalsang for bygningsarbeidere her til lands. Den går etter melodien til sangen «Mammas, don’t let your babies grow up to be cowboys», gjort kjent av Willie Nelson og Waylon Jennings, og er oversatt og nyfortolka av tømreren Thorkild Thorkildsen.
«Polakkarbeid»
Mange som selv er bygningsarbeidere sier nå til barna sine at de bør søke seg mot andre utdanninger. Til tross for at de selv stortrives med arbeidet, ønsker de ikke at barna deres søker seg mot arbeid som på folkemunne kalles «polakkarbeid», og hvor utsiktene er usikre.
Mange fortviler over at arbeidsgiverne de siste årene har vært mer opptatt av å kunne ansette folk til minstelønn eller mindre, og at bransjen tenker kortsiktig fortjeneste på bekostning av det som egentlig gjør bransjen lønnsom, bærekraftig og samfunnsnyttig: Kompetanse, god organisering av arbeidet, og et godt arbeidsmiljø for de som jobber der.
Det er kanskje ikke noe nytt at folk ser ned på praktiske fag og utdanninger. Det nye er at også folk som selv har praktiske yrker gjør det, og at ungdom som egentlig drømmer om å drive med praktiske fag synes det er utenkelig å velge en yrkesfaglig studieretning.
«Byggebransjen er i ferd med å raseres. Ikke sakte, men sikkert, men raskt og dramatisk,» skrev jeg i en kronikk før Fellesforbundets landsmøte i 2007. Siden den gang har vi fått utallige oppslag om alvorlig sosial dumping, ikke bare i byggebransjen, men i stadig flere næringer.
Et bra sted å være
Selv har jeg reist rundt på mange utdanningsmesser og ungdomsskoler for å rekruttere ungdom til mitt eget fag, malerfaget. Da har jeg fremhevet selvstendigheten, friheten, yrkesstoltheten, arbeidsfellesskapet og den relativt gode lønna, og jeg har snakket om hvor stolt jeg selv er av å beherske et fag.
Derfor vil jeg gjøre mitt beste for å fortelle ungdom at bransjen også er et bra sted å være, til tross for alle de problemene som preger den i dag.
Men mye av det jeg vil fremheve som bra ved å være bygningsarbeider – ikke minst fellesskapet på byggeplassen – har blitt svekket de siste årene. Folk snakker ikke sammen, sitter hver for seg, oppdelt etter språk og landbakgrunn.
Om lønningene i tillegg stagnerer eller går ned, hvem vil da med hånda på hjertet anbefale barna sine å velge den veien?
Kampen mot sosial dumping er en av de viktigste oppgavene samfunnet vårt står overfor de neste årene. Det handler om å forhindre den utviklingen vi har sett i så mange land rundt oss de siste tiårene, der noen av de viktigste, ofte tyngste og altfor ofte lavest betalte jobbene har utviklet seg til å bli rene fattigdomsfeller.
Arbeid vi nok kan anerkjenne fordi det er hardt, eller fordi det er dårlig betalt – men som ofte omtales som om det verken er utfordrende eller en del av det sagnomsuste kunnskapssamfunnet. Arbeid det burde knytte seg mye stolthet og prestisje til, og som rent faktisk bygger landet, men som vi i stigende grad må hente inn folk utenfra for å få gjort. Jeg tror de færreste av oss ønsker å leve i et slikt samfunn. Likevel er det akkurat dit vi er på vei.
Dessverre er kampen mot sosial dumping også en kamp mot sterke krefter, både i markedet og i politikken. Utviklingen i byggebransjen er nemlig ikke et arbeidsuhell.
Med enkelte hederlige unntak har mange av de tyngste aktørene i bransjen sendt et signal til ungdommen om at de verken satser på kunnskap, kompetanse eller kvalitet.
Det nytter lite å oppfordre ungdom til å satse på bransjen, så lenge bransjen ikke er villig til å satse på ungdom. Slik det er i dag, kunne man like godt satt opp store skilt utenfor byggeplassene, der de ba folk om å holde seg unna – bli heller advokat, proff eller prest!
Høyresidens fornektelse
I politikken har det ikke vært bedre. Høyresida har brukt kreftene sine på å bagatellisere og fornekte problemene, og fremstilt det hele som en «brutaliseringsmyte». Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre har stemt imot alle de viktigste tiltakene mot sosial dumping, og i møte med organisert arbeidskriminalitet har dagens regjering vært altfor passiv – senest beskrevet i Riksrevisjonens flengende kritikk av innsatsen.
De som taper på denne utviklingen er i første omgang de utenlandske arbeiderne som utsettes for sosial dumping. Arbeidere som aldri lærer seg språk og arbeidskultur, og som er henvist til en tilværelse som løsarbeidere hos bemanningsselskapene.
Men erfaringene fra land som Tyskland og Storbritannia viser hvor galt – og hvor fort – utviklingen kan spre seg til andre deler av arbeidsmarkedet. De «arbeidende fattige» i disse landene er ikke marginale grupper i randsonen av arbeidsmarkedet: Det er industriarbeidere, bygningsarbeidere, transportarbeidere og andre.
Høsten 2016 ble verden også minnet om hvor ille det står til med vanlige lønnsmottakere i USA, et land som for noen tiår siden hadde sterke fagforeninger, et omfordelende skattesystem og en relativt jevn fordeling av rikdommene.
I dag sliter mange arbeiderfamilier med å leve av lønna si, selv om de har både to og tre jobber, og mindre enn sju prosent av arbeidstakerne i privat sektor er fagorganisert. Ingenting av dette skyldes krefter utenfor menneskelig kontroll, men krefter i markedet og beslutninger i politikken.
Om vi vil, kan vi derfor gjøre noe med det. Men det haster.
Boka «Hvem skal bygge landet» kan du finne her.