Kirketakets hemmelighet

Sponene på taket til Røros kirke har holdt i 230 år. Bygningsantikvar Kolbjørn Vegar Os har funnet mye av hemmeligheten bak sponleggingen den gang, men det tykke tjærelaget med sand og kull er fortsatt et lite mysterium.

– Røros kirke ble bygd i 1780–1784. Og det ble lagt over 60.000 spon på taket. Vi har skiftet ut bortimot 1.000 av disse sponene denne våren, forteller Kolbjørn Vegar Os.

Fra taket til Røros kirke er det storslått utsikt over Bergstaden, slagghaugene som ligger igjen etter flere hundre års gruvedrift, og alle de gamle bygningene som Røros er så kjent for. På toppen av taket henger Kolbjørn Vegar Os i en sele, nærmest som en fjellklatrer, mens han demonstrerer hvordan sponene ble skiftet ut. Ett og ett. Møysommelig.

Med et spesialbrekkjern løsnet han sponene. Forsiktig ble hvert enkelt spon lirket ut, forklarer han.

Og nye ble satt inn nøyaktig på samme sted, som oftest med litt tilpassing med kniv på sidene. Sponene er festet med spiker, slik det ble gjort den gang. Her ble det opprinnelig brukt 4 toms smidd spiker.

 

KolbjørnVegarOs1Liten

Bygningsantikvar Kolbjørn Vegar Os foran Røros kirke. Det gamle sponet er påført tjære, kull og sand på 1780-tallet. Den nye sponet er smurt med tjære der det utsettes for vær og vind.

Faglig ansvarlig

Det er Bygningsvernsenteret i Rørosmuseet som har ansvaret for utskifting av spon på Røros kirke, og Kolbjørn Vegar Os er faglig ansvarlig for prosjektet. Materialbanken AS fra Vingelen har hovedanbudet og et svensk firma har hatt det meste av den praktiske jobben. Svenskene hang i «stroppene» på taket på Røros kirke i flere uker, en luftig, høytsvevende jobb.

– Jeg har bare arbeidet med å skifte spon noen dager, understreker Os.

De ødelagte sponene som måtte skiftes, var for det meste «kløvd» på grunn av rustne spiker som utvider seg opp gjennom årene.

Historisk kunnskap

Kolbjørn Vegar Os har studert mange gamle bøker, og skaffet seg mye annen informasjon, for å finne ut mest mulig om hvordan de la sponene på Røros kirke på slutten av 1700-tallet. Han har til og med skrevet en fagartikkel om temaet i «Fjell-Folk» som er årboka til Rørosmuseet.

– Da kirken ble bygd tidlig på 1780-tallet, hadde de god kunnskap om spon. Det hadde allerede da vært brukt i flere hundre år på stavkirker i Norge, forklarer han.

 

KolbjørnVegarOs3Liten

Legg merke til de lysebrune flekkene på taket, der ligger de nye sponene. Røros kirke – eller Bergstadens Ziir som den også kalles – er rangert av Riksantikvaren som en av de ti mest verneverdige kirkene i Norge.

Gammel, tett furu

Sponet som ble lagt på taket er laget er over 200 år gammel furu som vokste sakte. Og det ble valgt ut store tømmerstokker. Kvaliteten på hver enkelt tømmerstokk ble nøye studert for å finne fram til det som best egner seg for spon. Margen og «ungdomsveden» innerst i stokken ble hogd vekk i 2–3 centimeters bredde. Mellom fire og seks centimeter av det ytterste laget ble også fjernet.

– Taksponene ble lagd med en imponerende enhetlig utforming. De er 18 tommer lange. Og tykkelsen er en tomme nederst og en kvart tomme øverst. Mellom den nederste spissen og den øverste enden, er det en rett avsmalning. Bredden varierer mellom fire til seks tommer, etter hvilken dimensjon de hadde på tømmeret. Gjennomsnittlig bredde var fem tommer, sier Kolbjørn Vegar Os.

Kvaliteten på sponet er med andre ord nærmest en vitenskap i seg selv. Sponene må for eksempel skjæres ut av stokken på riktig måte.

– Sponene som ble brukt her er skåret ut fra stokken radielt, det vil si at årringene står på tvers i sponene, sier Kolbjørn Vegar Os. Kort fortalt fører det til mindre fare for fukt og råteproblemer. Om årringene står på langs i sponene, gir det dårligere holdbarhet.

Nytt som gammelt

De nye sponene er lagd mest mulig i samsvar med de gamle, både med gammelt tømmer og ved bruk av den beste delen av veden. De nye sponene ble skåret ut med maskiner i Materialbanken i Vingelen i Nord-Østerdal.

– Vi har håndhøvlet hvert enkelt spon. Dermed ble sponene glattere, og det gir mindre fare for fukt og råte, forklarer Os. Han mener håndhøvling gir bedre resultat enn å bruke høvelmaskin.

Mønsteret på taket

Mønsteret til sponene på taket er også et lite kunstverk i seg selv. Sponene ligger i rader. Hver åttende rad består av spon med buede ender, som vender ned. Resten av sponene er skåret i V-form med tverr ende. Avsmalningen på sponene fører til at fukt luftes ut og en unngår råte.

Opptrekket, som er avstanden opp til neste rad, er 6 tommer. Taket har med andre ord tre lags tekking, mens stavkirker ofte har litt i underkant av dette.

Os har lagt merke til mange fine detaljer fra den gamle byggeskikken.

Flere bord, som er festet mellom den øvre og den nedre delen av taket, er dekorert med utskjæringer som ligner sponene. Spon ble med andre ord sett på som dekorasjon på taket, samtidig som det gjorde den praktiske nytten.

Tjæremagi

Noe av det viktigste er å beskytte sponene mot vær og vind. Da Røros kirke ble bygd, la de et vanlig tretak med bord. Sponene ble spikret fast på disse bordene. Og på toppen av sponene la de et tykt lag med tjære. Tjæren ble sannsynligvis påført mange ganger. Både kull og sand ble blandet inn i tjæren, enten direkte eller ved at det ble kastet på taket etter at tjæren ble påført. Tjære, kull og sand ble en fantastisk mix. Hardt. Bestandig mot sol. Holdbart.

– Det er mye vi ikke vet om tjæren, og hvordan de påførte den, da kirken ble bygd. Men vi er sikre på at de brukte en småseig masse som ble varmet opp til 130 varmegrader, sier Kolbjørn Vegar Os.

Under restaureringen av Røros kirke nå i 2013, ble det lagt et tynt lag med tjære på tre firedeler av hvert enkelt nytt spon, den delen som er utsatt for vær og vind, før det ble spikret fast. Etterpå skal det påføres store mengder med tjære, iblandet kull. Ved kirkeveggen varmes tjære i store bøtter, som de svenske spesialistene tar med på taket og smører på sponene med en tjukk pensel.

– Tjæren som ble påført da kirken ble bygd, ble tilsatt om lag 70 prosent kull og sand, sier Os. Han er usikker på hvordan miksen av tjæren, kull og sand ble lagt på taket. Nå skal den påføres så nøyaktig som mulig slik det ble gjort den gang. Tjæren smøres på sponene i flere vendinger.

KolbjørnVegarOs4Liten

Bygningsantikvar Kolbjørn Vegar Os holder her et nytt spon.

Enestående i Norge?

– Ifølge regnskapene til Røros Kobberverk fra 1781-1784, ble det trolig brukt 17.000 liter tjære til kirketaket, sier Kolbjørn Vegar Os. Han tror det tykke laget med tjære, sand og kull som ligger på taksponene, er enestående i Norge. Etter det Os har funnet ut, ble mange kirker og stabbur taktekket med spon og tjære over mange hundre år, men ikke med et så tykt lag tjære som på Røros kirke,.

– Det mest imponerende med taktekkerjobben, er at det tykke laget med tjære, kull og sand, har vart så lenge til tross for lite vedlikehold de siste 100 årene.

Kanskje har klimaet på Røros også gjort sitt til at holdbarheten er god–med lang vinter, kaldt og tørt vær som gir mindre fukt og råtesopp enn steder med mye fuktig vær.

Os–og mange med ham – er naturlig nok spent på resultatet denne gang. Holder de nye sponene i 50 år? I 100 år? I 200 år? Hvem vet … Han er uansett temmelig sikker på at kvaliteten blir god.

– Hvis vi lykkes med å legge sponene, slik de gjorde da kirken ble bygd, vil dette holde i over 200 år, mener han.

Denne reportasjen kunne du lese i Byggmesteren 0713 og er et godt eksempel på faglig spennende artikler som våre abonnenter får hver måned. Prøv selv ved å bestille ditt gratis prøveeksemplar nå.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *