I en rapport fra By- og regionforskningsinstituttet NIBR ved HiOA har forsker Arne Holm sett på hvordan man kan kombinere sikring av de viktigste kvalitetene ved verneverdige bygg og samtidig ivareta moderne standardkrav, og særlig innen tilgjengelighet, klima og miljø.
Rapport: Nye standarder i gamle bygg (2016:14)
Kan tilpasses bruk i dag
– Våre forventninger til dagens bygg, enten det er til boliger eller til andre formål, er ofte sammensatte og komplekse. Mange hensyn skal tas, både når det kommer til standard, sikkerhet, klima og miljø, estetikk, og for en del både eldre, men også noen nyere bygg, deres kulturhistoriske verdi, sier Holm.
– Dette kan være bygg som med utgangspunkt i deres historie, utforming, alder, karakter eller annet har en spesiell funksjon som kulturbærere, og som det er i fellesskapets interesser å verne. Vi snakker da om at bygget er verneverdig.
Men også verneverdige bygninger vil i de aller fleste tilfellene være i bruk, daglig eller sporadisk, og de må tilpasses den daglige bruken ved å tilfredsstille noen standardkrav, som vi også stiller til andre bygg.
Målet med studien har vært å finne frem til gode modeller for bærekraftige bolig- og byggkvaliteter for verneverdig bebyggelse. Et hovedinntrykk i rapporten er at standardkravene som defineres i TEK10, ikke lar seg overføre direkte til verneverdige bygg.
Rapporten kommer også med noen gode eksempler på rehabiliteringer av gamle bygg som til tross for dette har fått gjennomført standardtilpasninger innen energi, brannsikkerhet og tilgjengelighet.
– Ved god planlegging og kreativitet, kombinert med entusiastiske drivere, er det skapt mange gode og spennende møter mellom nye standarder og verneverdige bygningskvaliteter, uten at det ene har gått på bekostning av det andre, sier han.
Mulig å integrere nye standarder i verneverdige bygg
– Gjennom de erfaringer vi har fått tilgang til og de tiltak vi har gått inn i, finner vi at det er fullt mulig å integrere nye standarder i verneverdige bygg, sier Holm. – Samtidig forutsetter dette i stor grad en bevisst strategi, kreativitet og kompetanse, om en skal komme frem til de gode løsningene.
Standardkravene er nemlig både for høye for de behov mange eldre verneverdige bygg har, i tillegg til at anbefalingene er for standardiserte. Dette synes det å være stor enighet om blant informantene til rapporten, både fra byggebransjen og fra kommunal bygge- og kulturminneforvaltning.
– Standardiseringen tar ikke høyde for at eldre bygg er konstruert svært forskjellig og at dette legger føringer på hvilke tiltak som er nødvendig og hvordan disse bør og kan implementeres, sier Holm.
Fokus, mener Holm, må i stedet være på formålet med et teknisk krav og i hvilken grad man evner å finne frem til tiltak som faktisk er i stand til å bidra til å innfri dette, samtidig som kulturelle kvaliteter sikres. Riktignok er det ikke mulig å tilpasse eldre bygg til alle nye standardkrav, men det synes heller ikke som intensjonen.
– Ved å lytte til byggets tåleevne for endring og inngripen, kan en skape gode og spennende løsninger som i sum fremhever både kvalitetene ved bygningsarven og de moderne tilføyelsene, sier Holm.
Kunsten er, ifølge forskeren, å tilføre de eldre og verneverdige bygningsverdiene en tilleggsverdi, som gjør at de blir mer fleksible i forhold til planlagt bruk.
Skånsomme inngrep kan gi god effekt
– Målet, slik de fleste av våre informanter som har jobbet tett på større rehabiliteringsprosjekter opplever det, må være å få til gode løsninger, sier Holm.
Standardkravene er altså ikke alltid målet ved rehabiliteringen av gamle bygg. Det er heller løsninger som både ivaretar de viktigste sidene ved standardkravene, samtidig som dette ikke går på bekostning av vernekvalitetene, som bør være målet.
– I tilfeller med særlige sårbare kulturminner er det også viktig å vurdere hvilke effekter en kan oppnå i sum ved mer skånsomme inngrep, mener Holm. – Vi har eksempelvis sett dette ved tiltak for å brannsikre eldre bebyggelse, der en i stedet for å skifte ut særpregede bygningsdetaljer, som vinduer og dører, kan installere overrislingsanlegg, vann mur og annet for slik å kanskje oppnå samme effekt som brannsikre inngangsdører.
Gjennomgangstonen i eksemplene på vellykkede energiøkonomiseringstiltak viser at når det kommer til ventilasjon, vinduer og etterisolering av vegger vil minimalistiske løsninger kunne ha stor effekt. Dette gjelder både målt i reduksjon i varmetap, ventilasjon og ikke minst estetisk og visuelt, ved å ivareta de respektive byggenes særpreg og karakter.
Tilpasning av verneverdige bygninger til nye krav om tilgjengelighet kan innebære omfattende inngripen som kompromisser de kulturhistoriske og arkitektoniske kvalitetene ved bygget. Dette innebærer at tiltak ofte må iverksettes med kreativitet.
I noen tilfeller kan det imidlertid være nesten umulig å gjennomføre en tilpasning for tilgjengelighet.
– Noen eldre bygg er for sårbare, for særegne eller ligger slik til at det ikke foreligger tilstrekkelig areal til å gjøre noen tilpasninger. I slike tilfeller kan en være henvist til å måtte godta en dispensasjon fra tilgjengelighetskravet, sier Holm.
Kompetanse og tilrettelegging
Å tilpasse verneverdige bygningsmasse til moderne standarder handler ikke bare om det er teknisk mulig. Rapporten kommer med flere anbefalinger til tiltakshavere og offentlige myndigheter for å bedre legge til rette for en prosess som åpner for at en kan finne frem til de gode løsningene.
Tilstrekkelig prosjektering synes som en utfordring der verneverdige bygg skal tilpasses nye krav. Dette innebærer at kommunale vedtak fattes på utilstrekkelig grunnlag, samtidig som tiltakshaver kan risikere å gå i gang med et tiltak på et sviktende grunnlag.
En god modell, ifølge rapporten, vil være at alle berørte aktører i prosessen, både tiltakshavere og godkjennende myndigheter, samt ikke minst kulturminneforvaltningen, møtes for sammen å finne frem til løsninger. Dette kan gi en løsningsorientert dynamikk i prosessene. Dette forutsetter imidlertid en strukturert og helhetlig prosjektorganisering fra tiltakshavernes side.
– Kompetanse og kapasitet synes som et gjennomgående tema, både på utbyggersiden og ikke minst på kommunenes side, ifølge Holm. – Dette knytter seg både til material- og konstruksjonskunnskap, og ikke minst handlingsrom og kapasitet til å se tiltak, funksjon og verneverdi i sammenheng.
Kommunens rolle i denne prosessen kan utøves på mange måter, men her er det viktig å nevne den betydning rollen kommunen kan ha, utover sin godkjennende myndighet, som veileder og gjennom det tilsyn den etter plan- og bygningsloven har adgang til over for byggenæringen. Kommunene med byantikvar tar særlig denne utfordringen på alvor.
Når det kommer til tilsyn, indikerer rapporten imidlertid at kommunenes tilsyn er for passivt utformet til aktivt å kunne følge opp tiltak på verneverdige bygg i noe omfang.
– I stedet for oppmøte og kontroll på byggeplassene, baserer mange kommuner seg på utstrakt bruk av selvrapportering, sier Holm. – Men her foreligger det generelt store variasjoner kommunene imellom.