De 20 rekkehusene i Lindås utenfor Göteborg sto ferdige i 2001. Egnahemsbolaget var byggherre, Peab totalentreprenør og Hans Eek i EFEM Arkitektkontor arkitekt. Prosjektet regnes som Sveriges første passivhus.
I dag er flere av løsningene velkjente: mye isolasjon, trelagsvinduer, få kuldebroer, svært tett klimaskjerm og balansert ventilasjon med varmegjenvinning. I 2001 var kombinasjonen ny i svensk boligbygging.
43 centimeter i veggene
Rekkehusene er på rundt 120 kvadratmeter. Ytterveggene ble bygget med 43 centimeter isolasjon, taket med rundt 48 centimeter og konstruksjonen mot grunnen med 25–30 centimeter. Trelagsvinduene hadde U-verdi på rundt 0,85 W/m²K. Ytterdørene lå rundt 0,8.
Målet var å få varmetapet så langt ned at boligene kunne klare seg uten et vanlig vannbårent varmeanlegg.
Peab måtte derfor bygge langt tettere enn det som var vanlig. Plastfolien ble lagt et stykke inn i veggen, med et eget installasjonssjikt på innsiden. Elektrikeren kunne dermed trekke ledninger uten å perforere lufttettingen.
Elrør som måtte gjennom folien ble samlet gjennom plastrør som ble tettet mot folien og rundt rørene. Ventilasjonskanaler fikk stusser som folien kunne slutte tett mot. Rundt vinduene ble det brukt plastfolie og fugemasse mot karmene.
Like tett etter ti år
I 2011 gikk SP, dagens RISE, tilbake for å undersøke hvordan de første passivhusene hadde klart seg. En gavlbolig ble trykktestet på nytt. Lekkasjetallet var 0,23 liter per sekund og kvadratmeter ved 50 Pa.
Forskerne konkluderte med at lufttettheten var på samme nivå som da huset var nytt.
Det er et interessant resultat etter ti år med bevegelser i trekonstruksjonen, bruk av boligen og arbeid med tekniske installasjoner. Tettingen Peab utførte under byggingen hadde holdt. Forskerne fant heller ingen generelle fuktproblemer i konstruksjonene. Det var registrert én mindre lekkasje ved overgangen mellom vindu og gulv i et karnapp. Den ble reparert.
SP pekte samtidig på en viktig side ved tykke, godt isolerte konstruksjoner. De ytre delene blir kaldere og uttørkingen går saktere. Det stiller større krav til at materialene er tørre når konstruksjonen lukkes.
I Lindås lå deler av isolasjonen utenfor de fuktfølsomme konstruksjonsdelene. Det bidro til å holde treverket varmere.
900 watt som hovedvarme
Boligene har balansert ventilasjon med varmegjenvinning. Når varme fra avtrekksluft, mennesker, elektrisk utstyr og sol ikke er nok, tilføres varme gjennom tilluften. Varmebatteriet er på bare 900 watt.
Løsningen brukes fortsatt. David Jonsson har bodd i Lindås siden 2008 og forteller i Egnahemsbolagets 25-årsoppfølging at varmebatteriet holder boligen hans varm om vinteren.
– Det er enkelt å bo her og veldig lettstelt, sier han.
Men erfaringene fra SP viser at 900 watt ikke var hele historien.
Da forskerne undersøkte ti av boligene etter ti år, hadde sju en ekstra varmekilde utover varmebatteriet. Gavlboligene hadde radiatorer i karnappene, og noen boliger hadde elektriske radiatorer eller håndkletørkere. Ved langvarig kulde brukes fortsatt ekstra radiator i enkelte gavlboliger.
Tørketrommelen kunne slå av varmen
Det var særlig styringen av oppvarmingen som skapte problemer. Temperaturføleren satt i avtrekkskanalen. Det kunne gi feil signal om temperaturen i resten av huset.
SP fant blant annet at en tørketrommel kunne varme opp avtrekksluften så mye at varmebatteriet slo seg av. Styringen registrerte høy temperatur, selv om andre rom fortsatt trengte varme.
Forskerne anbefalte å plassere temperaturføleren i et rom i stedet.
Varme gjennom ventilasjonen var også avhengig av tilstrekkelig luftmengde. Flere beboere hadde skrudd ned ventilasjonen, og målingene viste at mange boliger lå under den prosjekterte luftmengden.
Med mindre luft ble også mindre varme flyttet rundt i huset.
Ved lav lufthastighet kunne varm tilluft dessuten stige mot taket og gå raskt til avtrekket. Føleren registrerte igjen høy temperatur og kunne slå av varmen før resten av rommet var varmt.
Ett fastlåst spjeld økte energibruken
SP fant også et hus som plutselig brukte mer energi enn de andre: Feilen lå i ventilasjonsanlegget. Bypasspjeldet i varmeveksleren hadde satt seg fast i åpen stilling. Dermed ble ikke varmen i avtrekksluften gjenvunnet som den skulle.
Feilen ble oppdaget fordi energibruken kunne sammenlignes med de andre, nesten identiske boligene. Forskerne mente derfor at løpende oppfølging av energiforbruk kunne brukes til å oppdage tekniske feil.
Ventilene krevde også vedlikehold. SP fant skitne avtrekksventiler og kanaler som kunne redusere luftmengdene. Beboerne oppga samtidig at filtrene normalt ble skiftet to ganger i året.
80 prosent var ikke nødvendigvis 80 prosent
Varmegjenvinneren ble oppgitt med en temperaturvirkningsgrad på rundt 80 prosent. SP påpekte at dette ikke er det samme som hvor mye varme ventilasjonssystemet faktisk gjenvinner gjennom et helt år.
Ubalanse mellom tilluft og avtrekk, viftevarme og varmetap fra aggregat og kanaler påvirker resultatet. Forskerne anslo at reell virkningsgrad på systemnivå kunne ligge rundt 60–70 prosent.
Likevel holdt den samlede energibruken seg lav: De første målingene viste i gjennomsnitt rundt 68 kWh kjøpt energi per kvadratmeter og år, inkludert husholdningsstrøm. Forskjellene mellom boligene var store, fra omtrent 45 til 97 kWh/m².
Tiårsoppfølgingen viste fortsatt lavt energiforbruk. Peab oppga nivåer på rundt 55–85 kWh/m², inkludert husholdningsstrøm. Forskjellene viste samtidig hvor mye beboerne betyr. Antall personer, innetemperatur, varmtvannsforbruk og bruk av elektrisk utstyr påvirket resultatene betydelig.
Solfangere på alle tak
Hvert rekkehus fikk fem kvadratmeter solfangere til varmt tappevann. Målet var å dekke en stor del av varmtvannsbehovet med solenergi. Målinger av fire boliger viste en gjennomsnittlig solandel på rundt 37 prosent, noe lavere enn beregnet.
En del av tapet lå i varmtvannssystemet. Tankene kunne vært bedre isolert, og i flere boliger sto termostaten på 70 grader. Lavere temperatur ville gitt solfangerne bedre arbeidsforhold. Tiårsundersøkelsen viste likevel at solfangerne reduserte behovet for kjøpt energi med omtrent 10–15 kWh/m² i året.
I dag ville arkitekt Hans Eek valgt annerledes. Han mener solceller ville vært et mer naturlig valg i et nytt prosjekt.
Måtte også få varmen ut
Store sørvendte vinduer skulle slippe inn sol og redusere varmebehovet om vinteren. Det krevde samtidig kontroll på solvarmen om sommeren. Husene fikk derfor få vinduer mot øst og vest. Balkonger og takutstikk skjermer sørvinduene når solen står høyt.
Takvinduene over trappen fikk en annen viktig oppgave. Når de åpnes sammen med vinduer lenger nede, kan varm luft slippes ut gjennom toppen av huset. Beboerne trakk fram denne løsningen som effektiv når husene ble for varme.
Men også her dukket det opp en praktisk svakhet. SP fant spor etter vann ved takvinduer som var blitt stående åpne når det begynte å regne. Flere ønsket automatisk regnlukking.
Teknikken måtte være enklere
Alle som kjøpte bolig i Lindås fikk en perm med informasjon om teknikken. Ti år senere var ikke den nok.
Flere etterlyste enklere informasjon om hvordan akkurat deres bolig skulle brukes. En beboer mente systemene var for vanskelige å forstå og ønsket færre brytere og indikatorlamper.
Forskerne anbefalte enklere styring og bedre feilvarsling. En beboer burde få beskjed hvis varmegjenvinneren, solvarmeanlegget eller andre viktige systemer sluttet å fungere som de skulle.
Det var en viktig erfaring fra Lindås. Når ventilasjon, varmegjenvinning og oppvarming er avhengige av hverandre, får feil innregulering og manglende vedlikehold større konsekvenser.
Klimaskjermen klarte seg best
Etter 25 år finnes det ikke en komplett måleserie som dokumenterer alle 20 boliger fram til i dag. Egnahemsbolagets nye oppfølging er heller ikke en ny teknisk undersøkelse på nivå med SPs kontroll etter ti år.
Men husene står fortsatt, oppvarmingsprinsippet er fortsatt i bruk og beboere beskriver energibehovet som lavt. De grundigste kontrollene peker samtidig på et tydelig skille:
Klimaskjermen Peab bygde holdt seg svært tett. Det ble ikke funnet generelle fuktproblemer, og energibruken holdt seg lav. Flere av problemene lå i stedet i ventilasjonen, reguleringen og møtet mellom tekniske systemer og dem som skulle bruke dem.
For tømreren er Lindås derfor fortsatt interessant 25 år senere. Det lille varmebatteriet fikk mye oppmerksomhet da husene var nye. Forutsetningen for at 900 watt i det hele tatt kunne være nok, lå i veggene, vinduene, overgangene og gjennomføringene som ble bygget på byggeplassen.