Jeg har møtt dem mange ganger. Unge mennesker i arbeidsbukser som er litt for store, vernesko som fortsatt er stive, og blikk som veksler mellom usikkerhet, konsentrasjon og stolthet. De bærer materialer, måler opp, lytter og prøver igjen.
De er ikke ferdige fagarbeidere – men er i ferd med å bli det.
NRK har nylig satt søkelys på at norske lærlinger vrakes i byggenæringen. Noen mener bildet er mer nyansert. Jeg mener det er klarere enn vi liker å innrømme.
De har valgt yrkesfag. De har valgt 2+2-løpet. To år i skole. To år i bedrift. De har tatt politikerne på alvor. «Vi trenger flere fagarbeidere!»: Det er denne kontrakten som nå brister.
2+2-modellen forutsetter at det finnes bedrifter som har økonomi, kapasitet og vilje til å ta inn lærlinger. Når disse bedriftene presses ut av konkurransen av aktører som ikke har samme kostnader og forpliktelser, undergraver vi hele konstruksjonen.
Det er for lett å si at bildet er sammensatt. At markedet er krevende. At konjunkturene svinger.
Sannheten er at norske lærlinger vrakes i deler av byggenæringen. Ikke med fanfare. Ikke med vedtak. Men i praksis. I kalkyler. I anbud. I kontraktskjeder der ansvaret smuldrer opp jo lenger ned du kommer.
Som kommunikasjonssjef i Oslo Håndverks- og Industriforening representerer jeg bedrifter som har hatt lærlinger i generasjoner. Små og mellomstore håndverksbedrifter med faste ansatte, faglærte og lærlinger.
Stolte fagarbeidere som hver dag gjør samfunnet vårt tryggere og bedre. De er levende biblioteker etter utallige timer med fordypning i sitt fag. De er gründere, arbeidstakere, arbeidsgivere, mestere, svenner og lærlinger. Det er disse bedriftene som bærer størstedelen av fagopplæringen i Norge i dag.
Nå taper de konkurransen mot aktører som flyr inn arbeidere og lærlinger – og tar med seg både lønninger, skatteinntekter og kompetanse ut igjen. Effektivt. Profesjonelt. Midlertidig.
Det bygges vegger og tak – men ikke fagmiljøer.
Det produseres fremdrift – men ikke framtid.
Når pris alene får styre, taper de som investerer i folk.
Vi liker å snakke om den norske modellen. Men en modell er bare så sterk som praksisen som bærer den. Dette handler ikke om nasjonalitet. Det handler om struktur.
Når verdiskapingen organiseres slik at kompetanse, overskudd og skatteinntekter forsvinner ut av landet, svekkes grunnlaget for fellesskapet. Når opplæringsansvaret pulveriseres, svekkes kvaliteten i fagene. Når små og mellomstore bedrifter taper markedsandeler, mister vi miljøene som faktisk bærer fram nye fagarbeidere.
Vi snakker mye om bærekraft i byggenæringen. Om klimafotavtrykk, materialvalg og sirkularitet. Men et arbeidsliv er også et økosystem. Tar du ut for mye og investerer for lite, kollapser det.
Et bærekraftig arbeidsliv handler om kontinuitet. Om en erfaren Mester som legger hånden på skulderen til en lærling og sier: «Flott jobba – nå har du den».» Om kompetanse som blir værende i landet. Om skatt som betales der verdiene skapes. Om å se på opplæring som en investering, ikke en ulempe i konkurransen.
Dette er ikke en naturlov.
Det er et resultat av politiske valg.
Offentlige byggherrer sitter med enorm makt. De kan stille tydelige og kontrollerbare krav til bruk av lærlinger. De kan velge kontraktsformer som samler ansvar, ikke fragmenterer det – Og premiere dem som tar dette ansvaret.
Spørsmålet er enkelt:
Hvem skal bygge Norge om ti og tjue år? Hvem skal sikre kvaliteten og kompetansen i en næring som allerede skriker etter fagfolk?
Vi kan ikke utdanne ungdom til fagarbeidere – og samtidig organisere oss bort fra behovet for dem.
Lærlingene vrakes ikke fordi de mangler vilje.
De vrakes fordi vi har gjort det mulig å velge dem bort uten konsekvenser.
Det er ikke de unge som svikter systemet.
Det er systemet som svikter dem – og fremtiden.