Aftenposten ha de senere dager beskrevet tilstanden i deler av norsk byggenæring. Reportasjene bekrefter at det i håndverksbransjene er mulig å drive virksomhet med arbeidslivskriminalitet, økonomisk kriminalitet og samtidig skjule seg bak et offentlig register.
Les også: Når overgangsordninger blir permanente
Det er forståelig at det stilles spørsmål til Sentral Godkjenningsordning når det er mulig for en person med konkurskarantene, på vegne av foretaket, å medvirke til at foretaket får beholde sin godkjenning.
Særlig når Direktoratet for Byggkvalitet fremstiller ordningen som en kvalitetsordning for foretak og samtidig overselger bedriftenes seriøsitet. Dette fordi ordningen i all hovedsak har kvalifikasjoner og dokumentert kvalitetssikring på foretaksnivå som hovedfokus.
Sentral godkjenningsordning er kun en frivillig ordning, har lenge vært omstridt og flere har over tid foreslått ordningen avviklet. Sammen med uenighet internt i næringen om kvalifikasjoner og tilsyn/kontroll, ble spørsmålet satt på dagsorden ved oppnevnelse av Byggkvalitetutvalget i 2018.
Når utvalget i 2020 leverte sin rapport ble det foreslått å avvikle Sentral Godkjenningsordning.
Etter dette har det vært liten bevegelse i saken inntil kommunal- og distriktsminister Sigbjørn Gjelsvik nylig og prisverdig varslet en oppfølging av Byggkvalitetutvalgets rapport. I første omgang med å avklare kvalifikasjoner og forbedre kontroll- og tilsynsordninger. Statsråden varslet samtidig at Sentral Godkjenningsordning står på dagsorden, men da i neste etappe. Dette virker å være en fornuftig tilnærming og første etappe skal være sluttført med nytt regelverk i denne stortingsperioden.
Bygghåndverksbedriftene befinner seg i den delen av byggenæringen hvor kvalifikasjoner og tilsyn/kontroll i det enkelte prosjekt er viktigere enn en frivillig godkjenningsordning. En ordning som sier lite om hva som faktisk foregår ute i det enkelte prosjekt, og som åpenbart overselger foretakenes seriøsitet.
Skal man sikre kvalitet og bedre forbrukervernet må det etableres klare kvalifikasjonskrav og utøves tilsyn/kontroll i tilstrekkelig grad til at aktørene eksponeres for en reell risiko. Det er åpenbart at dette i seg selv vil gjøre det vanskeligere for aktører som også bedriver kriminalitet tilknyttet arbeidsliv, skatt- og avgiftsområdene, men dette er i utgangspunktet ett ansvar for andre enn bygningsmyndighetene å følge opp.
4 kommentarer til “Sentral godkjenningsordning bør avvikles”
For snart en generasjon siden ble ordningen med personlig ansvarsrett avviklet og erstattet med dagens ansvarsrettordning. Det er min opplevelse at fraværet av det «personlige» i et tiltak er uheldig. Om ikke «gammel ordning» gjeninnføres må dagens ordning endres til bedre å synliggjøre hvilke av foretakets kompetanseperson(er) som har ansvar i et tiltak. Det virker på meg som dagens ordning gjør det for lett å «manipulere» vekk det reelle ansvaret.
Jeg er enig i at sentral godkjenningsordning ikke har bidratt i særlig grad, verken til økt kvalitet på byggearbeid, eller forbedret forbrukervernet. Og vi kan vel også si at endringer i Plan og Bygningsloven, til et rigid og svært detaljert byråkratisk ansvarsrettsystem, heller ikke sikrer bedre kvalitet eller gir et sterkere forbrukervern. For øvrig må vi vel kunne si at forbrukervernet står veldig sterkt i Norge, gjennom f.eks. bustadsoppføringsloven, håndverkstjenesteloven, kjøpsloven o.l, så forbrukervernet er det vanskelig å gjøre sterkere enn det er.
Men en viss forsiktighet ved valg av oppdragsgiver, og spørsmål om referanser på tidligere kunder, så ville kundene ha sikret seg rimelig bra. Også kommer man til spørsmålet om innføring av kvalifikasjonskrav hos aktørene, og om man av den grunn får bedre kvalitet på byggearbeid, og om forbrukervernet blir særlig bedre?
Tidligere hadde vi en Entreprenørlov som autoriserte bedriftene, og vi hadde en Håndverkslov med krav om håndverksbrev for å drive innenfor faget, og kommunen hadde også et eget ansvar med å kontrollere byggearbeid ved byggeplassbesøk. Men byggekvaliteten og forbrukervernet var ikke noe bedre av den grunn.
Hvis myndighetene skal etablere et kvalifikasjonssystem som alltid sikrer god kvalitet og et sikkert forbrukervern, så vil det føre til ekstremt detaljerte kontrollordninger, og det vil være vanskelig å sette de riktige kvalifikasjonskravene, da det først og fremst er holdningene blant aktørene, evnen til holde seg oppdatert, og god opplæring av sine ansatte, som vil gi god kvalitet, ikke rigide systemer med telling av studiepoeng, antall år i faget og signering av ansvarsrettskjemaer.
Og en mer omfattende og effektiv kontroll enn en litt målrettet stikkprøvekontroll, er det i praksis umulig å innføre. Og det enkleste og tryggeste for kundene, er å spørre om referanser og sjekke disse før man velger aktør. De som ordner opp etter seg, er de gode og solide aktørene, og behøver på ingen måte å være de med flest studiepoeng. Men at man burde ha hatt et offentlig register med adresse, tlf. o.s.v. til alle aktørene, slikt at de alltid var mulig å få kontakt med, burde jo ha vært en selvfølge. Og kanskje burde det vært mulig å holde kontroll med at alle aktørene hadde en ansvarsforsikring i orden.
Men noe mer omfattende kontrollsystem har jeg liten tro på at myndighetene er i stand til å håndtere.
Ikke for å fornærme noen.
For en generasjon siden har tydeligvis endret seg. Ser ut for at husken mulig har endret seg mest – eller er en generasjon blitt «kjempe kort»
Der er ikke så veldig mange år siden en hadde lokal godkjenning-som VIRKET.
Ett par eksempler som indikerer at keiserens nye klær fremdeles er gyldig.
Det ryktes at en i Trondheim lagde rutiner som gjorde SJEKK av kompetanse på NYE foretak som erklærte ansvarsrett «obligatorisk».
Det fortelles her videre at dette måtte de slutte med (erklært ulovlig) da kommunen kun SKULLE gjøre tilsyn med 10 %. Med andre ord sørget noen for at MINST 90 % av foretak som erklærte ansvarsrett aldri ble sjekket.
I en kommune nordpå anbefaltes foretak som IKKE VILLE FÅTT LOKALT ansvar om å «kjøpe seg» sentral godkjenning. Da behøvde ikke kommunen å vurdere – bare trykke på JA-knapen.
Verden er vel ikke lik over hele landet.
Men i et stort distrikt rundt der jeg bor er resultatet av dagens tillitssystem en overflod av foretak som ikke har kompetanse til de jobber de utfører.
Dette tror jeg deserre er tilfellet mange andre steder også-
DETTE VAR BEDRE FØR, så kan en gjerne diskutere hva som skal til for å korrigere
en feilnavigering.
Ofte må dessverre losen som har skrevet seilingsbeskrivelsen dø før slikt skjer.
Eller at noen i hans nære familie blir personlige ofre ved fullt forlis.
Ingenting er lettvint – men å stadig bygge ytterligere på feilbeskrivelser har ikke ganger har vist seg som gode løsninger.
Sentral Godkjenning burde for lengst vert tatt ut av drift.
Selv den mest ihuga forsvarer av systemet slik dette er i dag burde se at resultatene av «tillit alene» ikke er egnet til noe godt lovverk.
GOD SOMMER
Arne K
Flotte logoer fremfor faglig innhold; DIBK er mer opptatt av å distansere seg fra området de er satt til å forvalte enn å forøke å få bransjen og forbrukerne til å forstå innholdet og hensikten med Sentral godkjenning (SG) SG fremstår som en vits og sikkert et offentlig pengesluk (som så mye annet…)
Eksempel 1:
Hvis du søker om SG og skylder skatter og avgifter (ikke betalt på forfall) får du avslag og er dermed stemplet useriøs, hvis du derimot har betalt alle skatter og avgifter ved søketidpunktet er du kvalifisert til sentral godkjenning (og seriøs) . Dersom du senere unnlater å betale skatter og avgifter får du selvsagt beholde den flotte logo’en på varebilen fordi det er ingen kontroll senere…
Ergo et tøysekrav som ikke har noen hensikt!
Hvis du på død og liv ønsker den flotte SG logoen, kan du søke i den aller enkleste tiltaksklassen for eksempel «trille betong» eller «bære takstein» så får du rett til benytte samme logo som de med tusenvis av studiepoeng.
Eksempel 2:
Som Byggmester kan jeg drive opplæring på inntil 5 tømresvenner pr. år disse kan bli godkjent til utførelse av tømrerarbeider i TTKL3, men siden jeg kun er byggmester, kan jeg ikke selv påta meg oppdraget for utførelse, men dersom en med nok studiepoeng er ansvarlig, kan dette la seg utføre. Spiller ingen rolle om fagområdet er ventilasjonsteknikk eller konstruksjon…
Samme med arkitektur; jeg kan prosjektere i TTKL1 men har hatt SG i 18 år og da kunne jeg prosjekter i TTKL 2 (frem til 2018) , her har faktisk kompetansen sunket iflg DIBK. Hvis jeg ansetter en fagskoletekniker fra VVS eller Veibygging kan han være faglig ansvarlig for utførelse.
Konklusjon; en byggmester får ikke med dagens regelverk lov å prosjektere og utføre en enebolig i Norge.
Eksempel 3: DIBK er mer opptatt av å lage nye flotte logoer enn å faktisk prøve å få forbrukere og fagfolk til å lære seg hva denne logoen betyr..
I løpet 10-15 år har DIBK skiftet logo tre ganger. Og i en overgangsperiode kunne man sågar benytte 2 forskjellige logoer samtidig. (SIC) 2018-2019-2020
Her om dagen kjørte jeg bak en flott (elektrisk selvfølgelig) firmabil registrert i februar 2023 med reklame for et rørleggerfirma på Romerike og gammel DIBK logo… (Den første BE logoen)
Min teori er; Rørleggermesteren vet ikke hvilken logo som er gjeldene, reklamebyrået som dekorerte bilen vet ikke og de som kjører bilen bryr seg ikke. Som ansvarlig søker mottar jeg stadig eposter, tegninger og brevark med forskjellig logoer på, noen av avsenderne har ikke lenger SG, når jeg sjekker hos DIBK.. (glemt å søke, bryr seg ikke, viste ikke at SG var utgått)
Fagfolk generelt har svært liten kunnskap om SG, veldig likt vanlige forbrukere.
Det samme gjør seg gjeldene blant forbrukerne; menigmann spør om man har SG og har hørt at dette er krav for byggesaker. Da man spør om hvilke fagområdet man bør ha SG, vet de ikke, de har rett og slett ikke peiling …
Ved innsending av byggesaker er det også tilfeldig hva som blir godkjent. Ansvarlig søker skal etter Saksbehandlingsforskriften forelå tiltaksklasser; Store arkitektfirma «jekker opp» tiltaksklassen for å få praksis, mens mindre firma med ditto lavere studiepoeng forsøker lavere tiltaksklasser, noen ganger krever også kommunens saksbehandler høyere tiltaksklasser uansett hva som står i veiledningen til forskriften.
Hvis du er ung og nyutdannet i byggfag kan du i prinsippet ikke ha ansvar for hverken søk, prosjektering, utførelse eller kontroll, dette fordi du må ha praksis etter endt utdanning. Du kan altså ikke starte for deg selv, men er avhengig av å være ansatt i mange år hos andre, etter endt utdanning.
Kvalifikasjonskravene til sentral godkjenning er basert på studiepoeng, og praktisk erfaring teller omtrent ingen ting så fremt du ikke har studiepoeng også. Dersom du begir deg i kast med å videreutdanne deg i godt voksen alder, får du kun godskrevet 50% av tidligere praksis fordi dette er tillempet før du satte deg på skolebenken. I Norge er det kun studiepoeng som gjelder alt annet er ikke gangbart. Jeg jobber en del i Sverige også. Der har de ikke SG eller noe tilsvarende, der må man levere inn arbeidsunderlaget eksempelvis; tegninger og beregninger: VA-prosjektering, detaljer av veger, overvannprosjektering, brannteknisk, statikk og energi for å nevne noe. Svensk myndigheter vil nemlig se at kunnskapene er til stede i motsetning til i Norge der man kun er opptatt av studiepoeng. SG er heller ingen garanti for kvalitet. Dersom det skjer en hendelse som gjør at SG inndras, kan dette firma ringe rundt til et tilfeldig konsulent firma som overtar ansvaret og de kan fortsette som før uten stans. Når et firma med flere tusen ansatte mister godkjenningen blir dette like latterlig som for eksempel en bussjåfør som mister førerkortet pga. en trafikale feil, og da skal alle sjåfører få kjøreforbud.
Hvis byggebransjen skal fremstå troverdig bør de fjerne hele ordningen og heller satse på at fagfolk kan få lov til å jobbe og levere et faglig underlag enn signaturer som er tuftet på studiepoeng. Videre må bransjen også kreve at byggfaglig utdannelse også kjer på byggeplass over tid.
Det er også verd å merke seg at SG er frivillig, det bestyr at alle kan jobbe i byggebransjen også de som ikke er faglærte. Det betyr ikke at alle som ikke snakker norsk er ufaglærte, men byggeplassen må selv passe på at de som ikke snakker norsk er fagfolk og ikke tilfeldige jordbærplukkere som blir ansatt uten at anleggsledere kan luke ut dem som ikke skal være der. Når man har reist litt rundt i verden ser man faktisk at det bygges mye i andre land også og det er mest sannsynlig bygningskyndige fagfolk som har vært der. Utfordringen er at anleggsledere med studiepoeng ikke nødvendigvis har den faglige kompetansen til å se hvilke personer som ikke burde være på en byggeplass.
Innføring av SG har skjedd mens byggebransjen har sovet i timen, en eller annen figur finner på en fiks ide: SG, og da applauderer alle dette uten å tenke på konsekvensene og hvordan dette skal fremstå troverdig. Bransjen bør kreve dette makkverket av en godkjenning fjernet fordi det gir en falsk trygghet for både forbrukere å firma.