- Det er den harde tonen blant folk, på nett og i sosiale medier, som treffer meg hardt, sier Thorsen. (Foto: Privat)

Noen blant oss blir nå urettferdig beskyldt

– Jeg kjenner en mann i min bransje som ikke har sett familien siden 2019. Han har hjulpet bedriften sin i en vanskelig tid. Han har kjent på stolthet. Frem til nå, skriver hovedtillitsvalgt Eirik Lærk Thorsen.

En ny overskrift har preget nyhetsbildet og debatten om hvilke tiltak som kreves i kampen mot viruset. Byggeplasser. Jeg vil gjerne understreke at jeg ikke har kompetanse til å bedømme hva som bør stenges og hvor i samfunnet risikoen er størst og minst. Jeg har stor respekt for retningslinjer og anbefalinger, og til alle det får konsekvenser for.

Da pandemien banket på døren i mars 2020, gikk vi inn i en tid som har vært krevende og nær uutholdelig for mange. Over natten stengte skoler, barnehager, serveringssteder, frisører og institusjoner. Ikke minst måtte mange vente lengre enn planlagt på helsebehandling. Jeg var en av dem som kjente på både redsel og bekymring.

Vår bransje stengte ikke ned. Beskjeden fra landets ledere var at de som kunne, måtte «holde hjulene i gang». Fellesskapet har i løpet av pandemien hatt behov for midler. Inntekter fra næringer som kunne gjøre det.

Da jeg forrige uke ventet på avgjørelser som kunne føre til stengte byggeplasser, dukket det opp overskrifter og ord i kommentarfelt som skuffer meg. Enhver anleggsarbeider kan nok ha følt at de sto litt i «skuddlinjen» da landet stengte ned rundt dem. I skuddlinjen til pandemien, men at de skulle stå den av, for samfunnet.

Det er den harde tonen blant folk, på nett og i sosiale medier, som treffer meg hardt.

Ord som «hvorfor slipper de polakkene inn» og «vi må lide for at byggherrene skal tjene penger».

Jeg leste intervjuet med Sigrid Bonde Tusvik i BA. Der sto det blant annet: «Jeg merker jeg begynner å bli litt sur på de rike byggherrene som bruker billig arbeidskraft fra utlandet og by etter by stenges ned. Jeg hadde vært flau om jeg var dem. Hver gang et område stenger er det fordi noe skal bygges.»

Jeg har sansen for Sigrid, men det er også min arbeidsplass hun sikter til. For at den skal være åpen, må hun avlyse showene sine. Satt på spissen. Jeg er verken billig eller fra utlandet. Hvor folk kommer fra, har aldri hatt noe å si. Stigmatisering på grunn av opphav er ikke noe jeg beskylder Tusvik for, men en diskusjon jeg gjerne tar med dem som driver med det.

Noen i samfunnet vårt føler seg urettferdig beskyldt nå.

Jeg kjenner en mann, fra samme bransje som meg, med østeuropeisk opphav. Han har jobbet i Norge i en årrekke. Kone og barn bor ikke her. Han jobber i lengre perioder og reiser hjem på ferie. Nå har han ikke sett familien siden 2019. Han har ikke krysset en eneste landegrense. Han har hjulpet bedriften sin i en vanskelig tid. Folk har fått boligene sine til rett tid, tross alle forutsetninger, på grunn av personer som han. Det har kostet ham dyrt, men han har kjent på stolthet. Frem til nå.

Hovedtillitsvalgt Eirik Lærk Thorsen. (Foto: Byggmester Markhus AS)

Utelivsbransjen er provosert for å måtte stenge mens byggeplassene er åpne. Det kan jeg skjønne. Slik jeg forstår det er ikke myndighetene bekymret for at ansatte ved en restaurant skal spre smitte mellom hverandre, men besøkende seg imellom.

På en byggeplass er alle ansatte. Når man betaler folk for å utføre arbeid, kan man iverksette tiltak for å sikre eller kreve at det skjer på en trygg måte. Dårlige rutiner eller rom for forbedring vil kunne avdekkes hos noen. Alltid. Noen ødelegger for alle andre. I alle bransjer, skoleklasser og vennegjenger. Men man må ta de som jukser, ikke de som rammes av det.

En stor innsats er lagt ned for å begrense smitte og samtidig holde bransjen i gang. Byggenæringen er en stor inntektskilde for samfunnet. En næring som bygger på ren produksjon. Hjemmekontor er ikke et alternativ. Tapt produksjon med en deadline er kostbart, og vanskelig å hente inn igjen.

Etterspørselen har skapt behov for hjelp fra andre nasjoner, personer som trenger arbeid, lenge før pandemien. De er med på å bygge boligene, kjøpesentrene, veier, og ikke minst sykehusene våre. Det er ikke nok nordmenn med hammer og spade til å dekke behovet. Akkurat som nordmenn har disse familier å ta vare på.

De er ikke mindre redde for en pandemi enn oss.

Nå har kommunen stilt strengere krav til oss, og det mobiliseres i bransjen på en imponerende måte. Jeg ønsker å bidra, ikke motarbeide. Vi må huske personene som rammes, uansett hvor de kommer fra. Om det er norske eller utenlandske arbeidstakere i byggebransjen, serveringsbransjen, industri, underholdningsbransjen eller andre steder.

Når man reiser et bygg, er det kanskje planlagt et lokale for en restaurant eller en pub. Som havner i nærheten av nye boliger hvor det flytter inn familier. Familier som flyr med Norwegian, går på restaurant, og på Sigrid Bonde Tusvik-show.

Hvis nedstenging av byggeplasser skulle bli nødvendig, vil det også kreve innsats. Vi ville stilt opp. Hvis det vurderes at vi skal fortsette å spikre, støpe og grave, med avstand, sprit på hendene og munnbind i trynet, så skal vi legge ned en innsats der også. Senere skal vi gå på pub.

Det skal være helt forbannet sikkert.

 

Dette innlegget ble først publisert på innleggsforfatterens Facebookprofil og i Bergensavisen.

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *